Eva ga ikke slipp på filmdrømmen
I over femti år har Eva von Hanno vært skuespiller og instruktør. Hun kunne ha hvilt godt på sine laurbær, men for fire år siden satte hun seg på skolebenken – og som 78-åring debuterer hun med en selvbiografisk dokumentarfilm.
Det er viktig å finne tilbake til gleden og livslysten ved å gjøre noe man trives med. Og det er aldri for sent å følge drømmene, eller starte noe nytt. Det er skuespiller, film- og billedkunstner Eva von Hanno et levende bevis på.
– Selv har jeg realisert en gammel drøm fra 1979, da jeg gikk på Dramatiska Institutet i Stockholm. Der gikk jeg på et 16 mm filmkurs hvor jeg lærte å klippe film på den gamle måten. Endelig for fire år siden fikk jeg samlet alle evnene mine, både som skuespiller innen film, tv og teater – og som billedkunstner. Da satte jeg meg på skolebenken på OsloMet på filmkunstlinjen og kunne begynne å lage dokumentarfilmer. Det har resultert i at jeg har laget en selvbiografisk eksamensfilm, forteller Eva von Hanno (80).
Vilt skal det være!
På Ekely i Oslo, i kunstnerboligene som ligger et steinkast fra Edvard Munchs vinteratelier, tar Eva von Hanno imot oss i sitt fargerike hjem. Veggene er malt i knall oransje, sofaen i stuen er dekket av et rosa teppe og puter i matchende oransje og rosa sjatteringer, og rundt henger fargerike bilder hun har laget, blant annet med motiver av røde valmuer. Selv er hun kledd i blått – like lysende som hennes blå øyne. Om farger har energi, er det livskraft og vitalitet som strømmer mot oss. Likeså er det nettopp dette Eva von Hanno utstråler.
– Jeg blir så lei meg når mennesker knekker sammen når de går av med pensjon, eller noe er vanskelig. For motstand og motgang kan være en åpning til nye muligheter – og utvikling. Dette er temaet i dokumentarfilmen jeg har laget, som omhandler hvordan man overlever dødsfall og elendighet ved å gjøre noe kreativt. Den er basert på mine egne livserfaringer og har tittelen «Vilt skal det være», sier hun.
Våge å møte seg selv
Livet skal være vilt og sterkt, mener Eva von Hanno – og mildt sagt er det dekkende for Evas liv. Hun så dagens lys bare noen uker før freden 8. mai i 1945 – og livet hennes har vært omskiftelig, men også rikt og fylt av skaperkraft. I åpningen av filmen hun har laget, der hun leser egne kommentarer, sier hun: «Jeg er en gave livet en gang ga meg – med lyst og smerte. Og jeg er en ganske annen enn du tror». Det siste er et sitat av Inger Hagerup og er fra en kabaret om henne som Eva spiller rundt omkring.
I innledningen blir vi kjent med hennes barndom. Faren døde da hun og søsteren var små, og moren ble enke med eneomsorg. Hun vokser opp i en vakker bygård midt i Oslo sentrum, der arkitekten bak var hennes oldefar. Hennes onkel og flere familiemedlemmer dør omtrent i samme tidsrom som faren, og bestefaren, som var den eneste tryggheten i årene etter farens død, får kreft og går ut av tiden. Traumer og angst for å miste kom til å prege livet hennes.
Debuterte i Bergen
Noe av redningen blir kreativ utfoldelse, først som skuespiller på barneteater, og deretter ved utdannelse på Kunst- og håndverksskolen. Men etter to år søker hun seg til Statens Teaterhøgskole, som det het den gang, og til egen forbauselse kommer hun inn. I en alder av 23 år debuterer hun på Den Nationale Scene i Bergen.
Hun har senere blant annet vært tilknyttet Fjernsynsteatret, Nasjonalteatret og spilt i over 30 filmer. Hun slo igjennom i «Balladen om mestertyven Ole Høiland» (1970), og senere «Jentespranget» (1973) og «Høvdingen» (1984). Har også gjort flere filmer med Jan Troell, og filmen «Fanny & Alexander» med Ingmar Bergman (1982). Også kjent fra enkvinnesforestillingen «Oda – Satans kvinne» som Oda Krohg (1988) og monologen «Christian – Fandens mannfolk» (2000). I tillegg er hun maler, med debut i 1981.
– Selv om jeg var heldig og fikk være med på mye, var det alltid noe som holdt meg tilbake. Jeg tror at alt det voldsomme som skjer i menneskers liv er en mulighet til utvikling. Å våge å se seg selv er viktig i den sammenhengen. Selv har jeg jobbet meg gjennom mange faser, vekk fra den snille og underdanige jeg hadde med meg fra oppveksten. Det at jeg har laget egne forestillinger hvor jeg produserer og har regi, gjør oversettelser, scenografi og kostymer, har gjort meg tydeligere.
For egen del handler det om å kunne forene farger, billedkomposisjoner, musikk og lyder – og å kunne formidle gode tekster. Riktignok tok det mange år før jeg våget å ta drømmen om å sammenføre de ulike uttrykkene i egen filmkunst, men det kjennes som en seier at jeg tok drømmen på alvor. Nå kunne jeg tenke meg å lage en lattermild forestilling om livet, og er i gang med et synopsis til et nytt manus. I tillegg vil jeg gjerne gjøre noen av filmene jeg har laget enda bedre, sier Eva von Hanno – nyslått 80-åring, som har bevart både drivkraft og skaperkraft og nysgjerrigheten. Og ikke minst evnen til å navigere etter drømmene.
