Anette Stai har vendt tilbake til røttene

– Jeg har bestandig hatt en lengsel i meg til å søke tilbake til røttene mine, til et liv på landet med hester og dyr – slik det var i oppveksten min. For fire år siden flyttet vi tilbake til barndomshjemmet mitt på Nesodden. Foreldrene mine bygget huset da jeg var 4–5 år, og min mor tilbrakte somrene på gården like nedenfor da hun var barn. Tilknytningen til stedet har nærmest vært i genene mine. Etter at jeg flyttet tilbake føles det som om jeg endelig har landet der jeg hører hjemme og at ringen er sluttet, sier Anette Stai.

Vi møter henne hjemme på Nesodden. Eiendommen er omkranset av gamle eiketrær, gressletter og skog. Stedet ligger på en høyde med utsikt til Oslofjorden, en times kjøring fra Oslo sentrum. Ukedagene tilbringer hun og ektemannen Jan Eric for det meste i tosomhet hvor de dyrker hver sin pasjon. I en innhegning nedenfor hovedhuset står Anettes to islandshester, Geysir og Byrjann. Ved siden av har de oppført en stall, og et gjestehus der ektemannen som dyrker billedkunsten har atelier. På jorder rundt, som de leier av en bonde, har hestene frodig beite. Eiendommen er gjerdet inn slik at Multe – en godslig familiehund og omplasseringshund av blandingsrasen Leonberger, Berner Sennen og Pyrineerhund – kan boltre seg fritt.

– Jeg har bestandig vært opptatt av dyrevelferd. I barndommen vokste jeg opp med hunder, katter og etter hvert hester. Foreldrene mine var sporty og spreke – og da jeg var 12 år gikk min far til anskaffelse av en islandshest, nærmest på impuls. Brått tok familielivet en ny vending – og etter hvert fikk vi fem stykker av dem, forteller Anette, som kan se tilbake til et aktivt liv med islandshest. Hun er selv utdannet dommer og har konkurrert både på bane og i terreng med islandshest. Hennes far, Kåre Stai, var sågar en periode på 1980-tallet leder i Norsk Islandshestforening.   

Et rolig landliv 

Lyden av fuglekvitter og rislende løvverk bryter stillheten da Anette slipper hestene ut på beite. Kjærligheten lyser av øynene hennes når hun snakker med de firbeinte – de topper ørene og vender opp-merksomheten mot henne. Fra stuen, den lune terrassen og kjøkkenvinduet i huset kan hun følge med dem dagen lang, og de med henne.

– Da mulighetene til å slå oss til ro her på Nesodden bød seg for fire år siden, var jeg ikke i tvil. Heldigvis klarte jeg å overtale Jan til å bli med meg. Han var nok mer knyttet til det urbane livet enn jeg, men i dag stortrives han med et rolig landliv hvor han bruker mye tid til å male, sier hun. 

Ektemannen er såkalt autodidakt, eller selvlært, innen malerkunsten, men han vokste opp med en mor som var billedkunstner og han har bestandig vært kunstinteressert. Etter at paret flyttet til landet og han fikk eget atelier, har han fordypet seg i å lage egne bilder. Han har stilt ut bilder både på Grev Wedels plass auksjoner i Oslo og Soli Brug der han skal stille ut 25 malerier fra Provence neste år. 

Ligger ikke på latsiden 

– Selv vil jeg bli bedre til å ri. Jeg har mange gamle venner i islandshestmiljøet som jeg nå treffer igjen på kurs og stevner. Jeg har en egen hestehenger og var senest i Grimstad på kurs med begge hestene hos en gammel venninne som jeg var mye sammen med for mange år siden. Med en utvidet venninnegjeng dro vi til og med til Island og var med på hestesanking – et eventyrlig skue med nærmere 800 hester som enten ble ridd eller fanget inn etter en sommer på beite, forteller hun. 

Anette savner ikke bylivet – enn si en stresset arbeidssituasjon. Men det betyr ikke at hun ligger på latsiden rent fysisk. Tiden går med til å stelle og fôre hestene og møkke i stallen og paddocken – og legge ut på rideturer der hunden Multe går stolt i teten. Hun graver i jorden og luker for hånd – og unngår kjemiske sprøytemidler.

 – Jeg lever et fysisk aktivt liv og er ganske sliten og møkkete på ettermiddagen, men veldig fornøyd, sier hun. 

Det hører med til historien at Anette de siste årene har tatt agronomutdannelse, og kunnskapene derfra er nyttig å ha i bakhånd.

Livets lære 

Anette har gått en lang vei siden hun ble oppdaget av den legendariske modellmammaen Eilen Ford på slutten av 1970-tallet. Som 19-åring etter videregående flyttet hun til New York, og på 1980-tallet ble hun en av verdens mest ettertraktede modeller. Hun var stadig å se i de store internasjonale motemagasinene, blant annet på cover av Vogue, Bazaar, Cosmopolitan og Elle. Hun jobbet med verdens dyktigste fotografer, stylister og makeupartister – og var omsvermet. Tilbudene sto i kø og karrieren gikk rett til himmels. Til tross for internasjonal suksess fant hun etter noen år i en hektisk bransje ut at modellivet ikke var noe hun ville satse på i lengden. Siden studerte hun blant annet sosiologi og pedagogikk ved UiO.

