Camilla fikk et morsommere liv med Parkinson

– Jeg har fått et morsommere og mer genuint liv, sier Camilla, som fremdeles håper på å bli frisk.

Fikk skjelvinger

Det var i 2013 at Camilla Juel Madsen fikk diagnosen Parkinsons sykdom. I fire år hadde hun opplevd litt skjelvinger i høyrebeinet når hun løp, noe flere leger hadde sagt ikke var noe alvorlig. Men nå satt en nevrolog overfor henne og fortalte henne at det var det. Det var Parkinsons.

– Da jeg fikk den beskjeden, trodde jeg det var en dødsdom. Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø. Jeg visste ikke så mye om Parkinson, annet enn at faren til en av mine barndomsvenner hadde hatt det. Den gangen jobbet jeg i et bakeri og kunne huske den skjelvende hånda hans da han tok imot vekslepenger. Han døde da han var 60, sier Camilla Juel Madsen, som var 45 da hun fikk diagnosen, og mor til tre gutter på 16, 14 og 12 år som hun har sammen med mannen sin, Claus.

Sammen har paret også et firma som bygger og selger behandlingsutstyr og spa-installasjoner for hoteller, men finanskrisen i 2008 rammet selskapet hardt. Derfor hadde Camilla vært stresset i flere år før diagnosen, forteller hun, men hun ikke hadde gjort noe med det, bare prøvd å henge i og kjempe på. Men det satte Parkinson-diagnosen en brå slutt på.

– Mye kan skje i livet. Man kan få Parkinson, sklerose og bli skilt. Men det er også når slike ting skjer, at vi har mulighet til å endre oss. Og da sjokket hadde lagt seg, gikk det en fanden i meg: Det skal søren ikke få has på meg. Det ville jeg ikke finne meg i. Samtidig begynte jeg også å lure: Hvor kom sykdommen fra? Og hvorfor hadde jeg fått den? Og selv om det høres provoserende ut for noen når jeg sier det, er jeg ikke i tvil om at det kom fra stresset jeg opplevde på den tiden: Vi hadde vært på randen av konkurs og levde på bankens nåde. Vi hadde tre barn, og den gang var det samtidig også viktig for meg d å se bra ut og ha et fint hjem og fine ting, sier hun.

Men etter diagnosen endret den holdningen til livet seg betydelig. Ja, faktisk endret Camillas liv seg. Ikke umiddelbart, men over noen år.

Mye er forandret

I dag er hun ikke stresset lenger, hun har ikke lenger de samme materialistiske verdiene, de økonomiske bekymringene er over, sykdommen er under kontroll, hun har blitt yogalærer, har startet helsesenteret Aya House i Fredensborg, og så har hun skrevet boken «Forandret for alltid – fra knirkende kropp til sunne ledd med yoga». I boken forteller hun sin egen historie og hvordan du kan bruke yoga for å få balanse i sinn og kropp. Men hva skjedde?

Tre avgjørende hendelser

Spør du Camilla om årsakene til at hun har havnet der hun er i dag, peker hun spesielt på tre avgjørende hendelser.

Den første var hennes beslutning om å ta et ayurvedisk opphold i India. Etter å ha blitt diagnostisert med Parkinsons, kom hun nemlig til å tenke på en yogalærer hun en gang hadde hatt, som hadde fortalt om et sted i India hvor de drev behandling basert på den gamle indiske helsefilosofien, Ayurveda, som handler om å gjøre kroppen sterk nok til å helbrede seg selv. Det var dit hun ville. Og det oppholdet ble intet mindre enn livsendrende.

– Jeg dro til India i tre uker, noe som var et stort skritt for meg, for vi hadde tre barn, og plutselig gjorde jeg noe som bare handlet om meg selv. Og det endte med å bli den største gaven i mitt liv, sier hun, og forteller at det kun var støtte hjemmefra. Mannen min praktiserer meditasjon og har stor forståelse for den alternative verden, og både han og barna var enige om at jeg skulle dra. Og pengene fikk jeg låne av min mor, sier hun.

Oppholdet kostet rundt 20.000 kroner. Men ifølge Camilla var det verdt alle pengene.

