MS-syke Solrunn kan ikke leve uten å male

– Hvis jeg kan inspirere noen andre, som i utgangspunktet har lite krefter, til å fortsette med å gjøre det de elsker. Da er det verdt det.

Hun er liten og nett, og manøvrerer rullestolen mellom bord, sofaer og stoler i kunstnerhjemmet ved Skansen i Trondheim. Åsa, datteren hennes sa en gang til henne noe hun aldri vil glemme. Og det løfter henne opp, hver gang hun tenker på det: 

– Vi bodde i en rekkehusleilighet da, med mange trapper, og jeg drev mye og jobbet i hagen. En kveld jeg holdt på i hagen, det må ha vært i 2009, la jeg merke til at jeg ikke klarte å løfte det ene beinet som før. Da jeg etter hvert fikk diagnosen MS våren 2010, var det flere av mine nærmeste, inkludert meg selv, som ikke ble veldig overrasket. Samtidig ble vi bekymret. MS er jo en sykdom som etter hvert kan ramme funksjonen til et menneske ganske kraftig, forteller hun. 

– Men det første Åsa, som da var 22 år, sa da hun hørte det, rommet ikke mye bekymring. «Du er en så positiv person, at du selv på dårlige dager klarer å finne noe du syns er fint. Du kan sette deg på verandaen og se en vakker sky, så er dagen reddet. Hvis noen kan takle denne sykdommen, så er det du.»

BARNDOMMEN PÅ GÅRDEN

Solrunn Rones har alltid vært flink til å observere og hatt god forestillingsevne. 

– Både mamma og pappa var fra Sør-Beitstad ved Steinkjer i Trøndelag, og jeg vokste opp på familiens gård, sammen med dem og tre søstre, samt søsteren til pappa og hennes familie. Mamma og pappa fikk fire døtre på fem år, og hadde mye å stå i. Jeg var nummer to. Senere har jeg tenkt på at vi var heldige, som på en måte hadde to sett med foreldre. Pappa var odelsgutten, men han hadde astma og allergi og kunne ikke være bonde. Dermed ble gården drevet av søster og svoger. 

Solrunn beskriver moren som et arbeidsjern. Sterk og sprek. 

– Hun bar oss, løftet oss, var både bukk, bjørn og hest. Hun var helt fantastisk, sier Solrunn, som ganske fort oppfattet at hun ikke var helt som de andre søstrene. 

– Jeg tegnet og malte veldig ofte. To av dem utdannet seg innen helsevesenet, den tredje jobbet med barn. Men jeg hadde ingen andre ønsker enn å male. 

KJEMI MED MEDSTUDENT

Faren hennes hadde alltid hatt stor respekt for kunstnere, og snakket opp kunst.

– Da han feiret 50-årsdag, ga folk ham kunstbøker i gave. Det sier litt om at kunstinteressen hans lå langt fram i dagen. Det var ikke noe han skjulte, sier Solrunn. 

Likevel var han ikke akkurat bråbegeistret da det viste seg at datter nummer to hadde kun ett karriereønske. Nemlig å gå på kunstskole. 

– Å satse på kunst som levevei har aldri vært enkelt. Mamma og pappa var oppriktig bekymret for at det var et feil valg for meg. Som foreldre vil du jo at barnet ditt skal klare seg, sier hun. 

Solrunn begynte på kunstskolen i Trondheim, som etter hvert utviklet seg til å få betegnelsen Kunstakademiet i Trondheim. For å tjene til livets opphold, tok hun strøjobber. 

– Jeg var veldig heldig med læreren min. Han het Georg Suttner, og jeg husket godt hvordan det føltes, da han roste det jeg gjorde. 

I klassen gikk også en gutt fra Trondheim som het Håkon Gullvåg. Det skulle utvikle seg en kjemi mellom de to studentene. 

– Vi ble et par, og rett etter at vi ble uteksaminert fra skolen, bestemte vi oss for å reise til London. Vi hadde begge to fått gode skussmål fra lærerne og var ivrige og sugne på å lære mer om kunst og det å male. Vi ønsket oss til en storby i Europa. Valget falt på London.

REDDET AV INGER SITTER

– Vi hadde lite penger, men kom over billige tur-retur-billetter som vi kjøpte. Allerede da vi dro, visste vi at vi ikke kom til å reise tilbake til Trondheim. Vi skulle være i London for å utvikle oss. 

Solrunn beskriver året som fantastisk og lykkelig. 

– Vi leide en leilighet med to store rom, og et lite kjøkken og gang i midten. Jeg, som elsker det grønne element, fikk rommet mot en engelsk hage. Håkon, som er mer glad i byliv og fortau, fikk rommet ut mot gaten. Vi trålte byen rundt, og besøkte alle mulige museer vi kunne finne. Vi fikk enormt påfyll av å få bekjentskap med de store samlingene der. 

