Maria døyvet angst og dårlig selvfølelse med alkohol

– Skal du fange meg på bilde sånn som jeg virkelig er, da skal jeg klatre opp på den høyden der borte, sier hun.

Som sagt, så gjort. Maria klatrer opp, tar et stort steg og nesten svever et øyeblikk før hun lander med føttene på bakken etterfulgt av en smittende latter, som skal gjenta seg flere ganger i løpet av intervjuet. I dag bor gleden i hennes promillefrie kropp. Slik har det ikke alltid vært. Forskjellen er stor fra tidligere: Hun kan håndtere «idioten i hodet sitt».

Det er navnet Maria har gitt sin alkoholisme. En cowboy som er forvist til en lukket veranda. Han har bukseseler, hatt og rutete skjorte. Idioten sitter i en gyngestol og er klar til å slå til så fort hun senker guarden.

– Jeg ser livet mitt i bilder. Det blir enklere da. Alkoholismen min er en blindpassasjer jeg må leve med. Men jeg kan avvæpne ham gjennom å aldri ta det første glasset. Så fort jeg drikker det så forsvinner all virkelighet. Da kicker hele sykdommen i gang. Da fins bare kjøret etter å få mer å drikke.

alkohol som tolvåring

Maria minnes den første gangen hun fikk smake alkohol på slutten av 1970-tallet. Hun var i sin barndoms by utenfor Svalöv i vestre Skåne.

Sammen med søsken og venner befant hun seg hjemme hos «bygdas alkoholiker», som Maria kaller ham. Ungdommene samlet seg der. Mekket på mopeder. Friheten kjentes litt større i hans bakgård. En dag tok han fram dunken. Blandet drinker. Bringebærsaft og hjemmebrent. Maria fikk et glass. Hun var tolv år gammel.

– Jeg sto på verandaen hans, tittet ut over boligfeltet og følte bare én ting: «Sånn her vil jeg føle meg hver dag resten av livet mitt», sier Maria som deretter satt fast. Fra ungdomsskolen drakk hun hver helg. Hun levde for å planlegge slutten av uken med alkohol.

Usikkerheten forsvant

Siden ble det mer og mer. Hun drakk fordi hun manglet selvfølelse. Når rusen suste ut i blodet forsvant usikkerheten. Hun ble midtpunktet. Sett og hørt.

– Jeg trengte bekreftelse utenfra. Den følelsen ville jeg ha igjen og igjen. Det ble min drivkraft.

For Maria har drikkingen sett forskjellig ut i forskjellige perioder av livet. Under graviditetene med sine fire barn var det en selvfølge at hun ikke skulle drikke.

– Også når barna var små drakk jeg svært sjelden. Men jeg fikk blackout alle gangene.

– Reflekterte du over det faresignalet da?

– Jeg syntes det var ubehagelig, men det var ikke snakk om at jeg hadde et problem. For meg var en alkoholiker en i joggebukser på en benk utenfor Systembolaget.

Det skulle ta tid før Maria innså at hun kom til å havne på den benken selv. Fortsatt var mammarollen sterkere enn spriten. Alkoholen hadde ikke stor nok plass i hennes liv. I dag vet hun at hun allerede da var syk.

Var utro mot mannen

Som voksen fortsatte Maria å søke samme ytre bekreftelse som hun hadde gjort i sin ungdom.

– Jeg var avhengig av hva andre mennesker syntes om meg. Min selvfølelse var enormt lav. Det holdt at noen kommenterte klærne mine for at jeg skulle bli knekt.

Marias higen etter bekreftelse fikk henne til å bryte grenser. Hun var utro mot mannen sin, selv om hun elsket ham.

– Til slutt kunne jeg ikke se denne fantastiske mannen i øynene lenger. Jeg forlot ham, ikke fordi jeg ikke elsket ham, men fordi han fortjente noen bedre enn meg.

Noen år inn i det nye millenniet traff Maria en mann som hun beskriver som en storkonsument av alkohol.

– Der og da slo min alkoholisme inn. I dag forstår jeg at det var sykdommen min som oppsøkte ham.

I den nye relasjonen ble alkoholen en del av hverdagen. Det krydde av sosiale aktiviteter. Sånn fortsatte det i flere år.

Men Maria begynte å få angst av drikkingen, og valgte i en periode å slutte. Hun snakket også med en nykter alkoholiker, men forsto ikke at hun led av samme sykdom. Hun søkte legehjelp og ble sykemeldt for depresjon.

