Om å ha rett og å være morsom

TV er selvfølgelig mye morsommere enn meg, og fordi han tar sjanser og er morsom, slipper han unna med unøyaktigheter. Det vil si, det gjelder mer i selskapssammenheng enn i privaten. Da er jeg ikke alltid like raus.

Vi har jo oppdaget at vi ikke er det eneste paret som retter på hverandre. I noen sammenhenger er det direkte ubehagelig å være vitne til, og jeg grøsser ved tanken på at det er slik vi oppleves. Hvis vi krangler, er det mest irriterende. Han kan si at det var 2,5 meter, og så sier jeg at nei, det er 2,75, og derfra kan det utvikle seg til målebånd og det som verre er. Hvis det ikke lar seg måle, men dreier seg om å huske en situasjon og noe som skjedde, er det enda vanskeligere. Jeg er sikker på at jeg har rett, og det er vel han også. Hukommelse er en svikefull greie. 

Men hvor viktig er det egentlig å ha rett eller være nøyaktig? Det vil si, er det mulig at detaljene ikke spiller noen rolle for de som måtte være til stede. Altså, det er lett å ødelegge en fortellerflyt med «nei, det var ikke sånn!» TV kan for eksempel si Reidar Larsen om en vi traff i sommer. «Hæ», sier jeg. Hvem var det? Hvor hen? Så forklarer han at det var på toget en gang vi skulle til Gardermoen. Det er han som ser ut som Jimmy Fallon. Jeg skjønner ingen ting. Jeg kjenner ingen Reidar Larsen og jeg husker ikke hvordan Jimmy Fallon ser ut. Så jeg spør hva vi snakket om. Jo, han skulle til Frankrike han også, via Amsterdam, som oss. «Å!» Sier jeg. Det var Gunnar Svendsen! Ja, sier han, det er jo det samme. Så flirer vi. Han husker ikke navn, men han forventer at jeg finner frem til svaret. Og det er jeg blitt god til!  

En annen ting er at det å være morsom kan være en farlig egenskap. Humor trenger et objekt eller en situasjon for å blomstre. Nå snakker jeg ikke om vitser. Det er en annen sjanger.

Jeg hadde en onkel som var veldig morsom. Han var ikke så veldig mye eldre enn meg, og han gjorde rare ting og fikk meg til å le masse. Og han var veldig kjærlig, og jeg visste at han likte meg godt. Han tullet med meg og gjorde meg mottakelig for tøys og fanteri. 

Da jeg traff TV, hadde jeg jo sett ham på tv. Den gangen kledde han seg mye ut og laget parodier på ulike typer av folk. Både damer og menn. Og jeg elsket det! Og det gjorde og gjør alle jeg vet om som ser det. 

Egentlig er det jo bare en fortsettelse av sånn som vi gjorde da vi var små, og som alle våre barn har holdt på med. Og vi har faktisk svigerbarn som gjorde akkurat det samme da de ble kjærester med våre barn. Svigerdatteren vår holdt nettopp tale for sønnen vår på hans 45 årsdag, og da viste hun bilder fra da de traff hverandre som 20-åringer. Det var dykkerbriller og badebukser utenpå kjoler og parykker og leppestift. Og det bare fortsetter!

Men som nevnt, humor er et tveegget sverd. Spesielt verbal humor. Å bli gjort til gjenstand for det, krever generøsitet. Det er morsomt hvis det er godt gjort. Hvis ikke blir det latterliggjøring, og det er vondt. Og man kan ikke ta igjen når det gjelder humor. Den eneste måten er å være like morsom eller morsommere tilbake. Der har jeg fremdeles en lang vei å gå.  Men jeg er god til å le. Min svigermor elsket at jeg likte maten hennes og at jeg lo av sønnen hennes. Egentlig tror jeg hun likte det første best. Hun laget så god mat at jeg faktisk måtte le innimellom!

Hvis jeg er på et av showene til TV, kan han høre meg i salen – at jeg ler. Jeg er lettledd og blir like overrasket og tent når han er morsom. Det treffer rett i mellomgulvet eller magen – hele kroppen. Jeg smiler bare jeg tenker på det. Og jeg ler like godt selv om det bare er oss to sammen.

Jeg mener at god humor henger sammen med intelligensen. Det er kanskje litt feil å mene. Men man må være smart og kreativ for å være morsom. Og dessuten tenke på en helt annen måte enn folk flest gjør. Det er et talent. Å gjenfortelle en vits, eller fortelle en historie, selv om den har noen vittige poenger, er ikke å være morsom. Og der mener jeg at jeg har rett.