Etter noe tid i Norge, reiste paret til Paris.

– Leiligheten vi bodde i der, var også bosted for kakerlakker. Det var forferdelig. Vi hadde lite plass, og stemningen oss imellom var ikke alltid like god. Heldigvis ble vi reddet av Inger Sitter. Hun bodde også i Paris den gangen. Hun tilbød meg at jeg kunne male hos henne, mot at Håkon var behjelpelig med å kjøre henne til atelieret sitt på landet i en liten periode. Det ble en avtale vi alle kunne leve med. 

GODE HJELPERE

Hun og Håkon Gullvåg var gift i 15 år, før de skilte lag. Datteren, som ble født i 1988, bodde vekselvis hos Håkon og Solrunn som malte og hadde utstillinger.

– Jeg både tegner og maler. Akvarell driver jeg med også. Jeg foretrekker oljemaling framfor akryl. Det tar lengre tid før oljemalingen tørker, den er dermed lettere å modulere med. Oljefarge har «flere stemmer i koret», på en måte. Akryl er jo også plast, og jeg som er en naturelsker, er ikke så glad i plast, sier Solrunn.

Når hun maler, opphører alt annet. 

– Da er jeg bare inne i den magiske følelsen det er å skape. Ingenting annet gir meg den samme opplevelsen. Jeg er så glad i å bruke fargene, lage en rytmikk, uttrykke et tema. Har nok et veldig bra gehør for farge. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve, uten å kunne male. 

Beina hennes har etter hvert mistet mye av kraften. For å komme seg rundt, må hun bruke rullestolen. 

– En kollega av meg, Markus Lantto, er også støttekontakten min. En gang i uka maler jeg fremdeles på Lademoen Kunstnerverksted, der jeg har jobbet i snart 30 år. Det er 66 trappetrinn for å komme opp til atelieret mitt der, og ikke heis, sier Solrunn. 

– Jeg går ikke opp på egne bein lenger, men de bærer meg altså opp. I det huset er det bare smil og vennlige ansikter. Jeg er veldig takknemlig for å møte de menneskene. Det gir meg så mye å fremdeles være i kunstnermiljøet.

DIGITALE MULIGHETER

Også hjemme kan Solrunn fremdeles skape kunst. Den digitale utviklingen sørger for at det er helt andre muligheter nå, enn for bare få år siden. 

– Jeg har en iPad som har installert programmet Procreate, forklarer hun. 

– Med det kan jeg fremdeles tegne og male, ved hjelp av knokene, sier Solrunn og viser fram noen bilder hun har skapt på denne måten. Dyr. En rev. Et ekorn. Flotte farger. Det digitale uttrykket til tross, det er lett å se at det er en ekte kunstner som står bak. 

– Og så har jeg kjøpt en printer og ark av god kvalitet, slik at jeg kan trykke opp det jeg lager. Jeg er svært glad for at dette er mulig. 

Sier Solrunn og medgir at hun ofte blir svært lei av sykdommen, og det den bringer med seg. En drøm hun en gang hadde, ble en slags vekker for henne.

– Ei natt for rundt seks år siden, drømte jeg at jeg var helt fastlåst i min egen kropp, og ikke kunne flytte meg. Men så opplevde jeg likevel å se min egen skikkelse bevege seg mot vinduet, slik at jeg kunne se ut. Uten at jeg hadde bein. Det var en veldig levende drøm, som gjorde sterkt inntrykk. 

Etter å ha våknet, satte hun seg ned for å male drømmen. Det resulterte i et svart bilde, som henger på stueveggen, med noen hvite riss i. To skikkelser. Den ene ligger i ei seng, som frosset fast. Den andre er på vei mot vinduet. 

– Opplevelsen fikk meg til virkelig å skjønne hvor lei jeg iblant kan bli av denne sykdommen. 

BEVISST PÅ Å IKKE MISTE MOTET

Men så har hun jo også denne evnen til å se det som er bra. 

– Jeg er bevisst på å prøve å være hyggelig med folk rundt meg og ikke miste motet. Det er jo så mye vakkert jeg kan skape ennå. Jo eldre jeg er blitt, desto tryggere er jeg også blitt på det jeg skal gjøre. Da jeg var ung, var jeg usikker og forsto ikke helt hva jeg holdt på med. Nå jobber jeg effektivt, bruke veldig lite tid på å prøve og feile. Jeg blir jo så fort sliten. Samtidig prøver jeg å forberede meg mentalt på at jeg en dag ikke komme til å klare å male mer, sier hun.