– Drikkingen bidro til depresjonen. Men også at min eksmann hadde gått bort etter en hjerneblødning da barna var små, den sorgen hadde jeg aldri bearbeidet.

Under den siste delen av 00-talet drakk Maria i prinsippet hver dag. Men det verste, bunnen, lå fortsatt foran henne. Reisen dit begynte – ironisk nok – med en lys følelse.

Drakk en pappvin hver kveld

I 2010 skilte Maria seg og flyttet til en leilighet i et annet område. Hun følte seg spent på den nye starten. Livet føltes stort igjen. Hun hadde vært edru i mange måneder, og tenkte at én øl kunne hun sikkert ta. Det ble fort mer.

– Det var da min sykdom virkelig brakte løs.

Eller for å bruke Marias egen analogi: Idioten på verandaen hadde våknet til liv i gyngestolen sin. Han hadde fått Maria nøyaktig dit han ville ha henne.

– Hva vil sykdommen?

– Drepe meg. Alkoholisme er den eneste sykdommen som forsøker å overbevise deg om at du er frisk. Hvorfor? For da fortsetter du å drikke.

På det verste drakk hun en hel pappvin hver kveld.

– Hvordan sier man til seg selv om at dette er rimelig?

– Man lyver for seg selv. Hver kveld når jeg oppdaget at boksvinen var tom, så sa jeg at det var den jeg kjøpte i går. Man forstår ikke forskjellen mellom sant og usant.

Et fysisk problem

Sykdommen var en forrædersk «kamerat». Den hjalp til med å bygge fasader og dekke spor. Så lenge Maria håndterte alt annet i livet skulle ingen mistenke at hun hadde problemer. Men bakom det polerte ytret lå det et mørke. Alt begynte å bli vanskeligere. Alkoholen hadde ikke den samme funksjonen lenger. Med årene hadde drikkingen blitt til et fysisk problem. Hun matet et monster som ikke kunne få nok. Alkoholen var giften som gjorde henne syk, men også en del av selvmedisineringen. En dag i januar 2013 satt hun foran et stort glass vin. Hun sa til seg selv at hun ikke skulle drikke det – men klarte ikke la være.

– Da ble jeg redd på alvor. Jeg forsto at jeg ikke kunne slutte. Kroppen skrek etter spriten.

En hverdag noen måneder senere befant hun seg på en fest der det var en tørrlagt alkoholiker. Han hadde sett henne drikke. Heftigere og mer enn alle andre. Kort tid senere banket han på hjemme hos Maria. Mannen fortalte at det fantes et fellesskap som hadde hjulpet ham.

Gikk på møter

Maria brøt sammen i tårer. Hun lovte ham å bli nykter, men fikk et raskt svar tilbake: «Man kan ikke love noen nykterhet – det løftet kan man bare gi til seg selv.»

24. april 2013 gikk Maria til sitt første møte. Hun tenkte at det bare skulle komme kjipe personer dit. Men det var helt vanlige velkledde mennesker, som delte sine historier om skyld og skam. Det ble vendepunktet.

– Jeg kjente meg igjen i alle historiene, sier hun.

Denne aprildagen ble Marias første dag som promillefri på mange år. Siden da har hun vært uten alkohol.

Hun gikk til møtene i fem måneder, men en lørdag falt hun sammen hjemme i sofaen. Det var noen som slo henne – en tomhet. Maria innså for første gang at hun forsøkte å fylle hullet hun bar inni kroppen med tilfeldig rus, noe som hadde kastet henne ned i en spiral av angst.

– All sorg som jeg har båret i så mange år, all redsel for å ikke duge eller strekke til og angsten som herjet i sjelen hver natt, ble til slutt så overveldende, det gjorde så fryktelig vondt. Og nå hadde jeg ingenting som holdt igjen sorgen.

Visste ikke hvem hun var

Maria ble rådet til å kontakte sjefen sin og be om behandling. Hun ringte en lørdag. Mandag gikk de gjennom alternativene sammen. Maria falt for et internat.

– Jeg trengte å bli innelåst. Jeg stolte ikke på meg selv.

Noen uker senere satt hun i bilen med sjefen sin bak rattet. Han kjørte henne til Nämndemansgården i Blentarp. Maria lovte ham at hun skulle la «all skit» bli igjen på gården og gjøre som hun ble fortalt. Det fantes ingen alkohol på behandlingshjemmet. Men Maria byttet ut ett problem med et annet: Bekreftelsesbehovet.

