Ble morfar, mistet datter og fikk nytt hjerte i løpet av et halvt år
– Jeg har tenkt så mange ganger på hvor urettferdig det er at jeg fikk livet i gave, mens livet ble tatt fra min datter, få dager etter at hun hadde født sitt første barn, sier Jan-Erik Sverre (77).
I september 2014 skulle den da 69 år gamle skipsingeniøren endelig undersøkes om han var i fysisk og psykisk forfatning til å kunne få en hjertetransplantasjon. Fire år tidligere hadde han fått hjertestans, og ble utrustet med hjertestarter og pacemaker. Problemet var at han hadde en arvelig sykdom etter sin far – et voksende hjerte. Egentlig var han for gammel til å bli vurdert en hjertetransplantasjon, men legen hans på Hauke-land Universitetssykehus ga seg ikke før Jan-Erik Sverre i det minste ble grundig utredet og vurdert for en sånn mulighet.
– Samtidig skulle min datter Karen føde sitt første barn. Hun var 31 år, frisk og sporty, og hadde heller ingen problemer i svangerskapet. Alt så bra ut. Aksel kom til verden 4. september, forteller Jan-Erik Sverre.
Karen var sliten etter fødselen, og orket ikke besøk på Rikshospitalet. Så fikk hun smerter og feber, og ga uttrykk for at hun var redd for å dø.
– Tre dager etter fødselen døde hun på Rikshospitalet av blodforgiftning. Jeg husker ingenting fra begravelsen. Alt var bare så forferdelig trist, sier han stille.
Fikk nytt hjerte
– 2014 var et vanvittig år. Hjertet fortsatte å vokse og det hadde kun rundt 25 prosent kapasitet til å pumpe blodet rundt i kroppen. Legen min på Haukeland sa den våren at jeg hadde flaks om jeg levde frem til jul. Jeg var 65 år og skjønte at jeg ikke kunne fortsette i jobben min som inspektør i Norske Veritas, der jeg jobbet med systemer og sikkerhetsledelse innen sjøfarten. Så jeg fikk tilbud om en sluttpakke, og tok den, forklarer han.
På sykehuset fikk Jan-Erik vite at det ikke var mange som kvalifiserte til å motta et nytt hjerte etter at de hadde fylt 60, og at det nesten var utelukket å bli vurdert for å en hjertetransplantasjon etter at man hadde fylt 65 år. Så han fikk først avslag. Men legen hans mente at bortsatt fra et voksende hjerte var han i veldig god fysisk form. Så Jan-Erik fikk altså beskjed om at han skulle utredes på Rikshospitalet i september 2014.
– Da skjedde dette forferdelige med Karen. Mine egne undersøkelser ble selvsagt utsatt. Seks måneder etter Karens død, fikk jeg et nytt hjerte. Det reddet mitt liv, og det er jeg selvsagt svært takknemlig for. Helsevesenet ga meg livet tilbake, men det samme sykehuset tok livet til min datter. I Helsetilsynets rapport blir det slått fast at Karen døde som følge av uforsvarlig helsetjeneste, forteller Jan-Erik Sverre.
Helsetilsynets rapport
Han forteller at det gikk ikke lang tid før han bestemte seg for å finne mer ut av hva som egentlig hadde skjedd da datteren døde i barsel.
– Det var nok min måte å bearbeide sorgen som jeg bar på. Jeg erfarte at til tross for Helsetilsynets konklusjon, var det lite å hente fra sykehusets avviksrapport. Inntrykket var at de mente at det var ingenting de kunne ha gjort for å forhindre Karens død, og at det ikke ville bli gjort noe annet i fremtiden. Det var ingen innrømmelser når det gjaldt å håndtere hva som hadde gått galt. Det var som om det gjaldt egne regler for helsevesenet. Skjer det en alvorlig feil innen skipsfarten, som jeg kjenner godt, vil det straks bli satt i gang prosesser for å minimalisere risikoen for at det skal skje igjen. Slik var det tydeligvis ikke på norske sykehus. Så jeg ville tale Karens sak, og samtidig gjøre mitt for at andre ikke skal oppleve det samme.
Bemanningsstabilitet
Jan-Erik Sverre, født og oppvokst i Oslo, har over 35 års erfaring med sikkerhetsstyring og kvalitetsforbedringsarbeid innen sjøfart. Etter datterens død av sepsis – blodforgiftning – i 2014, var det ingen oppfølging av de pårørende fra sykehuset. Det skulle gå nesten to år før de hørte noe.
– Noe måtte skje. Jeg er opptatt av å lære etter alvorlige hendelser. Mange dør hvert eneste år på norske sykehus av blodforgiftning. De medisinske sidene ved det kan ikke jeg uttale meg om. Men systemperspektiv og pasient- og pårørendeinvolvering kan jeg ha meninger om, slår han fast, og nevner «bemanningsstabilitet» som et begrep som norske sykehus bør ha høyt på listen for å sikre at det til enhver tid er tilstrekkelig kompetanse blant de som er på vakt. På alle arbeidsplasser, inkludert helsevesenet, er det personell som slutter – og nye begynner. Noen blir syke, vikarer hentes inn og vaktlister skal fylles. På sykehusene er det jo helt avgjørende at det likevel er en bemanningsstabilitet på avdelingene der den nødvendige kompetansen alltid er på plass, sier han.
Jan Eriks Sverres engasjement som pårørende etter datterens bortgang har satt sine spor, også innen helsevesenet. Han har holdt en rekke foredrag for ansatte på norske sykehus, og han har et spesielt nært samarbeid med Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).
Den aktive 77-åringen er også medlem av Statens undersøkelseskommisjon for helse og omsorgstjenestens refleksjonspanel. De har fokus på kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.
– Karen og jeg var veldig like, og vi hadde et nært forhold. Men en venn av meg sa en gang at det også er veldig viktig i all sorgen over den du har mistet at du aldri glemmer de som fortsatt er her. Jeg har også en sønn, og han og hans familie betyr mye for meg, sier Jan-Erik Sverre, som fortsatt tar noen konsulentoppdrag for norsk skipsfart og sikkerheten til sjøs.
– I tillegg liker jeg å seile i egen båt om sommeren, samt å nyte fine dager på hytten på Sørlandet. Det er mye å glede seg til, tross alt, smiler 77-åringen.
PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no
