Mer glad i hverdagen etter hjerteinfarktet

Ingar Helge Gimle har mange ønsker og planer for framtida, når vi møter ham i Oslo sentrum over en cæsarsalat, Farris og kaffe. For det gjorde noe med ham, hjerteinfarktet. Ikke bare var det en tøff fysisk påkjenning. Det fikk ham også til å tenke mer på hva som er viktig for ham.

– Jeg er blitt mer glad i hverdagen, opptatt av å ha fine opplevelser. Og så er jeg blitt enda mer lettrørt! Jeg ble 67 år i fjor høst, og når en er kommet i den alderen, får en jo uansett påminnelser om at tida går. Nylig møtte jeg en kjenning på Bristol. Jeg spiste ikke noe hardt, men tenkte plutselig «Men i all verden, er det steiner i maten?». Det viste seg at ei hel tann var pulverisert … Da merker man at man er i reparasjonsalderen, altså.

Når vi møter Ingar Helge, er han fremdeles sykemeldt og har måttet si fra seg roller, men gjør små oppdrag her og der. Men han ble frisk i tide for suksessforestillingen «Et glass til», som nå i vår har vært på en stort sett utsolgt Norgesturné med Riksteatret.

Hjerteinfarkt forårsakes av en blodpropp som dannes i en av hjertets blodårer, og skjedde ifølge Ingar Helge helt uventet.

– Heldigvis kom jeg til sykehuset fort, og etter operasjonen våkna jeg uten smerter. Nå har jeg vært gjennom rehabilitering, og det er trening og masse medisiner. Men det var tøft. Da det sto på, var jeg bare en redd gutt. Til slutt våget jeg å dra på hytta alene, og det gikk bra.

HEDRET PÅ WALK OF FAME 
Ingar Helge regnes som en av Norges fremste karakterskuespillere, og har fått en mengde priser. I august 2023 ble han og Ine Marie Wilmann hedret med hver sin Amanda-stein i Haugesunds Walk of Fame. Det var den første offisielle opptredenen hans etter infarktet.

– Hva betyr det å få priser og heder?

– Det er fagpriser, og det er klart jeg er takknemlig. På dager der en er litt pjusk eller litt redd over livet, så kan en se bort på prisene og bli glad over at en kanskje har havnet på riktig hylle i livet likevel. At en har viet livet til noe som betyr noe både for andre og en selv.

Ingar Helge sier at det å være skuespiller på mange måter er et nervøst yrke.

– Men summa summarum er det en takknemlig jobb. Du beveger folk og får dem til å le eller gråte litt, og til å tenke. Det beste er når du får i gang en «samtale» med publikum. Du merker det med én gang, det blir som en bevegelig ballett, sier han og trekker blant annet fram rollen som Willy Loman i «En handelsreisendes død» på Trøndelag Teater i 2012, som han fikk Heddaprisen for.

– Og da Oslo Nye Teater satte opp sekstimers forestilling av Dostojevskijs «Brødrene Karamasov» i 1993, et mesterverk som var dramatisert på en veldig fin måte, ble det en enorm kontakt med publikum. Når det er stående applaus og fullt hus så å si hver dag, er det klart det gjør noe med deg. Da jeg spilte Sven O. Høiby, faren til kronprinsesse Mette-Marit, i filmen «En helt vanlig dag på jobben», følte jeg også at jeg traff noe.

Denne rolleprestasjonen fikk han da også Amandaprisen 2010 for i klassen beste mannlige birolle.

DET SVAKESTE PUNKTET 
– Hvordan jobber du fram karakterene?

– Vi får mye god hjelp av manuskriptet. Samtidig har man sin egen livserfaring når man spør seg «Hvem er dette mennesket?» Ligner det på noe du kjenner igjen i deg selv? Karakteren i stykket har ofte en vilje til å oppnå noe. Samtidig prøver jeg å lete fram karakterens svakeste punkt, finne hvor det er han blør.

En av rollene det ble mange reaksjoner på, var i serien «Hotel Cæsar» på TV2. Der spilte han «Arne Marcussen», en manipulerende pastor med stor lyst på penger, makt og kvinner. Ingar Helge opplevde flere ganger å bli stoppet på gata av folk som skjelte ham ut.

