Anne Marie Ottersen: – Man må ikke prøve å være mer enn seg selv

– Du, her er det mye tanker som er ute og går, det skal jeg bare fortelle deg. Fra man er 40 og oppover til 60 så lever man på en slags livsløgn, føler jeg. Min mann, Lasse leser en bok om Henrik Ibsen nå, og han trodde jo at han skulle slippe unna. Og jeg vet ikke om det er det man tror, men man slipper jo ikke unna alderen. Det er en eller annen livsløgn som er ute og går der

Jeg var på besøk på gamlehjemmet til moren til Lasse, og der gikk det en gammel nonne rundt. Hun hadde glemt absolutt alt unntatt ett ord som hun gikk rundt og gjentok; «Absurd, absurd, absurd». Og det er litt dekkende, altså. For tanken om å være gammel. 

Hva er dine tanker om å bli eldre i Norge?

– «Å, ja. Det er snart slutt ja», tenker jeg jo selvfølgelig på. Jeg har kanskje 10 år igjen, men jeg vet jo at det går mot slutten, selv om jeg ikke har lyst til å legge inn årene.

Jeg ser jo hvor lite prioritert det er å bli eldre i Norge i dag. Det er helt for jævlig. Oppegående folk skal bli stuet vekk, og bli både fysisk og psykisk nedprioritert noe så utrolig. Få dårlig mat, bli klappet på hodet og redusert til at man plutselig ikke er noen ting. Etter å ha levd et langt liv og kjempet seg igjennom både det ene og det andre. Det holder ikke. Det er veldig viktig at eldreomsorgen tas ordentlig fatt i og at det prioriteres. Disse som nå sitter og bestemmer – lever de lenge så blir de gamle de også, sier hun bestemt.

I Norge så er jo politikerne den nye adelen. De har penger og de bestemmer. I Norge er det blitt helt skremmende, og det er jo derfor Arbeiderpartiet taper så solid med velgere. Jonas Gahr Støre som sitter på toppen, er en rik mann fra beste vestkant i Oslo. Jeg har sikkert respekt for han i mange sammenhenger, men som politiker er han jo totalt handlingslammet. Det går jo ikke. Det er jo helt tydelig. 

Hvor gammel vil du bli?

– Helst håper jeg at jeg blir 240 år gammel, eller lever for evig. Jeg vil at det skal rusle og gå for alltid jeg. Jeg er jo 78 år gammel, og i og med at jeg har begynt å innse at jeg har begrenset tid igjen, så tror jeg at jeg må bruke tiden min på annet en politikk. 

Er det noe du ville gjort annerledes i livet?

– Å ja! Man trenger en to-tre liv for å få realisert, i hvert fall noen, av de drømmene man har. Men det har alltid vært litt sånn: Ja ja, da har jeg gjort det. Opp og ned, men det har vært gøy stort sett. 

Hvordan har forholdet til venner forandret seg etter hvert som man blir eldre?

– Det som er med teaterlivet, er jo at det spiser all tiden din. Hvis du er ansatt på teater, så har man alltid prøver eller forestillinger. På en tid jobbet vi seks dager i uka, og kun på søndager kunne vi føde barn, være koner, mødre, gå tur, være med venner, gifte oss – du skjønner. 

I tillegg måtte vi innimellom gjøre ekstrajobber, for lønna er så dårlig. Det er så mange som vil inn, så lønna holdes nede. Jeg hadde ikke tid til å dyrke så voldsomt mange venner. Men jeg har jo noen gode venner og det blir noen middager innimellom. 

Men det som er fint med mannen min og meg, er jo at vi henger sammen som erteris. Og det har vi gjort siden vi ble sammen. Så vi har egentlig nesten bare tid til jobben og hverandre vi. Og så har vi jo fem barn til sammen. 

Hva er du mest stolt av?

– Det jeg er mest stolt er at jeg kommer fra en helt vanlig familie, og at jeg kom inn på Teaterhøgskolen. Faren min var lokomotivfører på Kongsberg og mamma var husmor. Vi hadde ingen forbindelser med skuespiller- eller teatermiljø. Og ikke var det amatørteater der jeg vokste opp heller. Så det er jeg fornøyd med. Og at jeg fikk jobb på Nationaltheatret. Det er jeg ganske stolt av. Jeg husker jeg gikk på Teaterhøgskolen og gikk forbi og kikket opp på Nationaltheatret og tenkte «en gang skal jeg spille på det teateret». Og så fikk jeg fast jobb der. 

Har du noen gang ønsket at du hadde gjort noe annet?

– Ja, det har jeg jo. Da jeg var i 40-årsalderen så følte jeg liksom det. At alt var litt sånn: «Been there. Done that». Men til syvende og sist er jeg veldig glad jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg har fått mye igjen for det. Jeg jobber jo fremdeles, og er i nye sammenhenger hele tiden. Og treffer nye mennesker hele tiden. I alle aldre og bakgrunner. Det synes jeg er fint. 

Hva tror du er det viktigste du lærer dine barn og barnebarn i dag fra ditt levde liv?

– Jeg prøver å lære dem at selv om livet er helt inn i helvete mørkt og drit og alt er fælt, så ikke gi opp. Stå i det og kom deg igjennom det. Ta smerten det er i å føle på det, og alt det der. Enten det gjelder utdannelse eller livet generelt. For alt går over. Og neste gang man kommer til en vegg som står foran seg, som man kanskje føler at man ikke kommer igjennom – så har man erfart at plutselig tar livet en retning der veggen er borte. Alt ordner seg. Og neste gang man møter på vanskelige ting så har man lært av det. Det håper jeg at jeg kan lære dem, for det har vært viktig for meg i mitt eget liv. Det innså jeg da jeg var ganske ung, faktisk. 

Og ditt beste råd er?

– Alt tar tid. Man skyr det, og det er fysisk vondt å stå i sånne ting. I motbakkene. Men det tror jeg er det viktigste å ta med seg videre. Og jeg ser det tydelig på folk rundt meg, at det nå er en veldig flinkis-kultur man lever i. At man liksom skal kunne ting før man har lært det. Og det er jo bare tull. Du skal gå igjennom og lære ting, og det tar tid. 

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Ja, det er masse som er vanskelig å snakke om. Men jeg har kanskje ikke kjent så mye på det før nå. For nå ser jeg jo alderdommen virkelig i øynene. Og jeg går inn i materien og blir lei meg over at jeg er så gammel at jeg snart skal dø. For det er jo det som er sannheten. For meg har det liksom ligget langt inne i fremtiden, og nå ligger det litt kortere inn i fremtiden. Og da blir man jo litt lei seg. 

Hvordan så du på folk på din alder, da du var 30 år yngre?

– Jeg tenkte alltid at jeg aldri skulle bli en sånn gammel som sa sånn «å, jeg føler meg så ung, altså!». Jeg tenkte alltid at jeg skal være som jeg er. Men det er søren meg vanskelig. For fordommene mot å være gammel sitter jo i selv om man blir gammel selv. For man vil jo ikke være det. 

Jeg tror man bare må innse og si; ja, jeg er en gammel dame! Og en gammel dame er ikke det mest sexy i verden å være. Men det er jeg altså!