Blod er ofte tykkere enn vann når det kommer til arv
OMBESTEMTE SEG. De fjerne slektningene kom på banen den siste tiden og fikk den gamle damen til å skrive nytt testament. Naboen som opprinnelig skulle arve alt, og som hadde hjulpet damen i 40 år, fikk ingenting.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For en tid tilbake kom jeg i kontakt med en mann som hadde følgende testament-historie:
Han vokste opp på Sørlandet. I nærheten av foreldrenes hus ferierte det en barnløs og ugift dame. Hun hadde arvet det store, flotte Sørlandshuset fra sine foreldre. Allerede som liten gutt ble han god venn med «Oslodamen» som bodde og arbeidet i hovedstaden, men tilbrakte feriene på Sørlandet. Etter hvert som han ble eldre hjalp han henne med praktisk arbeid. Han klippet gresset, ordnet med båter, malte og stelte, og de hadde det riktig hyggelig sammen. Han ble nesten som en sønn for henne.
Da han var i 20-årene fortalte hun at hun ikke hadde noe nært forhold til sin familie, at hun ikke hadde noen arvinger, og at hun gjerne ville at han skulle være hennes arving. Hun opprettet et testament hvor han ble hennes enearving. Hun viste ham en kopi av testamentet.
Årene gikk. Kontakten var god. Han var ingen lykkejeger, men glad i den etter hvert gamle damen. Han la selvfølgelig ned masse tid og krefter i eiendommen hennes – som han jo regnet med at skulle bli hans med tiden.
Damen ble riktig gammel. Hun var klar til det siste, men de siste årene var hun fysisk skral. Hun var mindre på Sørlandet. Han stelte fortsatt huset. Og i klar forståelse med henne brukte han huset som feriested.
De to hadde kontakt, men ikke regelmessig eller ofte. En vinterdag fikk han telefon fra en av hennes fjerne slektninger. Damen var død. Det hadde gått veldig fort. Slektningen skulle ordne med begravelsen. Det stusset han i og for seg litt på. Men det var kanskje naturlig at slekten ordnet med dette?
I begravelsen ble det ikke snakket om arv. Etter begravelsen tok han kontakt med slektningen som hadde stått for begravelsen og fikk vite at jo – det var et testament, skrevet for knapt et år siden. Testamentet bestemte at alt damen eide skulle gå til noen av hennes slektninger. Tidligere testamenter var tilbakekalt. Sørlandsgutten var ikke nevnt med et ord i dette nye testamentet.
Slekten hadde altså «kommet på banen» og fanget henne opp mot slutten. De hadde sikkert bistått henne aktivt den siste tiden av hennes liv. Hun hadde, antakelig godt hjulpet av slektningene, ombestemt seg og skrevet nytt testament. Men hun sa ingenting til sin unge sørlandsvenn.
Sørlendingen ble selvfølgelig skuffet og lei seg. Hadde hun blitt dement eller uklar? Var hun presset eller lurt til å endre testamentet? Han gjorde noen undersøkelser, men kom ingen vei. Testamentet var antakelig gyldig, damen var klar. Blod er tykkere enn vann. Det er lov å ombestemme seg. Han regnet det som håpløst, og et prosjekt han ikke ville begi seg ut på, å forsøke å få testamentet satt til side. Han fikk kjøpt Sørlandshuset til en akseptabel pris fra boet.
Hva kan vi lære av denne historien? Med mindre et testament er gjort ugjenkallelig kan det endres og tilbakekalles så lenge testator er klar. Førti års pleie og omsorg kan lett blekne mot kortvarig intens innsats og påvirkning den siste tiden av livet.
