Moren anstrengte seg virkelig for å gjøre arve-forskjell
– Hvis mor skal ta fra meg arven, får hun gjøre det uten mitt samtykke, sa en av to døtrene frustrert. Hun og søsteren opplevde at moren, som satt i uskiftet bo, gikk svært langt for å gjøre forskjell på de to døtrene og lillebroren.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For en tid tilbake hadde jeg to fortvilede søstre på mitt kontor. De fortalte at det nå var oppstått en familiekrise hvor mor overførte store verdier til deres lillebror.
Utgangspunktet var som følger: Far, mor og tre barn. To søstre og en lillebror. De to søstrene som kom til meg og fortalte at moren alltid hadde vært særlig nært knyttet til sønnen. Han hadde alltid fått en del penger og økonomisk støtte fra foreldrene. Da faren deres døde for noen år siden, valgte moren uskiftet bo. Det bestemte hun selv. Det var bare felleseie og felles barn. Alt av verdier gikk inn i uskifteboet. Etter en stund i uskiftet bo, forsto søstrene at moren fortsatte å overføre mye penger til broren deres. Nå ønsket hun også å gi hytta til sønnen som gave.
Det er slik at så lenge begge foreldrene levde, sto de fritt til å gi hvilke gaver de ønsket, til hvem de ville. Så lenge begge levde kunne de gjøre stor forskjell på barna. Men da faren døde, og moren valgte uskiftet bo, opphørte denne retten til å gjøre forskjell på barna. Lengstlevende ektefelle i uskiftet bo står ganske fritt til å disponere over uskifteboets verdier, men det skal skje til fordel for vedkommende selv, og ikke til å gjøre forskjell mellom barna. Det var ingen tvil om at moren brøt spillereglene for uskiftet bo. Hun hadde ikke lov til å gi sønnen hytta som gave fra uskifteboet uten at døtrene samtykket eller fikk tilsvarende verdier.
Da døtrene tok opp dette med henne, gikk hun til advokat og fikk oppskriften på en vei rundt disse reglene. Hun kunne oppløse uskifteboet, dele ut farsarven til barna, ta sin ektefellearv og beholde sin andel av boet. Da sitter hun ikke lenger i uskiftet bo, og kan gjøre nøyaktig hva hun vil med sine egne verdier. I ytterste konsekvens kan hun gi alt til sønnen.
Søstrene spurte meg om dette stemte, og om vi kunne regne litt på alternativene. Jeg bekreftet at det er en måte å gjøre det på. Uskifteboet besto av en leilighet og en hytte, til sammen verdier for ca. åtte millioner kroner.
Hvis moren valgte å skifte, ville hun «eie» halvparten av boet, fire millioner, og de andre fire millionene ville gå inn i farens dødsbo. Hennes arverett som ektefelle er ¼, altså en million kroner. Hun ville sitte igjen med fem millioner. Hvert av de tre barna ville få en million kroner i farsarv. Etter dette er det helt opp til mor å bestemme over sine fem millioner I ytterste konsekvens kunne hun – som gave i levende live – gi alt til sønnen. Da ville foreldrenes totale verdier på åtte millioner – helt lovlig – ende med en million til hver datter og seks millioner til sønnen!
Moren hadde altså svært stor makt – og kunne for eksempel presset frem en avtale hvor søstrene undertegnet på at broren fikk hytta – og i tillegg skulle ha sin 1/3 av leiligheten når den tid kom.
Den ene av søstrene var innstilt på en slik avtale. Men den andre nektet. Hun sto knallhardt på at «hvis mor skal ta fra meg arven, får hun gjøre det uten mitt samtykke!»
Familieidyllen blomstret!
