Å skrive huset på kona var ikke det smarteste han gjorde
Hun ble en rik dame da den eldre ektemannen overførte det meste av verdiene sine til henne. Barna hans ville nemlig ikke gi samtykke til uskiftet bo. Pengene brukte hun på å shoppe og reise uten mannen.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Mange selvstendig næringsdrivende har en økonomisk usikkerhetsfaktor som lønnsmottakere slipper å forholde seg til. Går det bra – går det bra. Men går det dårlig og du går konkurs, risikerer du at hjemmet ditt går med i dragsuget hvis du ikke driver i aksjeselskapsform.
Tidligere var det derfor mange som «satt huset på kona». I praksis betød det at de opprettet ektepakt, overførte huset til kona og avtalte at huset skulle være konas særeie. Tanken var at hvis mannen gikk konkurs beholdt de i alle fall hjemmet!
Dette rådet var det mange advokater som ga og det er nok ikke av de beste rådene som er gitt. For det første var det ofte slik at hvis mannen faktisk gikk konkurs og mistet bedriften, inntektene, statusen og alt, gikk kona ofte fra ham og da tok hun med seg huset. I tillegg var det dårlig håndverk av advokaten å avtale særeie. Dette kunne vært ordnet på en annen måte hvor huset var på hennes rådighetsdel, slik at han kunne fått en del av boligformuen ved en eventuell skilsmisse.
Forleden hadde vi en sak på vårt kontor som hadde en ny vri på denne situasjonen. I «vår sak» var det ikke faren for konkurs om gjorde at mannen satt huset på kona.
Ektemannen hadde særkullsbarn fra tidligere. Han var skilt og gift på nytt med en betydelig yngre og ganske «fjong» kone. Aldersforskjellen mellom særkullsbarna og kone nummer to var ikke så stor, og særkullsbarna hadde ikke villet gi et ugjenkallelig forhåndssamtykke til uskiftet bo.
Den yngre kona var ganske klar på at det var ektemannens oppgave å sikre henne. Da hans barn ikke ville akseptere uskiftet bo måtte han derfor finne en annen løsning. Han benyttet seg reglene om livsdisposisjoner og overførte det meste av sine verdier til henne som gave i levende live. Alt ble gjort riktig. Det ble satt opp ektepakt og fulgt opp med tinglysning, bankkonti og skattemeldinger. Hus, hytte og en ganske stor sum sparepenger var overført til henne og sto i hennes navn.
Livet utviklet seg imidlertid ikke helt som de – i hvert fall ikke han – hadde planlagt. Han ble eldre, fikk dårlig helse, mindre reiselyst og trengte etter hvert egentlig bare å få være hjemme i fred og ro, gjerne med litt stell, pleie og omsorg fra sin kone. Men hun var relativt sett ganske ung og full av livsappetitt og livsglede. Etter at mannen hadde overført sine verdier til henne var hun en rik dame, og hun brukte virkelig av midlene. Hun reiste (uten mannen) og kjøpte alt hun hadde lyst på (det var ganske mye). Hun gikk ikke fra ham eller truet med skilsmisse, men levde sitt rikmannsliv på pengene mannen hadde overført til henne.
Han satt misfornøyd, skuffet og bitter igjen. Han prøvde å etablere kontakt med sine særkullsbarn igjen, men der var det liten trøst eller hjelp å finne. Det eneste han kunne true henne med var å gå fra henne. Hvilket hun ikke oppfattet som noen reell trussel, hun eide jo alle verdiene. Og hvis han ville skilles på sine gamle dager skulle ikke hun nekte ham det!
