Hvorfor går seniorene av for tidlig?
Over halvparten av Norges 65-åringer har forlatt arbeidslivet. Samtidig har dagens eldre langt bedre helse – fysisk og kognitivt – enn eldre for 50 år siden. Likevel slutter de å arbeide tidlig og har i gjennomsnitt 21 år som pensjonister. Dette har Lisa Wade skrevet bok om.
De eldre har aldri vært yngre – men hvorfor jobber de ikke?
Venner i 50-årene søkte jobb etter jobb, uten å lykkes. Kursdeltakere i 40-årene var redde for å velge feil arbeidsplass. Dette blir vel min siste jobb. Samtidig var det overskrifter i avisene om mangel på arbeidskraft.
Jeg skjønte det ikke. Hva var problemet? Mine venner var velkvalifiserte og hardtarbeidende. Ikke alle hadde master, men ofte en cand. mag. og bøttevis av erfaring. Kursdeltakerne kom til meg fordi de ønsket en ny retning i karrieren sin. Men hvorfor piplet det frem så mye usikkerhet i samtalene? Og hvordan hang dette sammen med at landet åpenbart trenger flere i arbeid?
Irritasjonen banet vei for undring. Vi lever lenger og er mye sterkere både fysisk og kognitivt enn for 50 år siden. Likevel har over halvparten av landets 65-åringer forlatt arbeidslivet eller aldri vært der. De har i gjennomsnitt 21 år igjen å leve – og antallet 65-åringer er økende. Ikke rart at folketrygden utgjør en tredjedel av statsbudsjettet.
Dyttes seniorene ut, eller velger de det selv? Hvorfor slutter de egentlig å arbeide så tidlig? Og hvorfor ligger mange seniorer så lavt med egen kompetanse og erfaring?
Dette ville jeg forstå. Derfor har jeg de siste årene studert aldring, arbeid, avgang og pensjon. Jeg har dykket ned i forskning og stortingsmeldinger, gått på konferanser og snakket med politikere, fagforeningsfolk, forskere, ledere og arbeidsfolk. Mønsteret som trer frem, er tydelig:
- De går av fordi pensjonen er raus, og døren står åpen. Fra de er 62 og 10 år fremover kan seniorene velge om de vil fortsette å jobbe eller ikke. Økonomien er uansett sikret. AFP ble i sin tid et lokomotiv for tidlig pensjonering, noe som skapte en kultur hvor det å gå av tidlig, var den naturligste ting i verden. Den holdningen står fremdeles sterkt. Størrelsen på pensjonen varierer, men garantien er livsvarig. Seniorene går av fordi de kan.
- De går av fordi partssamarbeidet ikke prioriterer senkarrierer. Partene i arbeidslivet har fremmet en seniorpolitikk basert på at eldre arbeidstakere er skjøre blomster og arbeidet er et slit. Det har vært mindre engasjement for kompetanseutvikling, senkarrierer og arbeidsplasser tilrettelagt for et langt liv. Politikerne ser ut til å tro at jobben er gjort med pensjonsreformen, og at resten vil gå seg til. Seniorene går av fordi de som burde bry seg, ikke gjør det.
- De går av fordi fordommer og myter holder dem nede. Det har skjedd en helserevolusjon blant eldre siden 1970-tallet, men synet på gruppen 65+ preges fortsatt av utdaterte holdninger og stereotypier. Alderismen skjuler seg bak humor, tilsynelatende omtanke og usynliggjøring, men den er der og påvirker alle – inkludert seniorene selv. Fremdeles blir forskjellsbehandling på grunn av alder kun møtt med et stort gjesp.
- Seniorene går av fordi samfunnet ikke tar alderisme på alvor. De går av fordi de ikke føler seg ønsket. Tidlig avgang har mye å gjøre med signalene de eldre får på arbeidsplassen. Vil de ha meg eller ikke? Direkte spørsmål om når de tenker på å gå av, er ett signal. Yngre kolleger som får mest av lederens oppmerksomhet samt brorparten av kurs, utfordrende prosjekter og lønnstillegg, er et annet. For dem som har falt utenfor og vil inn igjen, eller bare skifte beite, er signalet lysende rødt. De taper mot yngre jobbsøkere. Seniorene går av – eller gir opp jobbsøkingen – fordi lederne ikke vil ha dem.
Gjennom 13 kapitler i boken min «De eldre har aldri vært yngre – men hvorfor jobber de ikke?» utdyper jeg ut hva disse fire konklusjonene innebærer. Innimellom betyr det å gå i detaljer for å vise hvordan regler, praksiser og prioriteringer skaper systematiske skjevheter for eldre arbeidstakere. Men praksiser og regler oppstår ikke i et vakuum. De springer ut av unyanserte forestillinger om aldring, som har fått prege vår kultur.
Samfunnsdebatten har – ikke uten grunn – handlet mye om økonomi. Det har vært mindre snakk om at når vi pensjoneres, forsvinner noe av det som knytter individet til fellesskapet. For tidlig avgangsalder kan gjøre at eldre havner på siden av samfunnet og ikke lenger regnes med. Når bare én representant på Stortinget er over 65 år, mens gruppen 65+ teller over en million mennesker, er det et dårlig tegn.
Fakta er krystallklare. Vi lever lenger. Vi er friskere. Vi kan jobbe lenger. Likevel har vi laget et system som åpner døren ut av arbeidslivet på vidt gap – og i liten grad inviterer eldre til å bli værende. Det er ikke bærekraftig.
Problemet er større enn høye pensjonskostnader og tapte skatteinntekter. Det handler også om utenforskap – og om sløsing med opparbeidet kompetanse, erfaring og dømmekraft.
Denne boken er mitt bidrag til en nødvendig debatt: Hvordan skaper vi et arbeidsliv der erfaring ikke skyves ut, men regnes som en verdi? Der troen på livslang læring er større enn frykten for å feile – og der mennesker vurderes etter hva de kan og vil, ikke etter når de er født.
Kort sagt: Et arbeidsliv for de lange livene.
Om forfatteren: Lisa Wade er bedriftsrådgiver og foredragsholder med over 25 års erfaring innen leder- og organisasjonsutvikling. Hun har bakgrunn fra McKinsey og driver nå sitt eget firma. Wade har tidligere skrevet fire bøker, bl.a. «Boss eller Buddy. Balansegang for dagens ledere» og står også bak podkasten «Snakk om jobb».