– Jeg måtte forklare at jeg ikke var «Arne», og skjønte ikke da helt hvorfor de reagerte så kraftig. Pastoren ble kanskje troverdig fordi jeg fant ut at uansett hvor stor drittsekk han var, så hadde han en tro på Gud. Hans svake punkt var at innerst inne var utgangspunktet at han trodde på Gud og at mennesker skal være gode mot hverandre, men egoet og begjæret etter makt skygget for det, sier Ingar Helge som synes utskjellingen var plagsom.

– Jeg er en person som liker å bli likt, og ville bare spille et interessant menneske. Nå i ettertid kan jeg forstå reaksjonene. Det er sikkert mange som har opplevd de tingene i sitt virkelige liv, med autoriteter som ikke har vært gode.

VÅGET MER OG MER 
– Hva gjorde at du valgte å bli skuespiller?

– Broren min sier at han så at jeg var skuespiller fra jeg var liten. Heltene var skuespillere i TV-serier – bortsett fra disse sportsmennene, da; Fred Anton Maier, Toralf Engan, og Björn Borg etter hvert. Jeg gikk på gymnaset og visste ikke helt hva jeg skulle bli, og begynte helt tilfeldig å jobbe som stuer på Fornebu. Der traff jeg mange interessante folk, også flere som drev med teater, og vi snakket masse om det.

Ingar Helge drev litt med amatørteater. I militæret ble han også kjent med folk som var interessert i det samme.

– Da tenkte jeg at dette kunne være noe for meg. Våget mer og mer å si det høyt både til meg selv og andre, og så våget jeg til slutt å søke på Teaterhøgskolen.

Han kom ikke inn på første forsøk, men fikk positiv tilbakemelding og begynte å lese med profesjonelle skuespillere. Neste år nytt forsøk, men kom ikke inn da heller.

– Men jeg kom til sisterunden, og da skjønte jeg at dette var min vei. Da jobbet jeg knallhardt, og kom inn i 1982. Det var en lykkefølelse! Da var jeg sikret tre år med det som virkelig interesserte meg.

Ferdig uteksaminert ble han ansatt på Trøndelag Teater. Senere var han engasjert ved blant annet Oslo Nye Teater og Nationaltheatret, gjorde seg mer og mer kjent i filmer og på TV, og ble frilanser i 2009.

VAR MED PÅ ALT 
Det var i hovedstaden han vokste opp, og det er her han bor nå.

– Jeg har bodd mange steder, både i Oslo og i Trondheim. Der bodde jeg over alt. Jeg har flyttet mye, har liksom ikke klart å være ett sted. Når det har vært et eller annet utfordrende i livet, har jeg ofte flyttet og prøvd noe nytt.

Farfaren hans dro fra Toten til Oslo i 1932, og drev Gimle bakeri på Alexander Kiellands plass. Ingar Helges far arvet bakeriet, og da det ble avviklet i 1961, flyttet familien til Torshov. Da foreldrene ble skilt, ble Ingar Helge og broren Dag, som nå er billedkunstner, boende hos moren. Faren reiste ut som konditormester på Amerikalinjens båter.

– Hvordan var du som ung?

– Jeg var med på alt! Spilte mye fotball og ishockey, var på Voldsløkka hele dagen. Begynte i Skeid, men det viste seg å være en overklasseklubb, der det måtte være «riktige» treningsklær og greier. Vi som ikke hadde det, ble regelrett mobba. Så der sluttet jeg, og begynte i Spartacus, det første arbeideridrettslaget i Norge.

Ingar Helge oppdaget tennisen som 17-åring, og så bordtennis. Selv om han var liten av vekst, var han fotballkeeper. Han forteller om hvordan de ikke bare dro på kamper, men også på treningene for se helten Kjell Kaspersen i aksjon.

– Jeg dro alene på idrettsarrangementer fra jeg var syv-åtte år. Hadde nøkkel rundt halsen fra fem-seksårsalderen. Var ingen som reagerte på det.

Nå som da er han en sosial type.

