Vi trenger mer forståelse for hva det innebærer å leve som gammel, skrøpelig og hjelpetrengende
Selv om det å leve og eldes er noe helt naturlig og selvfølgelig, kan det for mange komme som et sjokk. Vi trenger mer forståelse for hva det innebærer å leve som gammel, skrøpelig og hjelpetrengende, mener Cecilie Enger og Runar Bakken i denne samtalen. De belyser menneskelige problemstillinger i livets skjøre fase.
[Frykten for å eldes og å bli gammel er kulturhistorisk forbundet med at gamle i førmoderne tid – enten indirekte eller direkte – kunne bli tatt livet av da de ble «ulønnsomme munner å mette», og i dag fordi den offentlige finansieringen av velferden til gamle er truet.]
(Kilde: «Frykten for alderdommen», av Runar Bakken.)
Cecilie: I mitt forfatterskap har jeg i flere bøker vært opptatt av å beskrive hvordan alderdom og sykdom endrer menneskers opplevelser av seg selv, men også hvordan det påvirker pårørende. «Mors gaver» har som utgangspunkt at min egen mor fikk Alzheimer og kom på sykehjem, og vi solgte det huset hun hadde bodd i hele sitt voksne liv. Der hun hadde vært et aktivt og engasjert menneske, mor, politiker, ektefelle og venn – og så mistet av syne alt det personligheten hennes hadde rommet. I den romanen brukte jeg min egen mors utallige julegavelister som hun hadde tatt vare på, til å hjelpe både henne og meg å huske mennesker som hadde vært i livet hennes. Gjenstander, litteratur, musikk og ting hun hadde laget for å gi bort. Både listene og romanen ble et verktøy for å holde tiden fast, selv om den også forsvant i sykdom. I min siste roman, «Ett minutts stillhet», er det den 69 år gamle Åsta som er fortelleren. Hun er gift med en engelsk diplomat og bosatt i Warszawa. Da hun rammes av et hjerneslag, mister hun evnen til å uttrykke seg i ord. Tilgangen til det engelske språket, som har vært hennes eget i et halvt århundre, forsvinner. Tilbake er barndommens norsk, fra en oppvekst i en helt annen tid og tilværelse. Romanen kretser om språk og identitet, om fortrengte minner og den fortærende følelsen av å bli avhengig av en førti år yngre, norsk kvinne, for å bli forstått og tolket til omgivelsen. Et sted i romanen lar jeg en logoped si at å miste tilgangen til språk, er en sjelelig katastrofe. Det tror jeg er sant.
Klarer vi ikke å forstå eller gjøre oss forstått, er det bare fortvilelsen som er tilbake.
Jeg har kanskje alltid interessert meg for alder og aldring – og i hele livet har jeg hatt venner i alle aldre. Det er ikke særlig originalt å være opptatt av tiden som går, men det har alltid vært en klar bevissthet i meg. Hvordan vi alle konstant utsettes for endring, både i oss selv og overfor andre, hvordan disse forandringene også rokker ved opplevelsen av hvem vi er. Både som ung og voksen har den tikkende tiden vært nesten plagsomt tydelig til stede i bevisstheten. Jeg tror det har ført til en litt overdrevet form for nostalgi også. Fotografier, gjenstander, følelser som minner om en tid som er tilbakelagt. Kanskje er det også derfor romanene mine er historiske? Som jeg kan tvinge noe tilbake i tid?
Jeg tror ikke jeg er så annerledes enn mange andre – jeg vet vi skal eldes og dø, men kan også kjenne på benektelse og redsel for å bli avhengig av andres hjelp, og hvordan jeg vil takle den siste, store endringen. Nemlig å ikke være selvstendig.
Runar: Samtidig er det en virkelighet vi alle mest sannsynligvis kommer til å møte. I hvert fall de av oss om vi blir gamle og skrøpelige. Da vil vi også oppleve virkeligheten i den kommunale pleie- og omsorgssektoren. Det er nemlig to faser i livet hvor vi mennesker er helt avhengig av andres omsorg for å overleve. Det er når vi er barn, og når blir gamle og skrøpelige. Men alderdom er nødvendigvis ikke ensbetydende med sykdom. Poenget er imidlertid hvordan vi mennesker skal kunne ha det best mulig til livets siste slutt. Et liv med verdighet og der smerte og lidelse kan lindres.
I helsefaglig utdanning og i den offentlige debatten er det særlig to områder som sjelden utdypes. Det ene er at det eksisterer ulike måter å forstå hva aldring er. Den andre er at helse sjelden forstås i lys av sosiale klasser; at helseulikheter eksisterer blant gamle mennesker.
Etter å ha drevet med aldersforskning de siste 12–13 årene, har jeg sett hvordan situasjonen i pleie og omsorgssektoren har endret seg, og utviklingen av velferdsstatlige tjenester i negativ retning. Samtidig har også ansvaret blitt lagt mer til de gamle selv og pårørende. Denne utviklingen har vært noe av drivkraften og motivasjonen i bøker jeg har skrevet, i avisartikler, foredrag og undervisning av studenter.
Jeg er i tillegg opptatt av hvordan eldre mennesker blir usynliggjort i offentligheten. I den grad de speiles i aviser, tv og media er det enten som anti-gamle, de spreke på vei inn i treningssentrene – eller de som blir funnet frosset i hjel i et skogholt et stykke fra omsorgsboliger.