– Opprinnelig drømte jeg om å bli dyrlege eller bli bonde. I stedet tok livet en helt annen retning etter at jeg ble småbarnsmor. I en periode jobbet jeg som fotograf, og jeg var redaktør av motemagasinet Tique. Jeg opplevde som mange andre at det er lett å drive rovdrift på seg selv når man skal kombinere rollen som mor med en aktiv yrkeskarriere. Og jeg hadde lange perioder hvor jeg valgte å være hjemme med barna, forteller hun.

Yrkesmessig kan Anette se tilbake på en karriere med høyt aktivitetsnivå, men også satsingsevne og kreativitet. Blant annet var hun PR-ansvarlig for etableringen av det eksklusive motehuset Louis Vuitton i Norge. Hun drev også inntil for fem år siden sitt eget klesdesign der hun lagde kolleksjoner for den voksne kvinne. Hun traff uten tvil den målgruppen hun siktet mot. Resultatet av suksessen var at driften este ut – og den delen av henne som lengtet etter en rolig tilværelse med tid til familie- og privatliv ble oppslukt. 

Impulsiv og energisk 

– Har du noen ganger tvilt på deg selv og de valgene du har tatt?

– Jeg er ganske uredd i gjerningsøyeblikket og har kastet meg ut i det meste, uten å tenke for mye over konsekvensene. Dermed har jeg også fått være med på mye forskjellig og har hatt mange ulike yrker – og jeg angrer ikke på noen av dem. Erfaringene har gjort meg til den jeg er i dag. Noen ganger har det vært feil valg, eller krasjet med familiesituasjonen, og da har jeg hoppet av og gjort noe annet. Jeg er både impulsiv og energisk, noe som har gjort at livet ikke har vært kjedelig. I dag er jeg mest opptatt av å ha ro rundt meg og ha det godt med meg og mine, svarer hun. 

Ringen er sluttet 

Å våkne tidlig, som regel klokken syv. Sette seg ved peisen med en kaffekopp i fred og ro – for så å ta den første stalløkten på formiddagen, og deretter turer med hunden og hestene, uten andre planer enn å spise lunsj med Jan midt på dagen, er hva hun kaller en magisk hverdag. Paret har en sunn livsstil og har rutiner som gjør begge godt både fysisk og psykisk.

 – Etter en dag hvor jeg har vært mye ute i frisk luft og fysisk aktiv er godt å gå tidlig til sengs. Som oftest legger jeg meg en god bok. Jeg leser mye, blant annet krim. TV ser jeg lite på, bortsett fra nyhetene – og jeg er minst mulig på sosiale medier, sier hun. 

Et godt liv avhenger av gode og kloke valg. Det er også vanskelig å vite hvilken retning man ønsker at livet skal ta. Alt som er nytt og ukjent er skummelt og får oss kanskje til å holde igjen og hindrer oss i ulike livsutfoldelser. For egen del føler hun livet har vært en erkjennelsesreise som har ført til mer kontakt med indre behov og verdier – og med den hun er.   

 For noen år siden opplevde Anette en gledelig familieforøkelse. Hun oppdaget at hun hadde en halvsøster. Anettes foreldre hadde i en periode et samlivsbrudd, og faren møtte en ny kvinne som han fikk en datter med. Først da Anettes mor gikk bort etter et langt sykeleie, gjenopptok faren kontakten og er i dag lykkelig samboer med sin Elisabeth. 

– Pappa hadde i alle år hatt jevnlig kontakt med halvsøsteren min Malin. Da jeg fant ut at jeg hadde en halvsøster, var det som om noe falt ytterligere på plass i livet mitt. Malin er dyrlege – og har to islandshester. Selv om hun er 30 år yngre enn meg deler vi felles interesser og mange av de samme verdiene. Vi har god kontakt – og vi er alle mye sammen. Å få Malin og Elisabeth inn i livet mitt har vært en berikelse, forteller hun. 

Følger sitt eget hjerte 

– Hva har ellers vært av størst betydning i livet ditt?

– Familien blir stadig viktigere i livet mitt. Det å ha voksne barn som man har det hyggelig med, er verdifullt. Vi er mye sammen her, på fjellet eller i Frankrike hvor vi har et sted. Og selvfølgelig kjærligheten til Jan. Er den sterk og ekte, er den verd å kjempe for. Jeg har lært og opplevd at når man kommer gjennom vanskelighetene, er det utrolig hvor mye bedre man kan få det sammen.

Jeg er introvert som person og trives ikke i store forsamlinger og på røde løpere. Men har deltatt når pliktene har kallet. Det fine med å bli eldre er at man lettere kan velge bort det man ikke trives med, og heller følge sitt eget hjerte og være tro mot seg selv.

– Hvordan ser du på livet fremover?

– Livet har forunderlige overraskende vendinger og jeg håper at jeg er i stand til å ta de utfordringene som kommer. Akkurat nå er livet veldig bra. Kanskje høster vi fruktene av det vi har sådd. Det kan føles slik her ute på landet hvor mye er avhengig av regn sol, tørke og vekst. Verden der ute er skremmende, men akkurat her i barndommens rike, er det trygt og godt, sier Anette Stai.