– Det viste seg at jeg tilfeldigvis var den eneste kunden på stedet. Og oppholdet inkluderte 42 ayurvediske behandlinger og 42 yogatimer. Og maten var fantastisk. Sunn mat med mye krydder, friske grønnsaker og frukt, i stedet for sukker og brød.

Mens Camilla var der, fikk hun kontakt med seg selv igjen. Hun følte glede og ble kvitt presset og stresset, og tok noen hjertebeslutninger. Altså avgjørelser som hun tok dypt inni hjertet sitt. En av dem var at hun ikke ville bekymre seg for penger lenger, være redd for å ikke ha nok. Hun sa også til seg selv at hun ikke lenger ville stresse. Hun hadde vært stresset gjennom alle de siste sju årene.

– Under oppholdet begynte jeg også å fundere over at sykdommen kanskje var min venn. Hvis det ikke hadde vært for det, hadde jeg ikke dratt til India, og da hadde jeg ikke fått jobbet med meg selv. Og dermed sluttet jeg fred med den, sier hun.

En annen ting som også skjedde under oppholdet var at Camilla fant ut at hun ville bli yogalærer.

– Jeg våknet bare en natt, satte meg opp i sengen og sa høyt: Jeg vil bli yogalærer!, forteller hun, som før oppholdet i India hadde gått på yoga, men kun sporadisk, og hun hadde aldri fordypet seg i filosofien.

Møtet med en lama

Da Camilla kom hjem fra India var det altså med et annet tankesett og et annet forhold til situasjonen sin, fremtiden og sykdommen. Og da en akupunktør hun gikk til for å behandle en hælspore en dag spurte om hun ville delta på et arrangement ved Senter for tibetansk buddhisme, sa hun ja. Hun tok med seg mannen sin Claus, som i forkant hadde bestilt en privat konsultasjon med den tibetanske lamaen som skulle tale på arrangementet. En konsultasjon som Claus ga henne.

Det ble den andre avgjørende hendelsen.

– Jeg var slett ikke forberedt på at jeg skulle møte lamaen. Men det ble en skjellsettende opplevelse. Da jeg kom inn til ham, tok han hånden min og sa at jeg skulle bli frisk. Og det var en kjempegave. Han ga meg troen, og det gjorde en verden av forskjell. Like plutselig begynte jeg å tro på helbredelse, at det var hjelp på vei, og at sykdommen ikke skulle få bukt med meg. Så det hjalp virkelig!

Uten vold

I 2015 inntraff den tredje avgjørende hendelsen, da Camilla i en alder av 48 år igjen dro til India for å ta et kurs for å bli yogalærer. Oppholdet varte i fire uker og med unntak av to fridager var det 10 timer yoga hver dag. Kurset ble fulgt av ni andre medstudenter fra ulike deler av verden, og Camilla var ikke den eldste – det var også en kvinne i 60-årene der.

I tillegg instruksjoner i selve yogaøvelsene, bød oppholdet også på et større innblikk i yogafilosofien.

– Tidligere hadde jeg kun beskjeftiget meg med bevegelseselementet i yoga. Jeg trodde det var det yoga var. Men det er mye mer enn det. Yoga handler om de forskjellige tingene vi kan gjøre for å holde kroppen ved like og være tro mot oss selv. Man kan si at yoga er en måte å være i verden på. Yoga er ikke øvelser, men en kombinasjon av mange ting som til sammen er en livsstil til frihet. Det kan for eksempel være meditasjon eller måtene vi tenker og handler på, forteller Camilla og utdyper:

– En av tingene som har gitt veldig mye mening for meg på så mange områder, er ideen om «non violence», altså «ikke vold», som betyr at man ikke skal bruke vold verken mot seg selv eller andre. Også i selve yogapraksisen, hvor du for eksempel kan ligge og prøve å presse beinet helt opp til øret, hvorpå du ender opp med å forstrekke beinet … Det er å utøve vold mot seg selv. I stedet skal du prøve å nyte det og la det være en lek. La det være lett! I yoga snakker vi også om ærlighet, som man også kan bruke i utøvelsen hvis man har det med å presse seg til noe eller sammenligne seg med alle andre. Da er det ærlige å si til seg selv: Det kan du jo ikke! Du er ikke like tynn som denne ene, eller så smidig som henne andre, sier Camilla.

