Bør særkullsbarn samtykke til uskifte?
JA ELLER NEI? Det er flere forhold som spiller inn når man som særkullsbarn skal vurdere om man skal si ja eller nei til uskiftet bo. VI OVER 60-advokaten har et eksempel der det låste seg mellom far og datter.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Uskifteordningen sikrer lengstlevende ektefelle og prioriterer ektefellen foran fellesbarn og øvrig slekt. Men hvis førstavdøde har særkullsbarn er det ingen automatikk i at lengstlevende får sitte i uskiftet bo. Særkullsbarn må gi sitt samtykke til uskifte. Hvis de ikke samtykker skal særkullsbarnas arv beregnes og deles ut til dem. Hvis det både er fellesbarn og særkullsbarn kan lengstlevende velge uskifte med fellesbarna selv om særkullsbarna krever sin arv der og da.
De fleste tar for gitt at det ikke lønner seg økonomisk for særkullsbarnet å samtykke til uskiftet bo. Men det er ikke alltid riktig. Det er særlig to forhold som får stor økonomisk betydning for særkullsbarnets arv. Når den første av ektefellene dør har lengstlevende ektefelle en lovfestet arverett. Ektefelles arverett reduserer særkullsbarnets arv. Hvis skifte utsettes til den siste ektefellen også er død, beregnes det ingen ektefellearv.
Særkullsbarnets arv er etter loven en brøkandel – og er derfor avhengig av hvor stort dødsboet er. Jo mindre førstavdøde eier den dagen han dør – jo mindre blir arven til hans særkullsbarn.
For en tid tilbake hadde jeg et klientektepar hvor han hadde en særkullsdatter fra et tidligere ekteskap. Det var også to fellesbarn i ekteskap nummer to. Forholdet til særkullsbarnet var litt anstrengt. Særkullsdatteren og kone nummer to hadde aldri hatt noe godt forhold. Faren ønsket i utgangspunktet å behandle sine tre barn likt, og var innstilt på at særkullsdatteren skulle arve ham på lik linje som sine halvsøsken. Men han ønsket også å sikre sin ektefelles alderdom. Han spurte derfor særkullsbarnet om hun ville avgi sitt ugjenkallelige forhåndssamtykke til uskiftet bo. Det ville ikke særkullsbarnet. Det ble dårlig stemning. Det ene ordet tok det andre. Etter hvert ble det helt fastlåst mellom faren og særkullsbarnet.
Faren ble både skuffet, lei seg og sint. Han ombestemte seg – og gikk bort fra planen om at særkullsdatteren skulle få sin «fulle arv».
Løsningen ble at han og konen overførte hytten som forskudd på arv til fellesbarna. Han ville sikre at konen fikk beholde hjemmet hvis han døde først. Han overførte derfor en andel av boligen til sin kone, slik at hun ble sittende med en større eierpart. Med disse to grepene reduserte han sin formue betraktelig – og med det også særkullsdatterens farsarv.
Faren lever fremdeles i beste velgående. Hvis forholdet til særkullsdatteren blir bedre, kan far ta noen grep for å øke særkullsdatterens arv – men det blir i praksis ganske vrient. Med dagens løsning kommer særkullsdatteren betydelig dårligere ut etter at hun nektet uskifte, enn hun hadde gjort hvis hun hadde gått i dialog med sin far og funnet en løsning og samtykket til uskiftet bo.
