Vi er i full gang med å merke stier for fotturister langs en av de flotteste vandrerutene i Tyrkia.
Tekst: Beate Slipher, foto: Beate Slipher og Jan-Erik Egeberg
Artikkelen sto i VI OVER 60 april 2012
Seksten personer fra åtte forskjellige nasjoner er samlet. Vi er muslimer og jøder, katolikker og humanetikere. Sant å si var vi litt spent. Var vi for gamle til å være med på dette? Skulle vi slå av ti år på alderen da vi fylte ut påmeldingsskjemaet? Men vi vedsto oss våre 62 og 68 år. Og heldigvis er alder ingen hindring, skulle det vise seg. Mange er rundet 60 år. Eldstemann er 74. Det er 26-åringen som er outsideren.
Magneten som har brakt oss sammen er Kate Clow, en myndig dame med godt brukte fjellstøvler. Mil etter mil med stier har hun merket for vandrere som vil oppleve Tyrkias ville og varierte fjellområder. Nå er det St. Paul Trail som trenger en oppussing. Den strekker seg fra Antalya på sydkysten og nordover gjennom noen av Tyrkias flotteste naturopplevelser.
Jan-Erik ovenfor Egirdir.
– Det startet med en fascinasjon for gamle veifar som folk har brukt i uminnelige tider. Og dem er det mange av i dette landet, om du bare vet hvor du skal lete og har evnen til å lese landskapet, forteller Kate.
Blankslitte steinblokker på en romersk vei leder oss til ruiner av fordums templer og restene av en agora fra antikken. Her får historien liv og fantasien vinger.
– Tyrkia må være verdens fineste land å vandre i, mener Kate.
Bratt start
Regnet plasker i bakken og bølgene går høye på innsjøen da vi ankommer Egirdir tidlig i april, tre timers kjøretur nord for Antalya. Men neste morgen blinker sola i en stille, blågrønn sjø og fjellene rundt viser sine flotte profiler med snøhetter på.
Gruppen kjenner verken hverandre eller jobben. I minibussen er det lunsjmat og maleutstyr. Kate har delt oss inn i lag på tre: En kyndig veimerker utstyrt med GPS og to amatører med pensler og rød og hvit maling.
Vi snapper etter pusten der vi trasker oppover. Plaskregnet i går har gjort kjerreveien om til et gjørmehav. Hver støvel veier sikkert et kilo ekstra. Snart pipler svetten og knærne klager.
Men gjørma tar en ende. Vi vender inn på stier som slynger seg over sletter og gjennom steinete kløfter. Vide vyer åpner seg mot mektige snøfjell og frodige daler.
Klart det er bratt, men det gjør liksom ikke noe. Vi har funnet flyten. Føttene og samarbeidet går av seg selv. I ti timer hver dag vandrer vi og maler merker. En kort rast med litt brød og ost, nøtter og oliven, så er det i gang igjen.
Slit og skjønnhet
Snart er vi oppe på 1500 meter, like oppunder snøgrensen. Vi vandrer blant enorme sedertrær. Og i gresset lyser det blått i blått av bitte små perleblomster, slike som vi bare har i hagen hjemme.
Hver dag bringer nye opplevelser av slit og skjønnhet. Vi kommer i stadig nye landskaper, bratt opp og bratt ned. Vi merker oss frem over høysletter og fjellbeiter, fra elvedaler opp gjennom brattheng til bortgjemte landsbyer.
Åssidene er dekket av en slags kristtorn med miniatyrblader, med former som kunne vært klippet av en kunstferdig gartner. Neste dag vandrer vi gjennom eldgamle skoger med jerneik.
Våren er en flott tid for vandringer. Klimaet er perfekt: Ulltrøye i starten og shorts på slutten av dagen. Naturen er frisk og nyutsprunget. Fuglene synger intenst. I den bratteste steinuren har skilpaddene sin kurtise.
Sosial sammensveising
Vi må ta alle ferdigheter i bruk, språklig så vel som sosialt. Gjeterne er hyggelige og ønsker velkommen med faste håndtrykk og store smil under bryske barter. De militære har en mer avmålt holdning.
Kate Clow, magneten som bragte oss sammen.
Dette er ingen femstjerners gruppereise. Alle har soveposer og liggeunderlag. Minibussen frakter bagasjen til neste overnattingssted. Vi blir innkvartert der det byr seg et husrom. Det kan være pensjonat, privathus, tehus eller nedlagt skolebygg. Vi vet vi får tak over hodet, men ikke om vi får seng hver natt. Eget rom kan vi glemme. Her kamperer vi sammen med kjente og ukjente. Får vi en dusj etter dagens strabaser? Kanskje, og kanskje er den til og med varm hvis vi får fyr på veden i den antikvariske varmtvannsberederen.
Får vi servert mat, eller må vi lage den selv? Tyrkisk gjestfrihet kan trylle frem en spisesal for seksten. På puter og tepper halvveis sitter og halvveis ligger vi rundt lave, runde bord. Midt i rommet durer vedovnen. Langs veggene er det stablet digre sekker med korn og ris, linser og poteter.
