– Midt i kreften må jeg leve som Trude. Og det er jeg virkelig god til!

Etter at jeg fikk kreft har jeg opplevd gjentatte ganger at jeg blir spurt om hvordan jeg klarer å virke som om jeg lever «normalt» og hvordan jeg klarer å virke i så godt humør, i alle sammenhenger.

Ingenting er vel som det ser ut. Jeg går gjennom alle faser. Jeg gripes svært ofte av egne kriser, eller i kriser hos mine nærmeste (og jeg har opplevd mange slike de siste 10-15 årene) av en øyeblikkelig panikk. Og det har livet lært meg; at panikk sjelden kan brukes til noe nyttig. Så neste fase handler om det de fleste av oss tenker: Hva kan jeg gjøre nå?

Det er jo ofte slik i krisesituasjoner at det lille du kan gjøre, er å overlate person og situasjonen til de som kan, de som er spesialister på området – uansett hva det måtte være. Da er i hvert fall jeg trygg på at det som kan gjøres, blir gjort.

 Jeg kunne selvfølgelig bruke tiden midt i krisen – eller i dette tilfellet da jeg fikk kreft – å betvile at de utmerkede spesialistene ved Haukeland Sykehus, som behandler meg, skulle klare det. I tillegg kunne jeg velge å melde meg inn i alle de pasientforeninger som finnes for «slike som meg», men jeg velger altså å la være.

Det er veldig mange mennesker som finner stor trøst i nettopp det og som dermed får følge med i alt som skjer av muligheter og forskning – og la meg si det med en gang – jeg beundrer dere for det. Men jeg velger altså slett ikke den muligheten. Eller sannheten er at jeg startet der, begynte å diskutere på meldinger i sosiale medier alle sider av min diagnose. Det taklet jeg overhodet ikke. Og det høres sikkert ut som en realitetsflukt, eller kanskje det kan tolkes som feighet. Men jeg har fått en kreftdiagnose, og jeg valgte fort å ikke bli min egen diagnose. Den definerer nok i livet mitt, men den får ikke dominere hverdagene mine mer enn den må.

Dere har sikkert sett at jeg har sagt det offentlig, og jeg gjentar det her: I mitt hode har jeg tillatt meg å foreta en arbeidsfordeling i det som er resten av mitt liv. Legene og sykepleierne ved Haukeland Sykehus tar seg av behandlingen av sykdommen min, og tro det eller ei, men jeg gjør det de gir meg beskjed om, til enhver tid.

 Og saken er den at jeg har levd lenge som meg selv og er veldig god til det – derfor har jeg bestemt meg for at mellom alle behandlingsslagene så er min jobb i denne todelte arbeidsfordelingen: Å leve som Trude. Det har jeg øvd meg lenge på, det er jeg virkelig god til, og det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg har mulighet. Og med i den jobben hører godt humør, tunge stunder, så mye gøy som tilbys meg og gleden over å møte medmennesker hver dag. I den jobben sørger jeg for at Trude har oppgaver hver dag, små eller store, og at ikke min kommunikasjon med familie eller andre handler om «hun med kreft». For jeg vet godt at hver gang jeg lar meg friste til å google litt om sykdommen min, prognoser og utsikter – da blir jeg tung og deprimert, og det er ikke slik jeg har tenkt å leve resten av mitt liv.

Da er det utrolig herlig å krølle håret, ta på makeup, kle på meg den fargen som akkurat da passer til dagen og humøret – og komme seg ut – for der ute finner jeg i hvert fall alltid en benk ute, ved en kafé hvor jeg får en cappuccino – og raskt en prat med noen hyggelige mennesker. Og sånn går no dagan!