– Jeg liker å treffe mennesker. Vi er en gjeng som møtes på Kaffebrenneriet på Sagene. Der sitter vi og løser verdensproblemer i timevis! Men det var en periode i 15-17-årsalderen jeg var mye hjemme. Leste alle Morgan Kane-bøkene og så på TV.

Den vesle eremittperioden gikk over. Ingar Helge dro ut i Oslo-livet igjen og oppdaget Dovrehallen og Kroa diskotek.

– Jeg elsket å være der! Var litt liten av vekst, men glad i å danse og studerte de som var gode. Så jeg var tidlig ute med å kunne de nye dansene, og det var jo en fin måte å treffe damer på!

TEN-TREFF 
Han husker også godt ten-treffene på Chateau Neuf på søndagene.

– Dit dro vi fra øst, og jeg gleda meg til alle de nydelige damene kom med Holmenkollbanen fra vest! Den tida der var det ungdomsklubb og ten-treff og noe som skjedde hver dag. En herlig tid, sier Ingar Helge, og legger til:

– Herman von der Lippe var leder for ungdomsklubbene i Oslo da jeg begynte på Lilleborg ungdomsklubb i 1969. Han gjorde en formidabel innsats med å fremme behovet for et godt sted hvor unge kunne møtes på fritiden, drive aktiviteter, være sosiale, føle seg trygge og bli sett. Klubben var åpen hver dag – og jeg var der hver dag! Ble kjent med Bent Åserud og Geir Bøhren, og det var masse konserter med bandet deres, Junipher Greene.

Som voksen fant han fram fascinasjonen for takt og trinn igjen og ble med i TV2s «Skal vi danse» i 2006. Han røk ut etter tredje runde, men sier det var en kjempeopplevelse.

– Jeg hadde så lyst til å lære dansene, var bare så fascinert!

Men hvorfor stiller en karakterskuespiller som ham opp i lettbeint underholdning? Han har en grei forklaring:

– De «dårlige» filmene og realityseriene skuespillere er med i, handler gjerne om noe så enkelt som at vi trenger pengene. Det er de gangene det er hull i CV-en, men regningene må uansett betales. Samtidig er det artig at folk får se andre sider ved deg. Jeg har vært med på «4-stjerners reise» og «4-stjerners middag», og det å få reise og treffe hyggelige folk; er ikke det flott, da? Fikk blant annet dra til New York for å møte Vebjørn og Aune Sand og Marianne Aulie i atelieret deres. Var ikke vanskelig å si ja til det!

ET PAR BALLER MED BJØRN  
– Du er dyktig til å beskrive andre gjennom rollene. Hvordan vil du beskrive deg selv, med fem ord?

– Tja … nysgjerrig, pratsom, sosial, godt humør, ja-menneske.

– Hvordan tror du andre vil beskrive deg?

– Jeg håper de sier jeg er en grei kar som er flink til å gi komplimenter.

– Er det noe du angrer på?

– Angrer vi ikke alle på noe? Jeg angrer på at jeg ikke begynte å spille tennis tidligere … og at jeg solgte barndomshjemmet til mor.

– Hva er du mest fornøyd med?

– At jeg ble pappa til Kaja, verdens skjønneste datter! Vi kan snakke med hverandre om alt. Hun er min største seier!

Far og datter deler blant annet interessen for tennis, og har reist rundt og sett kamper sammen.

– Å ta opp igjen tennisen, se US Open og andre turneringer, Formel 1-løp med Max Verstappen og de gutta der, dra til Manchester for å se flere City-kamper … slikt har jeg lyst til å bruke mer tid på. Men det er blitt så ekstreme priser på sportsarrangementer, helt kokeliko!

Ingar Helge forteller at en cruisetur med «Queen Mary 2» fra Southampton til New York er noe han og broren Dag har snakket om.

– Vi har lyst til å stevne inn New York, gå på museer, være kulturelle. Far dro jo med Amerikabåten, så det hadde vært fint på en måte å dra i fotsporene hans.

– Er det andre ting du ikke har gjort, men drømmer om?

– Jeg har jo drømt om en leilighet i Syden. Menorca er favorittstedet. Og å slå et par baller med Björn Borg, dét hadde vært noe, det!