Etter de fire ukene i India hadde yogaen satt sine tydelige spor. Både i Camillas sinn, men også i kroppen hennes. Som hun skriver om oppholdet i boka sin:

– Stivhet forsvinner, og øvelsene som virket vanskelige i begynnelsen blir lettere å gjøre. Det er også som om den høyre siden av kroppen min blir mer aktiv og balansen min blir bedre. Det er nesten ikke til å tro. Når jeg kommer hjem fra yogakurset en måned senere, er kroppen min blitt smidig. Og det har også skjedd noe i forhold til sykdommen. Da jeg dro til India haltet jeg på det ene beinet og jeg hadde problemer med å gå til porten, men da jeg kom hjem gikk jeg normalt, sier hun og forteller at nevrologen hennes ved Bispebjerg Hospital «ble imponert».

Medisin fra øst og vest

I dag har yoga blitt en fast del av Camillas liv, også hennes arbeidsliv med helsesenteret Aya House, hvor hun blant annet selv underviser i yoga. Og nå har hun også skrevet en bok om hvordan yoga kan hjelpe syke, stive og smerteplagde kropper. Men selv om hun har tatt i bruk den alternative tilnærmingen fra både yoga og ayurveda, har hun også benyttet seg av vestlig medisin.

– Jeg ønsket å slutte å ta medisin, men som nevrologen min sa til meg: «Du kan like gjerne gjøre det, for du får det bedre.» Så det gjør jeg, for han har rett: Jeg kan like gjerne gjøre alt for å gi meg selv best mulig livskvalitet, sier hun, som fortsatt er overbevist om at stress har vært avgjørende for at sykdommen utviklet seg, og at det også er stress som i dag bidrar til å forverre den.

– Jeg er ikke i tvil om at sykdom kommer av stress. Og stress kan være mange ting, fra gamle traumer fra oppveksten til alt det vi slår oss selv i hodet med hver dag. Det setter seg i kroppen. Jeg leste et sted at den følelsen du får når du ikke finner lommeboka; det stresset bruker kroppen to dager på å komme over. Og selvfølgelig er ikke alt stress negativt. Det finnes også positivt stress, men selv positivt stress blir negativt hvis du har for mye av det i livet ditt.

Et mer ekte liv

Hvordan har hun det akkurat nå?

– I dag dukker sykdommen opp når jeg ikke er godt medisinert, som hvis jeg for eksempel har gjort for mye og burde tatt en ekstra pille. Det er da min høyre fot begynner å riste. Men det kan også komme når jeg føler meg utrygg. Jeg kan for eksempel kjenne at høyrearmen min låser seg og begynner å henge når jeg føler meg usikker, og på den måten har sykdommen også blitt et peilemerke, sier hun.

Men selv om sykdommen stadig vekk viser sitt ansikt, hun ville ikke vært den foruten, for det er den som har fått henne dit hun er i dag.

– Jeg har fått et morsommere og mer genuint liv. Før levde jeg livet mitt i blinde. Jeg var den som trodde jeg var udødelig – og at livet handlet om at alt skulle se flott ut; at man måtte ha mye penger og en stor bil. Men så ble jeg syk og skjønte at det ikke var det det handlet om i det hele tatt. Og det som skjedde da jeg slapp stresset med penger, var at ting begynte å gå mye bedre. Da jeg ikke lenger higet etter penger, begynte prosjektene som kommer til mitt og min manns firma. I dag går det bedre enn noen gang, og det gjør meg stolt og jeg er imponert – men jeg vet godt at det ikke er det som gjør meg lykkelig. Det som gjør meg lykkelig er å hjelpe andre mennesker til å få det bedre.

Og hva så med det lamaen sa til henne, at hun en dag ville bli frisk?

– Jeg har ikke blitt kurert ennå, men jeg tror fortsatt på det.