Ikke vær redd for å snakke sammen
Kristin Helle-Valle skriver i VI OVER 60 om livet med mannen Trond-Viggo Torgersen. Denne gangen skriver hun om kommunikasjon. Selv i et langt ekteskap er kommunikasjon både lim og utfordring. Gjennom små samtaler, uenigheter og viljen til å tåle hverandre, handler samliv om å velge fellesskapet – igjen og igjen.
Nå når jeg er blitt pensjonist mens Trond Viggo (TV) fremdeles reiser rundt omkring og har oppdrag og jobber som gjør at han er borte hjemmefra, ringer han meg når han er i transit. Eller han sender en melding. At han velger akkurat meg som den nærmeste og første kontakten, er jo selvsagt siden vi er gift, tenker jeg. Jeg tar det nesten for gitt, og jeg forventer det. Vi er jo de nærmeste for hverandre. Og vi er veldig enige om at det å holde ut med hverandre og jobbe det vi kan for å sikre båndene mellom oss og holde kommunikasjonen åpen, er første prioritet.
TV snakker, han er en mann som må få sagt ting. Sånn sett er jeg veldig heldig; jeg vet om flere menn som nesten ikke sier noe. Eller som ikke deler det de tenker på, og som ikke spør og er positivt nysgjerrig. Det er sikkert kvinner som også er sånn. Jeg tror at det å dele (nesten) alt mulig som surrer rundt i hodet av stort og smått er lurt. TV har et sterkt behov for å tømme seg for det han har opplevd eller tenkt på. Ofte begynner han midt inne i en tankrekke. Det er akkurat som om han tror at jeg kan se hva han tenker på. Og jeg er blitt ganske god til å resonnere meg frem til hva det er.
Etter at TV og jeg har blitt intervjuet på scenen om boka vi har skrevet sammen, fortalte en av de som var til stede at hun hadde skjønt at hun måtte snakke med mannen sin om andre ting enn hva som skjedde på jobben hver dag. Det virket som om hun var litt redd for uenighet eller «forbudte» områder. Litt for forsiktig. Generasjoner etter oss virker som om de er blitt veldig oppmerksomme på krenking av alle slag. Diskusjoner er blitt vanskelig fordi man må passe seg for å si ting som kan oppleves negativt. En sånn selvsensur, eller sensur, må være ødeleggende for tillit og fortrolighet.
TV er kjempegod til å plumpe uti med både krenkende og lattervekkende utsagn. Det kan være en blandet fornøyelse. Men jeg vil heller at han løper og snubler, enn tripper forsiktig, må jeg innrømme. Stort sett. Men en vi kjenner ble så provosert av noe han sa i et foredrag at hun knuste Barneombud-koppen de fikk på seminaret da hun kom hjem. Typisk nok husket TV ikke hva han hadde sagt som var så provoserende.
Så hvor mye skal vi tåle av hverandre? Ganske mye tror jeg, når premisset er at vi er et team, vi har valgt hverandre, vi skal jobbe og holde ut. Og ha det fint og gøy når vi kan. Men mye av dette er jo flaks også. Men et sted bak i der er det i tillegg et valg.
På 70-tallet leste jeg en bok som het «Kjærlighet og vilje». Tittelen var i seg selv nysgjerrighetsskapende. Jeg hadde en forestilling om at kjærlighet var noe som kom og ble værende av seg selv. At det måtte vilje til, virket veldig uromantisk. Den avdøde høyesterettsdommeren i USA, Ruth Bader Ginsburg, sa i et intervju som gammel gift kvinne at man ikke måtte ta til seg alt som kom ens vei. Hun måtte la ting mannen sa passere, og så kastet hun liksom det han hadde sagt bak over skulderen med en håndbevegelse.
Kanskje kvinner trenger å øve på det. Jeg tror for mange av oss åpner munnen og sluker alt som blir sagt. Kanskje vi har en medfødt egenskap som oppdager følelser og stemninger, eller kanskje den er opplært. Men jeg tror det er noe biologisk over den oppmerksomheten, eller kall det gjerne følsomheten. Den trengs, men vi bør kanskje skille bedre mellom det som er viktig og ikke. Den diskusjonen har vi i alle fall her hjemme, og vi er vel ikke helt enige hvor grensen går. Og det gjelder oss begge.
Det er jo umulig ikke å såre hverandre. Er man så uforberedt på sin egen sårbarhet? Eller på at det koster å tilpasse seg? Fant vi egentlig ut noe om oss selv når vi valgte å gjøre det slutt med gamlekjærester? For vi fant sikkert ting ved vedkommende som vi ikke likte. Men oppdaget vi noe ved oss selv som kunne hjelpe oss å velge riktig neste gang? Eller stiller vi for høye krav til livet og den vi skal dele det med?
Men samliv er jo ikke som i amerikanske TV-serier hvor folk hele tiden sier «sorry» eller «I love you» og så er alt greit. Vi tror på det og det kjennes godt at noen innrømmer svakhetene sine og at de blir tilgitt. Sånn er det jo ikke i virkeligheten. I virkeligheten sitter sårende adferd godt fast i bakhodet eller frontallappen eller i hjertet eller mellomgulvet eller magen. Et eller annet sted er det absolutt ikke greit.
Et par vi kjenner godt dro til USA for å se en konsert. På hotellet begynte de å krangle og endte med ikke å gå på konserten. Det ble en veldig dyr krangel. De er fremdeles et par.
