– Jeg angrer på skilsmissen

SPØRSMÅL: Det er nå åtte år siden jeg skilte meg og flyttet fra min ektemann. Skilsmissen skjedde etter vi hadde hatt en tung periode med mye jobbing og stress. Vi hadde liten tid til felles aktiviteter, noe som førte til mye krangel om bagateller og lang tid med ufred mellom oss. Vi hadde da vært sammen i mange år. 

At vi ikke har felles barn, gjorde bruddet mindre komplisert. Han så og hørte ikke på meg, og utsatte alltid samtaler jeg følte vi trengte. Hans unnskyldning var at han ikke hadde tid. Kort sagt følte jeg han var mer gift med jobben enn han var med meg. 

Jeg flyttet på dagen, og trodde jeg aldri skulle se meg tilbake. Han hadde ikke sett skilsmissen komme. og sto igjen som et spørsmålstegn da jeg flyttet ut. Vi har siden unngått å møtes ansikt til ansikt.

Nå har jeg hatt rikelig med tid og anledning til å kjenne på singellivet. Jeg har prøvd å møte menn både på min egen alder og noen yngre, men finner verken gjenklang, tiltrekning eller interesse for dem. Jeg tar meg ofte i å tenke på eksmannen med glede. Når jeg ser i bakspeilet skjønner jeg at mye av tiden vi hadde sammen, særlig til å begynne med før karrieren hans ble det viktigste, var den beste tiden i mitt liv. Når disse tankene kommer, blir jeg full av anger.

I ettertid har jeg skjønt og fått diagnostisert at jeg egentlig slet med en depresjon før, under og etter bruddet. Og at det kan ha påvirket min beslutning om å flytte, den gangen.

Vi er nå begge pensjonister. Han har skrudd ned tempoet i hverdagen, og har delvis flyttet utenlands. At han fortsatt er singel, hører jeg fra det vi har av felles bekjente. 

Har du noen gode råd om hva jeg kan gjøre for å få han tilbake?

Aina

SVAR: Det du forteller understreker hvor viktig det er å ikke ta avgjørende beslutninger under en depresjon. Depressive følelser setter ofte farge på tilværelsen, og forsterker det som kjennes vondt og vanskelig. En erfaren terapeut kunne kanskje hjulpet deg/dere å se denne sammenhengen den gang. 

Men hva kan du gjøre nå? Du beskriver at dere har felles bekjente. Kan du bruke dem til å arrangere et møte der du får kjent litt på om det er håp for forsoning? Om det blir fest eller felles fjelltur de arrangerer avhenger av hva dere har hatt som fellesnevner tidligere.

Eller du kan kanskje ta motet til deg og sende ham en e-post eller en SMS der du setter ord på din anger. Et alternativ kan være at du lar ham lese det velformulerte spørsmålet du har sendt til meg. Deretter får du avvente hans respons. Da når du ham uansett hvor han måtte befinne seg i verden. Hvis han går for forsoning, vil jeg tro dere har mye reparasjonsarbeid foran dere. Åtte års atskillelse gjør noe med fortroligheten dere imellom, og jeg vil tro at tilliten må gjenoppbygges fra grunnen.