Jostein Gaarder – en bekymret optimist

Han har stilt store spørsmål og hatt mye på hjertet. Nå vil han redde kloden vår. Rynken i pannen er alvorlig. Men smilet kommer fort frem. – Å være pessimist er direkte umoralsk, sier Jostein Gaarder.

Tekst: Gro Berntzen, foto: Silje Katrine Robinson
Første gang publisert i VI OVER 60 april 2013

De tynne brillene vipper på nesen og luggen faller uvørent frem i pannen. Han har snakket seg varm og klarer ikke lenger å sitte stille. Mens han veiver med armene og peker ut over forsamlingen, reiser han seg opp fra stolen og hever stemmen.

Jostein Gaarder
• Født i Oslo i 1952. Bodde 12 år i Bergen. Har bodd i Oslo siden 1993
• Gift med Siri Dannevig. De har to voksne sønner og tre barnebarn
• Debuterte med Diagnosen og andre noveller i 1986
• Slo igjennom med Kabalmysteriet i 1990
• Har siden skrevet romaner, barnebøker og fagbøker om etikk, filosofi og religion
• Fikk sitt store gjennombrudd med Sofies verden i 1991
• Sammen med sin kone Siri Dannevig opprettet han Sofieprisen, en internasjonal miljøpris, i 1997
• Kommandør av St. Olavs Orden

– For å være litt skarp, handler det faktisk ikke så mye om hva jeg eller noen av oss synes eller mener om klimaspørsmålet. Det er allerede 40 prosent mer CO² i atmosfæren enn det var da den industrielle revolusjonen begynte på 1700-tallet. Det er snakk om enkel naturvitenskap, akkurat som at en stein faller til jorden når jeg slipper den. Eller at vi alle dør langsomt om jeg slipper ut propangass i dette rommet etter at vinduer og dører er skalket igjen.

Han ser ut til å være i sitt ess nå, Jostein Gaarder. Det er 20 år siden han ga seg som lærer på Fana Folkehøgskule, men evnen til å formidle et budskap og få forsamlingen engasjert, er ikke glemt. Mens han hever og senker stemmen for å skape kontraster og vekke oss, observerer vi en entertainer og pedagog på samme tid.

Å være pessimist kan være en form for latskap. Det kan i ytterste konsekvens være direkte umoralsk, men det går an å være bekymret.

Han snakker om den nye boken sin, Anna – en fabel om klodens klima og miljø til en ung forsamling i det nye Litteraturhuset i Bergen. Engasjementet hans er like levende som vi husker det fra TV-intervjuene etter brak­suksessen med Sofies verden tidlig på 1990-tallet. Den gangen ville han formidle filosofiens historie. Nå vil han lære oss noe om klima og miljø. Han gjør det gjennom en fabel, en surrealistisk fortelling om Anna som drømmer at hun er sitt eget oldebarn i 2082. Hvordan ser jorden ut da? Rir vi på kameler her til lands, og er det plassert grønne automater overalt, der vi kan studere utdødde dyrearter som virtuelle skapninger på en skjerm? På Annas 16-årsdag 12.12.2012 velger han å la verden få en sjanse til.

– Jeg mener at situasjonen er prekær, men jeg har likevel bestemt meg for å være optimist. Å være pessimist kan være en form for latskap. Det kan i ytterste konsekvens være direkte umoralsk, men det går an å være bekymret.

Han ville skrive om menneskehetens største utfordring, men ønsket ikke å bli kalt moralist eller skrive en dommedagsfortelling. Derfor benyttet han et litterært grep og pakket ­naturvitenskapelig kunnskap inn i fortellingen om Anna, et navn som betyr nåde.

– Hjernen vår er skapt for historier. Vi mennesker har et felles morsmål, nemlig fortellingen. Den husker vi lettere enn harde fakta, sier pedagogen, filosofen og forfatteren til sitt lydhøre publikum.

Vi har møtt ham tidligere på dagen. Da dukker han opp på slaget ti, som avtalt. I en grå parkas og slitte dongeribukser kommer han ungdommelig og ujålete mot oss. Han er Norges mestselgende forfatter. Sofies verden er oversatt til 60 språk og solgt i svimlende 50 millioner eksemplarer. Men det er helt tydelig at suksessen ikke har gått ham til hodet. Det kan også andre ettertrykkelig skrive under på.

– Sofies verden og suksessen den fikk, endret mitt praktiske og økonomiske liv. Men med hånden på hjertet: Det endret ikke meg og min måte å tenke på. Det bekrefter heldigvis de som kjenner meg.

– Jeg skrev den boken som en slags pliktøvelse overfor meg selv for å oppsummere det jeg hadde undervist i på Fana Folkehøgskule. Jeg trodde det ville bli en sær bok for nerder, ikke sant? Derfor var det selvfølgelig en vanvittig stor glede at den fikk en slik utbredelse. Det viktigste for meg var likevel at den åpnet for at alle mine andre bøker også kom ut på mange språk, og min siste bok ble solgt til flere land allerede før utgivelsen.

I Sofies verden dumper et brev ned i postkassen til Sofie, med spørsmålet: Hvem er du?

Det er nærliggende å spørre forfatteren om det samme. Hvem er han?

