Ingrid Bjørnov: Norges humorpianist

Barndom og oppvekst har stor betydning for hvem vi er, og hva vi blir til i livet. I Ingrids tilfelle vektlegges stabile familieforhold, med en to år eldre storesøster, en mor som var spesialpedagog og en musikkbegavet far. Familien trakterte ulike instrumenter og sang, og bare fem år gammel begynte hun med pianotimer. Senere ble det korsang i Oppsal kirkekor frem til hun var 14. 

– Å synge i kor sitter fremdeles i ryggmargen. Det hender jeg sniker meg inn i ett og annet, sist ved fremførelsen av Benny Andersson og Bjørn Ulvaeus´ «Kristina frå Duvemåla», under ledelse av Anders Eljas i Oslo Konserthus. Der sang jeg mezzosopran på bakerste rad i St. Laurentiuskoret med mikrofon nr. 15, forteller hun.

Solid nettverk 
Ingrids karrieremessige reise har vært omfattende. Bare 16 år gammel tok hun og barndomsvenninnen Benedicte Norge med storm – med egne komponerte låter og tekster. Influert av 70-tallsikoner som ABBA, Kate Bush og Gilbert O´Sullivan. Jentenes mot og drømmer førte dem etter hvert til musikalenes Mekka. Nærmere bestemt med deres egen musikal «Which Witch», som ble fremført på Piccadilly Theatre i London West End i 1992. Med 30 skuespillere på scenen og et 12-mannsorkester under ledelse av Ingrid og der Benedicte hadde hovedrollen som Maria Vittoria. 

Duoen opplevde suksess og triumfer, men også krasjlanding og økonomisk nederlag. Siden de gikk hver for seg i 1999 har Ingrid Bjørnov bygget sin egen solokarriere. Blant annet kan nevnes 19-årig medvirker i Herreavdelingen (NRK radio), som kapellmester i en rekke TV-programmer, tekstforfatter, humorist – og siden tusenårsskiftet med egne soloshow. 

– Alt du har gjort og medvirket i vitner om stor spennvidde. Hva er det som driver deg?

­– Alt har sitt utspring i musikken. Jeg har vært heldig med mennesker jeg har omgitt meg med. Da tenker jeg på alt fra familien til min sjelevenn Benedicte, samt ektemannen min Terje, som i dag er driftssjef i vår mann-og-kone-bedrift, Sangbruket. I over 25 år har jeg også hatt en solid støttespiller i min manager Lisbeth Wiberg Olsen, ikke å forglemme alle dyktige musikere, kolleger og apparatet rundt enhver produksjon.

Ingrid betrakter seg som en såkalt «late bloomer». Hun giftet seg da hun var i slutten av 30-årene, og solokarrieren startet først da hun nærmet seg 40.  

– Under «oppveksten» i musikkbransjen var jeg så heldig som fikk jobbe med toppmusikere, blant dem Pete Knutsen, Bjørn Kruse og andre. Vår manager på den tiden, Ole A. Sørli, spilte også en betydelig rolle. Han oppmuntret oss til å skrive låtene våre selv, og var den som banet vei til de store tingene som konserter i Holmenkollen og musikal i London West End. Vi ble gitt de beste utviklingsmuligheter – og vi fikk realisert drømmene våre, sier hun.

Aktiv dame 
Medgang og anerkjennelse til tross. Ingrid befinner seg like mye til rette i orkestergraven som på scenen, og hun har et ydmykt forhold til begge.    

Hun er ingen type som hviler på laurbærene. Siden hun fylte 60 i 2023 har hun blant annet skrevet musikk til musikalen «Spynorsk» på Det Norske Teatret, der Are Kalvø sto for manus, som høstet gode kritikker. I tillegg har hun spilt konserter med Øystein Sunde. Hun har gjort jubileumskonserter med KORK (vist på NRK), og deltatt med klassisk allsang på Risør Kammermusikk-festival. Bare for å nevne noe. Innimellom tar hun seg også tid til en del veldedig innsats, blant annet har hun grunnlagt stiftelsen «Dagsverk for Downs». Hun opptrer også jevnlig til støtte for demenssaken. Engasjementet er personlig motivert, en av hennes nieser har Downs syndrom og Ingrids mor lider av demens. De siste årene har hun blant annet ledet morsdagskonsert på Chat Noir i Oslo, hvor overskuddet har gått til Nasjonalforeningen for folkehelsens forskning på Alzheimer og andre demenssykdommer.   

Viktig verktøy
I åpenheten om morens demens de senere årene har hun delt hvordan musikk og humor har blitt viktige verktøy for å opprettholde kommunika-sjonen dem imellom, spesielt når vanlige samtaler blir utfordrende på grunn av sykdommen.  

Nasjonalforeningens «Stopp alzheimer og demens» takker Ingrid Bjørnov for kloke ord om kraften i musikk på nettstedet sosialnytt, og ikke minst for gaven til deres demensarbeid med låten «Spare skrift i sand». Ingrid oversatte nemlig ABBAs sanger til norsk i forbindelse med oppsetningen av musikalen «Mamma Mia». Hun spilte inn en av disse selv, balladen «Slipping Through My Fingers», som i hennes gjendiktning har fått tittel «Spare skrift i sand». Den norske teksten skrev hun for snart 15 år siden. Etter at moren fikk demens har den plutselig fått en annen betydning for henne, forteller hun. Royalty fra innspillingen har hun valgt å gi til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lite selvhøytidelig 
Da vi møtes er hun i sluttfasen i skriveprosessen på sitt nye og sjette soloshow – «Bjørnov Tar det Piano» – som hadde premiere 28. januar på Chat Noir i Oslo. Etter spilleperioden i Oslo blir det senere turné rundt i Norge. 

