Mest praktisk om den som har barn dør sist!
HOS ADVOKATEN: De fire godt voksne venninnene lovet å hjelpe hverandre så godt de kunne resten av livet. Og de var enige om at det var mest praktisk at den ene i gjengen som hadde barn døde sist.
Scener på et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
En stor del av min hverdag som familie- og arverettsadvokat dreier seg om konflikter. Når vi planlegger et fremtidig generasjonsskifte prøver vi å forutse mulige konflikter – og så ta grep som avverger eller håndterer konfliktene når den tid kommer. I løpende tvister i skilsmisser, arveoppgjør og hyttesameier som har skåret seg er konfliktene allerede et faktum. Temperaturen er høy, konfliktnivået er høyt og det økonomiske utfallet er viktig for partene.
Men ikke alle saker er slik. I mange saker er det ingen motstridende interesser – målet er bare å finne gode og velfungerende løsninger og få på plass det formelle.
For en tid tilbake spurte en gammel klient om jeg kunne komme hjem til henne til lunsj en formiddag. Vi var godt i gang med å få på plass fremtidsfullmakt og testament for henne. Men før vi gjorde dokumentene helt klare og formelt på plass, ville hun invitere noen venninner, informere dem om hvilke løsninger hun hadde valgt og hvilke oppgaver hun hadde tiltenkt hver enkelt.
Og så satt vi der – fire kvinner mellom 65 og 85 år – og jeg. Vi startet møtet med at jeg fortalte litt om hvilke regler som gjelder når en person ikke lenger kan ivareta egne interesser. Vi snakket om at Statsforvalteren kan oppnevne en verge – eller at hver enkelt selv kan opprette en fremtidsfullmakt. I en slik fremtidsfullmakt kan vi selv bestemme hvem som skal ta over styringen når vi ikke lenger selv klarer å ivareta egne interesser. Vi snakket om hvem som – rent juridiske – har ansvaret for gravferden og at det er mulig å opprette en gravferdserklæring hvor du kan bestemme hvem som skal ordne med gravferden og gi beskjed om hvordan du vil at gravferden skal gjennomføres. Skal det skje i kirken – eller ved for eksempel Human-Etisk Forbund? Skal du kremeres? Hvor skal du eller din urne begraves? Hva skal det stå i dødsannonsen, hvilke sanger skal synges? Skal det være minnestund – og hva skal serveres osv. osv. Vi snakket også om arveretten – hva som følger direkte av arvelovens regler og hva kan du selv bestemme i et testament.
Min klient – som var enebarn, enke i uskiftet bo og ikke hadde livsarvinger – hadde hele livet vært flink til å pleie gode vennskap. Det kom godt med nå i alderdommen. Hun fortalte sine venninner at hun hadde utpekt meg til fremtidsfullmektig og testamentsfullbyrder, men at hun håpet venninnene ville bistå meg på best mulig måte. Hvis hun måtte flytte på institusjon håpet hun at venninnene ville rydde leiligheten og velge ut møbler og pyntegjenstander til sykehjemmet. Når hun døde håpet hun at venninnene kunne ordne med presten, blomster, minnestund og gravferden. Ingen av de tre skulle arve noe – og jeg tror ikke noen engang tenkte på betaling for arbeidet. Bare en av de fire hadde egne barn. De andre tre ble enige om å bistå hverandre så godt de kunne – og at det hadde vært praktisk om den som hadde barn døde sist!