– Det er for meg et spørsmål om identitet, og jeg føler nesten ikke at jeg har en egen identitet løs­revet fra at jeg er et familiemedlem. Jeg har levd med min kone, Siri Dannevig, i 40 år og har en sterk identitet både som ektefelle, som far til to voksne sønner og som bestefar til tre barnebarn. Så er jeg dessuten smertelig klar over at jeg er et individ som er her bare denne ene gangen og som aldri kommer tilbake, men jeg har også en dypere identitet som representant for menneskeheten. Mye av det jeg tenker på som meg og mitt, er noe jeg deler med andre enn meg selv. Hvis det skjedde katastrofale miljøkatastrofer, ville jeg føle at noe av meg ble rammet også. Du kan kalle meg en slags panteist, for til syvende og sist føler jeg ikke bare at jeg er i den naturen som omgir meg, men jeg er denne naturen.

Når Jostein Gaarder vil tenke klarere og løse et problem, går han ut i naturen. Han er så heldig at det bare tar ham fem minutter å være i Nordmarka. På en hverdag kan han gå i timevis uten å møte noen.

– Ved siden av å våkne opp og kjenne at jeg er frisk, er det å kunne gå i naturen noe av det som gjør meg aller mest glad. Jeg føler meg ganske tom foran en PC. En roman blir til i mitt hode mens jeg går. Når det er noe jeg må bruke tid på å tenke igjennom, sover jeg ikke på det. Jeg går på det.

De filosofiske tankene slo ned som plutselig oppvåkning en helt vanlig dag da han var i 11-12-årsalderen: «Hvorfor finnes verden, og hvor­for finnes jeg i den?» Han husker det ennå som en skjellsettende opplevelse. Det resulterte i at han gikk rundt til foreldre og lærere og spurte: «Er det ikke underlig at verden finnes? Er det ikke rart at vi lever?»

– At verden er et stort mysterium, den livsfølelsen har jeg fortsatt. Men jeg har møtt mange mennesker gjennom livet som har sagt: «Det har jeg aldri tenkt på, men jammen er det rart at verden finnes og vi i den.»

Jostein Gaarder er blitt berømt rundt om i hele verden nettopp ved å stille slike spørsmål. Han har fått utallige brev og e-poster fra mennesker i ulike kulturer. De takker for at bøkene hans har fått dem til å skjønne hvor uendelig verdifullt livet er.

– Min egen plutselige oppvåkning og erkjennelse kom samtidig som jeg så Charlie Chaplins film Limelight. Det kan rett og slett være at jeg lot meg påvirke av den filmen. For første gang i livet opplevde jeg hva kunst kan sette i sving av tanker og følelser i deg, og jeg var dypt betatt av Claire Bloom som spilte den ene hovedrollen.

Å ha Jostein Gaarder som samtalepartner er en sann fornøyelse. Spør du ham om noe, byr han på seg selv og sine egne kloke tanker på en måte som fascinerer. Han snakker mye og til dels fort, men durer ikke bare frem. Han har også evnen til å lytte. Å kalle ham engasjert, er å bruke en klisjé. Samtidig er det ikke noe mer dekkende ord for denne mannen som bryr seg så oppriktig om verden og menneskene rundt seg.

– Menneskerettighetserklæringen fra 1948 betrakter jeg som en triumf og et uttrykk for en menneskelig utvikling mot frihet og humanitet, mot at alle har like rettigheter og at ingen kan diskrimineres på grunn av kjønn, religion eller rase. Mitt poeng nå er at vi ikke lenger bare kan fokusere på menneskets rettigheter og friheter uten samtidig å fokusere på våre forpliktelser. Derfor må vi få en tilsvarende universell erklæring om menneskets ansvar, for eksempel i forhold til hva vi forbrenner av olje, gass og kull med tanke på forpliktelsene til kommende generasjoner.

Her til lands ivrer han for et nytt ombud. Akkurat som vi har barneombud, likestillingsombud og forbrukerombud, må vi ha noen som snakker for de barna som ennå ikke er født, et ombud for fremtidige generasjoner.

Selv er han en aktiv bestefar, og han synes han er heldig som har de tre barnebarna i samme by, slik at de kan komme på overnattingsbesøk. Og da er det han som lager maten. Det gjør han for øvrig nesten alltid hjemme.

– Jeg kan godt forstå besteforeldre som føler seg overbelastet av oppgaver de blir bedt om å ta, men jeg opplever det ikke sånn. Vi møtes akkurat passe ofte og er også mye sammen på hytta på Sørlandet om sommeren. Barn er jo generelt nysgjerrige, så nå har de begynt å snakke med farfar om sånne ting som jeg selv er opptatt av. Eldstemann på snart ti år er for alvor blitt interessert i universet.

– Det ligger i våre gener å beskytte våre egne barn og barnebarn. Men vi har ikke noe slikt naturlig anlegg for å beskytte våre egne gener i fire eller åtte generasjoner. Det er noe vi må lære, og jeg har et optimistisk historiesyn. Jeg tror vi kan øve opp evnen til å kjenne nærværet av dem som kommer etter oss, slik Anna i min siste roman er i stand til å visualisere sine etterkommere.

Og han ser positive tegn. Selv om ungdommen i Norge akkurat nå ikke er så miljøbevisste og bekymret for fremtiden som de er i land som Sverige og Tyskland, ser han et voksende engasjement blant eldre.

– Det er vakkert å registrere et veldig engasjement blant de over 60. Jeg registrerer det også blant en del 60-åringer som ikke har egne barn. De kunne vært kyniske, men de ser det jeg selv er opptatt av, nemlig at hvis vi ødelegger denne kanskje eneste planeten i universet som har frembrakt en natur med intellektuelle skapninger som oss, så er det umåtelig trist.