Barna angret på forhåndssamtykket da mye av arven forsvant
Det er i de fleste tilfeller en god idé å ta opp spørsmålet om uskifte i god tid før den første ektefellen faller fra. Og alle parter bør tenke seg nøye om. I advokatens eksempel hadde barna skrevet under på forhåndssamtykke til uskifte, men angret da de så hva moren hadde gjort med arven.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Uskifteordningen er videreført stort sett uendret i den nye arveloven. Hvis det ikke er særeie eller særkullsbarn avgjør lengstlevende ektefelle alene om det blir uskifte eller ikke. Men hvis førstavdøde har særkullsbarn, må lengstlevende innhente samtykke fra disse for å få sitte i uskiftet bo. Hvis førstavdødes særkullsbarn krever sin arv når den første ektefellen faller fra, blir det skifte selv om lengstlevende ønsker uskifte. Men særkullsbarna kan også velge å gi sitt samtykke.
Mange venter med å ta opp spørsmålet om uskifte til den første ektefellen dør. Sier særkullsbarna ja – og medundertegner på skjemaet «Melding om uskiftet bo» – blir det uskifte. Hvis ikke må det skiftes og arven utbetales til særkullsbarna.
Men i de fleste tilfeller er det en bedre idé å ta opp spørsmålet om uskifte i god tid før den første ektefellen faller fra. Alle parter bør tenke seg nøye om. Det er mange måter å løse dette på, og alle alternativene har fordeler og ulemper. Hvis man kommer til enighet i familien om uskifte bør særkullsbarna undertegne på et ugjenkallelig forhåndssamtykke til uskifte, som overleveres til ektefellene. Det finnes intet eget skjema for dette samtykket, erklæringen må settes opp fra grunnen av. Når den første ektefellen dør kan lengstlevende legge samtykkeerklæringen ved skjemaet «Melding om uskiftet bo» når skjemaet sendes til tingretten innen 60 dager etter dødsfallet.
For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en mann som nettopp hadde mistet sin kone. Hun hadde særkullsbarn. Ektefellene hadde selv, for mange år siden, ordnet med forhåndssamtykke til uskifte fra særkullsbarna. Erklæringen var svært kort og sa intet utover at særkullsbarna samtykket. Kort tid før kona døde overførte hun, uten å si noe til barna, en fritidseiendom til mannen som hans særeie. Hun opprettet også et testament og bestemte at en del verdier skulle gå fra henne til hans barn. Kvinnes særkullsbarn kom alt i alt ganske dårlig ut.
Da særkullsbarna ble kjent med dette, nektet de sin «stefar» å benytte seg av uskifteerklæringen. De mente at erklæringen var avgitt på «bristende forutsetninger». De hadde gitt sitt samtykke til uskifte på en underliggende forutsetning om at hvis de samtykket til uskifte, og på den måten bidro til at «stefaren» fikk en økonomisk romslig alderdom, skulle moren ikke ta andre grep som flyttet verdier til mannen og hans familie. De så på uskiftet som en utsettelse på morsarven.
Det ble mye støy og harde forhandlinger før vi fant en løsning alle kunne akseptere. I ettertid er det lett å se at alle parter hadde sluppet mye usikkerhet og uvennskap hvis forutsetningene for uskiftesamtykket var klarlagt på forhånd. Forutsetningene burde også vært skrevet inn i samtykkeerklæringen. Hvis de ikke hadde blitt enige om forutsetningene kunne de valgt en annen løsning.
