REISEGØY: Innholdsrike turer som tar utgangspunkt i hobbyen og interessen til godt voksne. KLIKK HER!

cover10

Ekteskap mellom forventning og virkelighet

Kristin Helle-Valle skriver i VI OVER 60 om livet med mannen Trond-Viggo Torgersen. Denne gangen reflekterer hun over forskjellene og likhetene mellom dem, om styrke og sta utholdenhet i et langt ekteskap, og om hvor vanskelig det kan være å si unnskyld.

Tekst: Kristin Helle-Valle Foto: Silje Katrine Robinson

Jeg så for meg at jeg skulle gifte meg med en som lignet på faren min. Altså en lege som kom hjem til middag og ble der resten av kvelden.

Han jeg giftet meg med ble lege, men han ble ikke hjemme etter middag. Han satte seg heller ikke ned med en kopp kaffe og en røyk, og han leste ikke bøker. Han var dessuten ikke innadvendt eller tenksom. Det vil si, han tenkte, men på en veldig annen måte enn faren min, føltes det som.

Siden vi ikke hadde kjent hverandre mer enn noen måneder før vi giftet oss, visste jeg ikke, eller tenkte jeg ikke, så mye over det der og da.

Men jeg likte ham fordi han var annerledes. Og jeg tenkte vel at ting går seg til. Men det har det ikke, ikke på den måten at han har begynt å ligne på faren min, selv om han er lys og har blå øyne.

Han ligner mye mer på den unge favorittonkelen min som var kreativ og utadvendt og morsom. En jeg likte veldig godt, med talenter og egenskaper som inspirerte meg og som fikk meg til å le. Ikke minst. Jeg ble lært opp av onkelen min til å bli ertet. Kjærlig ertet. En erting som fikk meg til å føle meg sett.

Trond-Viggo (TV) har ikke sagt at jeg ligner på moren hans, men på en måte gjør jeg sikkert det. Selv om vi var veldig forskjellige; hun var tykk, jeg er tynn, hun var god til å lage mat, jeg er ikke spesielt interessert i det, hun var morsom og til dels grenseoverskridende og utadvendt, jeg kan være morsom, ler fort, er ikke så veldig grenseoverskridende, men jeg er utadvendt selv om jeg liker å være alene og tenke. Og både hun og jeg er nok det man vil kalle sterke. Og sterke menn trenger sterke kvinner som tør å kreve og som setter ned foten.

Jeg tror kulturen fra oppveksten sitter godt plantet i oss. Den får meg til å ville si: Rett i ryggen, og albuene bort fra bordet. Den reagerer på for mye pålegg på brødskiven. Den gir meg lyst til å rette på grammatiske feil og de og dem, og til å ta stilling til det aller meste.

TVs arv er orden og oversikt. Alt skal tilbake på plass. Bordet er ryddet av lenge før maten er fordøyd. Oppvasken skal inn og ut av maskinen straks, og kjøkkenbenken skal være ren og ryddet. TVs mor måtte re sengene til brødrene sine, men TV rer sin selv, og bretter pysjamasen en hotellseng verdig. Han har fortalt meg at han en gang drømte at han sto på kjøkkenet hjemme og dissekerte et lik. Så kom moren hans og sa at det måtte han finne et annet sted å gjøre. Men det er mulig det hadde mer med medisinstudiet å gjøre enn å rydde kjøkkenbenken.

Så, sterke eller tydelige damer, er det forskjellig fra sterke og tydelige menn? I vår kultur tror jeg ikke det nødvendigvis er så ulikt. Kanskje. Det er en slags norsk dyd å være behersket, så hvis du skriker og bærer deg, oppleves det mer som svakhet. Å slå og kjefte er altså ikke styrke i vår kultur. Heldigvis. Men det spørs om den norske kulturen er så enhetlig lenger. Vi er blitt friere og frekkere, kanskje rausere og mer aksepterende. Men hva respekt og hensyn er nå, er jeg mer usikker på. TV fikk en ørefik av en medstudent da han holdt døren åpen for henne. Det var på 70-tallet.

TV og jeg er sterke, og til dels sta. Men vi er også utholdende, så det kan bety å ikke gi seg. Om det er styrke eller svakhet, lurer jeg litt på. Faren min sa alltid «la de enkle ting gå i orden». Det kunne være irriterende, men jeg tenker på det stadig vekk. Nå når vi er blitt gamle, er det ikke alt som er så «nøye» lenger. Jeg syns det virker som om vi er blitt mer avslepet i kantene. Men å si unnskyld ser lettere ut på tv enn det er i virkeligheten. Beklager er ikke det samme som unnskyld. Og begge mener vi at den andre ikke er god til å si unnskyld. Da er det lettere å la det gå over. Og kanskje det er like greit.

 Men det er ting man skal ta tak i og gjøre noe med, mener jeg. TVs sang Tenke sjæl sier blant annet «… mene, måtte stå for det du sa, ikke vri deg unna, ikke være likeglad, ikke late som du ikke mente det du sa …» Det kan jeg få lyst til å minne ham på, men jeg gjør det ikke. Det kunne jo slå tilbake. 

Som prinsipp mener jeg at sangteksten er en bra leveregel. Og leveregler skal man ha, selv om de brytes innimellom. 

Så kompenserer vi med å diskutere heftig. Siden vi gjør det, betyr det jo at vi bryr oss om hverandre og den andres meninger.