– Man fikk ikke prate med mennene, men det ble min nye flukt. Det endte med at jeg klinte med en mann i skogen. I største hemmelighet, trodde jeg.

Hjemmets terapeut kalte inn Maria til en samtale.

– Da kom alle de automatiske løgnene og unnskyldningene jeg hadde sagt i alle år. Da jeg var ferdig bøyde han seg frem og sa: «Maria, hvordan føles det å være 47 år og ikke vite hvem du er?» Det var en knyttneve rett inn i sjelen. Han traff spikeren. Jeg hadde ingen anelse om hvem jeg var.

Behandling med bare damer

Maria fikk spørsmål om hun ville ha forlenget behandling. Hun svarte ja uten å skjønne at hun også skulle sendes til en annen gård, Rönneholm. Der var det bare damer.

– Jeg var så jæskla redd for damer. Stolte ikke på dem. Syntes de snakket bak ryggen din, dessuten var de konkurrenter, sier Maria som var sint da hun kom frem, men besinnet seg. Maria hadde jo gitt et løfte om å gjøre det hun fikk beskjed om. Hun fikk et skrivehefte med ordene «skyld og skam». Maria skrev ned alt det hun ikke fortalte noen andre. Ting hun hadde utsatt seg selv og andre for. 

– Da kom terapeuten og sa: «Nå vil jeg at du leser opp dette for de andre tolv kvinnene i gruppen.»

Kjente seg redd og lettet

Panikken var total. Maria ville instinktivt flykte.

– Jeg leste og gråt. Både av frykt for hva kvinnene skulle si, men også fordi jeg var lettet over at jeg faktisk var ærlig.

Deretter skulle kvinnene speile seg i det Maria hadde sagt. Ingen dømte henne, ingen lo, ingen syntes hun var motbydelig. Tvert imot. Alle hadde kjent seg igjen. Hendelsen forandret Maria tvers gjennom.

– Fram til da hadde jeg sittet i en skyttergrav med mine våpen. Min arroganse, intoleranse, besserwisserholdning og sinne. Alle mine fasader og beskyttende egenskaper. Men for hver kvinne som snakket, kunne jeg legge bort et våpen.

Der og da fødtes Maria på ny.

– Det var den første gangen jeg åpnet døren til meg selv. Jeg forsto at jeg fortsatt var 12 år gammel, da jeg begynte å drikke. Da stoppet mine følelser opp. Men for første gang vokste jeg i meg selv og ble ett. Den følelsen var stor for meg. Dette er en av mine aller viktigste nøkler til min nykterhet.

Vel hjemme igjen var Maria både tapt og født på ny. Men nå fantes det en avgjørende forskjell: Hun hadde med seg et verktøyskrin. Nå kunne hun kjenne igjen negative følelser og hadde ikke behov for å bedøve redselen med alkohol.

– Når noe skjer, så identifiserer jeg følelsen og analyserer den. Og når jeg forstår hvorfor jeg kjenner redsel, så blir følelsen mindre og mer håndterbar.

Gikk fra skam til skyld

Det første året handlet om ren smerte, forklarer Maria. Verden skulle forstås på nytt, uten en alkoholboble rundt. Hun skaffet seg en sponsor som veiledet henne gjennom de tolv stegene for å bli frisk.

– Jeg måtte gjøre opp for meg og omvende skam til skyld, som jeg kunne ta ansvar for. Gjennom stegarbeidet lærte jeg å bli kjent med meg selv, og fikk til å slippe taket og ta vare på meg selv. Jeg har en egenverdi.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg er en trygg person med integritet og selvfølelse. Jeg er genuint lykkelig i mitt eget jeg.

– Savner du alkoholen?

– Aldri.

– Hva har du i stedet?

– Kjærlighet og selvfølelse. Det var det jeg forsto.

– Og hva med «idioten i hodet ditt»?

Maria ler før hun svarer.

– Så fort jeg ikke gjør det jeg skal, som å droppe å gå på møtene mine, fire litt på sannheten eller kjenne meg irritert over folks oppførsel, da begynner han å reise seg opp av stolen. Han tenker: «Vent litt, nå nærmer vi oss en øl». Men så lenge jeg passer på meg selv, tvinger jeg ham ned igjen.

– Ikke ta den første ølen?

– I stedet for å ta den første, be om hjelp.