– Hva skjer med AS Norge? Jeg synes landet holder på å miste det helt!
KOMMENTAR: Trude Drevland er og blir samfunnsengasjert. Nå har hun en høne å plukke med AS Norge. Og det er flere ting hun ikke liker utviklingen på.
På spissen med Trude Drevland
Tidligere ordfører i Bergen, nå pensjonist. Utdannet sykepleier innen geriatri. Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no
Hei alle lesere! Jeg er, og blir, samfunnsengasjert, selv om min politiske karriere for lengst er over. Og alt jeg sier er ikke nødvendigvis partipolitisk basert – men unnskyld meg – nå synes jeg AS Norge holder på å miste det meste helt. Så tilgi meg, men her kommer stort og smått!
Slankemedisinen Ozempic er det helt nye. Den ene kjendisen og skuespilleren etter den andre ser nå ut til å ha fått tilgang på dette stoffet som var ment til diabetikere, men nå har blitt vidundermiddelet for å oppnå tynne ben, magre kropper og ansikter som fremstår mindre vakre. Og alt dette ender i mange tilfeller med at personlighet går tapt. Og det bare for to-tre størrelser mindre. Norge har laget restriksjoner for bruk av legemiddelet til «hvemsomhelst», men blir det lett å stoppe å rekvirere dette for fastleger rundt omkring? Og hvordan ender det når tilgangen avsluttes for hver enkelt? Det orker ikke jeg å ta innover meg. Jeg er for en sunn kropp i et sunt legeme, og hvis det innebærer størrelse 40-42, som for eksempel for undertegnede, so be it!
Og nå må vi stålsette oss kraftig, dere. For nå er vi med all mulig tydelighet inne i et stortingsår med valgkamp på alle kanter. KrF har vel startet med litt trøbbel i kantene, Høyre har sitt å slite med. Og apropos slite, så har vel Rødt ikke helt strake veien i personvalget heller. Arbeiderpartiet med veldig ordentlige Støre, har sine utfordringer. Og jeg gremmes litt over vår statsminister som belastes for ALLE konflikter i partiet enten han har ansvaret eller ikke. Og han blir gråere og gråere. Kanskje ikke så rart at flere unge trekker seg fra politikken. Det er tøft å stå i det – og det kan bli et demokratisk problem.
På tross av dette ser vi sterke personligheter rundt omkring som bruker, kort og brutalt sine muligheter i demokratiske Norge til å vinne frem. Egoet er kjempesvært hos de fleste av de som dukker opp fra alle slags partier. Jeg skulle bare ønske at mange av dem tenkte seg om før de absolutt må i mediene for «å forklare seg». Kjære dere – det lykkes sjelden.
Men til den politiske debatten i valgårets begynnelse. Syke-meldingsøkningen der både høyresiden og venstresiden roper om behov for endring – og vi er vel like bekymret alle.
Alt for mange blir sykemeldte, spesielt mange unge. Men er det en idé å sørge for et system hvor hjelp som trengs gis med en gang? Psykiatri er en av de unges største utfordringer, og det hjelper ikke lenger med noen hundre millioner i det systemet. Her må det milliarder til for å gripe de unge i startfasen og få dem raskt på fote igjen. Ikke snakk om at «de må opp om morran» – det er respektløst. Hjelp dem over kneika så fort som mulig. Vi har alt for lite fokus på mental helse. Når skal vi slutte å bare snakke?
Og i flere artikler i det siste pekes det, med rette, på arbeidsgiveres evne og vilje til å tilrettelegge for sine ansatte. For noen år siden hadde vi blikket rettet mot behovet for nært samarbeid mellom arbeidsgivere, helsevesen og politiske miljø. Tenk om dette kunne være et valgkampkort i 2025.
Den som venter, får se.
Så er det altså noen som vil jobbe med en gang, men som er alvorlig syke. La oss nå ikke glemme det. Det er alltid slik at man kan nyansere bildet noe. Ingen er uenige i at færre bør være langtidssykemeldt – så da gjenstår det bare å velge de effektive og gode løsningene – så kanskje vi alle står opp samtidig om morran for å få AS Norge til å fungere bedre.
