Han ville på død og liv ikke at ekskonen skulle arve noe!
Far og sønn hadde alltid stått hverandre nær, men faren var redd for hva som ville skje med arven dersom sønnen skulle dø før moren. Hans ekskone som han aldri hadde tilgitt at hun hadde forlatt ham for en annen mann.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en mann i 50-årene (vi kaller ham Christian) som hadde følgende historie å fortelle:
Han var barnløs og ugift. Foreldrene ble skilt da han var ganske liten. Han hadde ingen søsken. Foreldrenes skilsmisse var en opprivende affære. Mor – som var en del år yngre enn sin mann – hadde forelsket seg i en annen mann og flyttet fra far og sønn. Etter at skilsmissen var på plass, giftet mor seg med den nye mannen. Forholdet til Christian normaliserte seg med årene. Men far tilga aldri sin kone. Verken far eller mor fikk flere barn. Mors nye mann hadde egne barn. Christians far giftet seg aldri igjen.
Christian tok kontakt med meg på oppfordring fra sin far. Faren hadde nemlig lest seg opp på arveretten og analysert seg frem til følgende:
Far var en velstående, eldre og ugift mann med sviktende helse. Han mente selv at det nærmet seg slutten. Alt han etterlot seg av verdier ville tilfalle Christian – og det var akkurat slik han ville ha det. De to hadde alltid stått hverandre nært.
Det som bekymret ham var neste fase. Hvis Christian, etter å ha arvet sin far, døde barnløs og ugift, ville alt han etterlot seg tilfalle Christians mor. Far unte ikke på noen måte sin ekskone disse verdiene. Han hadde også funnet ut at hvis mor så døde (etter å ha arvet Christian) ville hele eller deler av verdiene mor etterlot seg antakelig tilfalle hennes nye mann og hans familie. Bare tanken på dette gjorde at far mistet nattesøvnen.
Jeg kunne bekrefte at gamlefar hadde forstått arveloven korrekt. Antakelig ville Christian leve lenger enn sin mor, men intet er sikkert her i livet, og vi kunne ikke utelukke muligheten av at mor overlevde sin sønn. Hvis Christian ikke ønsket at moren skulle arve ham måtte han opprette testament. Testamentet kunne omfatte alt eller bare deler av de verdiene Christian etterlot seg. Mor hadde alt hun trengte – og det ville ikke bety noe særlig for henne å arve ytterlige verdier etter Christian.
Christian og faren diskuterte seg frem til hvem som skulle arve verdiene fra farsslekten etter at de begge var borte. De laget en liste med en del slektninger fra farssiden og en del veldedige organisasjoner. Saken endte med at både Christian og faren opprettet et testament. De gjorde hverandre til sine enearvinger. Hvis Christian døde først, arvet faren alt, hvis far døde først arvet Christian alt. Hvis far – mot all formodning – skulle dø etter Christian, skulle de verdiene han etterlot seg fordeles til de opplistede slektningene og organisasjonene. Hvis Christian døde som den siste av de to, skulle hans verdier fordeles til de samme arvingene som var listet opp i fars testament.
Når de først hadde bestemt seg for et opplegg, og hvem som skulle arve verdiene til slutt, var det raskt gjort å sette opp de to testamentene.