– Denne gangen kommer jeg i elektrisk tapning – med eget band. I 2026 har jeg tenkt å danse med eget piano, avslører hun.

– I tillegg til å være svært produktiv, er du også aktiv på sosiale medier. Hvordan rekker du alt?

– Sosiale medier er nyttig verktøy, der kan jeg kommunisere direkte med publikum. Samtidig er det viktig å være bevisst på hvordan og hva man bruker sosiale medier til – og at man har et våkent øye til svindelforsøk og falske profiler. På Instagram, Facebook og TikTok prøver jeg å ha en dialog med følgerne mine, og setter stort sett pris på de direkte tilbakemeldingene jeg får. Jeg har heldigvis en assistent som overvåker alt som skjer på nettet, sier hun. Jeg må kunne logge av iblant. 

Både musikalsk og verbalt er hun et overskuddsfenomen. Blant annet kan hennes versjon av eventyret «De tre Bukkene Bruse» anbefales som «humørkick» (ligger på Instagram). Hun har omdøpt eventyret til «De tre søsknene HÆ» – basert på gode venners motvilje mot å skaffe seg høreapparat. På TikTok legger hun ut kortvideoer, såkalte «Piano Tutorial», der folk oppfordres til selv å gå løs på tangentene. Der bedriver hun «pianisme» for dem som vil spille selv, forteller hun.

Med til historien hører at hun også har skrevet en pianobok – «Ingrid Bjørnovs Pianobok» – ifølge henne selv en praktisk-humoristisk veiledning i pianospill for etternølere og unnasluntrere. Ved hjelp av gode pedagogiske grep og instruktive illustrasjoner er det en håndbok for både nybegynnere og de som vil friske opp gamle kunster. Boken er trykket i flere opplag siden førsteutgivelsen i 2005.     

Leter ikke etter ideer 
– Hvor får du alle ideene dine fra – og selvtilliten?        

– Ideer kommer når jeg ikke leter etter dem. De dukker som regel opp rett foran nesa mi, i form av pussigheter i hverdagen. Det vesentlige er å være mottakelig, samt å få notert det ned øyeblikkelig, eller lest det inn på egen mobil. I forbindelse med Which Whitch hadde Benedicte og jeg et helt år hvor vi ikke spilte konserter. Da lærte jeg hvor viktig det er at man ikke stopper opp.   

Opphav til ideer kan være så mangt. Ikke minst situasjoner i hverdagen som vekker gjenkjennelse. I den forbindelse nevner hun eksempler som lommeringing, eller baking av surdeigsbrød, for øvrig en trend hun har forsøkt seg på i fire mislykkede omganger.  

Hva gjelder selvtillit mener hun den bunner i at hun har opptrådt siden hun var fem år. Og at Benedicte Adrian tok mye av støyten som frontfigur. 

– Jeg fikk sose med keyboards og briller, fikk være meg selv. Jeg er ikke opptatt av og kan ikke forestille noe annet enn den jeg er. Enten det er på scenen eller privat er jeg omtrent den samme, sier hun.

I det daglige fremstår hun usminket, ujålet og lite selvhøytidelig. På scenen i spotlighten er det likevel rom for å trå til med høye hæler og spektakulære fremstøt. Jeg tar jo betalt!, legger hun til. I forbindelse med sitt nye soloshow fremhever hun regissøren Mattias Carlsson, svensk regissør og produsent som hun også har samarbeidet med tidligere. Han får henne ut av komfortsonen.   

– Til showet «Steinway to Heaven» lærte han meg å steppe. Nå, i det nye showet, pusher han meg videre, opp fra pianokrakken og ut på scenekanten, forteller Ingrid, som vektlegger viktigheten av å kunne samarbeide med dyktige folk og å ha et godt støtteapparat rundt seg.

Ser det nye tiåret i hvitøyet 
I tidligere intervjuer har hun fortalt at hun liker variasjoner – fordi hun fort kjeder seg. Hun er alltid på leting etter nye ideer, hun våger å kaste seg ut i nye ting. Som artist er det likevel viktig å skille mellom det private og offentlige, noe som ikke alltid er like lett. Som at hun ikke lenger vil snakke om kreftsykdommen som rammet henne i 2017, og som hun nå er frisk av. 

– Det har jeg lagt bak meg nå, sier hun. 

For øvrig er hun ikke en som snakker i tide og utide om sitt privatliv. Bestevenninnen Benedicte gir henne kred for å være en god iakttaker og menneskekjenner. Ingrid er hel ved, stødig og lojal – og hun er som en søster for henne.   

– Du har bikket 60. Hvilke tanker gjør du deg om din egen generasjon? 

– Jeg prøver å være en god representant for 1963-årgangen. Vi tilhører seniorlaget nå, vi har stor skrift på mobilen og lommeringer stadig oftere. Derfor er det viktig å gøtse på, gå til motangrep, prøve nye ting – ikke bare telle pensjonspoeng. At man omgås folk i alle aldre, tror jeg også er bra. Jeg er opptatt av å stirre det nye tiåret rett i hvitøyet! slutter Ingrid Bjørnov.