Aldring har på en måte blitt vår tids nevrose. Fra du går av med pensjon, og kanskje 10–30 år fremover i tid, erfarer de fleste mennesker at de gradvis får mindre og mindre betydning. Langsomt og nesten umerkelig skyves de ut i randsonen av det pulserende og travle livet som unge og voksne lever.
[Vi må være på alert og stadig minne politikerne på ansvaret de har for at vår aldersgruppe må ha en verdig alderdom, uavhengig av om vi må på sykehus, helsehus, sykehjem eller om vi bor hjemme.] (Kilde: Nyvalgt styreleder i Pensjonistforbundet, avdeling Oslo, Steinar Simonsen)
Cecilie: At et menneske føler seg til nytte i samfunnet, og at det er behov for en, betyr mye for identiteten. Tanken på å bli svekket og avhengig av andres hjelp tror jeg for mange forbindes med skam. I min siste roman, der sykdom fratar hovedpersonen språket, fører det til at tilværelsen lukker seg om henne, selv om hun intellektuelt er den samme som før. Det er som det hjelpeløse innskrenker både kroppen og sinnet, og gjør henne bitter og vrang. Hun begynner å reflektere over oppveksten og hva som har ført til de valgene voksenlivet hennes bærer preg av. Hun forstår at hun ikke har fått utrettet eller oppfylt de drømmene hun engang hadde for livet. Så hvordan lever man med det man oppdager er for sent å gjøre noe med? Kan selve innstillingen til livet endres?
Runar: Å se tilbake på eget liv er generelt vanlig for eldre. I denne fasen tenker de fleste over hvordan livet har vært og hvorfor det ble som det ble. Eldre har også en annen horisont enn unge, som strever med sitt. Som eldre har man først og fremst et langt liv bak seg. Det livet man har igjen å leve, rommer ikke løfter om at alt kan skje. Døden kan inntreffe når som helst, og for hver nær som dør, klippes noen av trådene til vår historie over.
Fremstillingen av den tredje alder blir ofte fremstilt som suksessfull i mediene. Helse-byråkrater skriver i tillegg oppmuntrende at eldre er en uutnyttet ressurs, spesielt i forbindelse med frivillig arbeid. Vi leser gjerne om pene, leende og hoppende glade eldre mennesker fra den velutdannede middelklassen. Bildet av gamle slitne med halvlitere og rullings på brune puber, eller de som i all slags vær sliter seg frem ved hjelp av rullatorer og skistaver på vei til butikk og apotek, er fraværende. Forfallsbildene er luket ut. De nye, positive bildene som presenteres forteller med andre ord ikke den fulle sannheten. Bak denne propagandaen skjuler det seg politiske og økonomiske motiver.
Cecilie: Kanskje er den ensidige fremstillingen av eldre som sølvgrå, sosiale og suksessfulle, fordi det rett og slett er så truende med alderdom og død. For det er jo ikke bare i ungdommen at fokuset ligger på det vakre og kroppslige perfekte. Vi lever i et samfunn som gjennomsyres av ansvar for egen lykke, og egen helse, i alle livsfaser. Hvis man ikke får det til, er man på mange måter mislykket. Og det er skamfullt å mislykkes i sitt eget livsprosjekt.
Selv er jeg blitt 60 og den største delen av livet er levd, selv om forandringene fremdeles strømmer gjennom meg. Fortsatt fører det til at jeg opplever nye ting, mennesker og nye interesser. Men merker at jeg har fått en tydeligere bevissthet rundt det at tidssonen er kortere.
Runar: Den erkjennelsen er viktig. Ikke minst fordi risikoen for uforutsette livsforandringer øker med alderen. Selv opplevde jeg et hjerneinfarkt for ett år siden, som har resultert i konkrete konsekvenser; blant annet sliter jeg fortsatt med balansen og svimmelhet. Men jeg velger å ha fokus på livet – og jeg føler meg privilegert som fortsatt kan holde på med å skrive og forske.
Cecilie: Jeg håper jeg deler litt av den samme innstillingen. Men livet har lært meg at uforutsette ting oppstår, og at man slett ikke har noen garantier for helsen. Selv opplevde jeg hvordan begge mine foreldre ble veldig syke i alderdommen. Moren min ble som nevnt rammet av Alzheimer, og faren min ble påkjørt av en bil, og hadde flere tunge og smertefulle år før han døde for to år siden. På en måte tror jeg ikke at jeg frykter alderdommen i seg selv, men Åstas redsel og frykt for avhengighet av andre, i «Ett minutts stillhet», er også min redsel.
[Blant pensjonistene finner man både moren på 90 og datteren på 65 år. Derfor er helsesakene eldre er opptatt av og hvilke grep den enkelte kan ta, mangfoldige og sammensatte. Felles for alle, er ønsket om å kunne ha en trygg alderdom i forvisning om at man får den hjelpen man trenger når behovene melder seg.] (Kilde: Jan Davidsen, forbundsleder av Pensjonistforbundet)
Runar: Vår frykt for alderdom har historisk skapt ulike forestillinger om hva det innebærer å eldes og leve som gammel. I dag dominerer forestillingen om den gode alderdom: Hvis vi hver og en av oss er aktive, vil alderdommen kunne bli god. Dette angstdrevne tankespinnet minner om middelalderske mirakelkurer, og er drevet frem av behovet for å redusere offentlige utgifter. Men det er en grense for alt, ikke minst hvor god alderdommen i seg selv kan være.
Når det er sagt, er et av mine hovedpoeng som aldrende aldersforsker at de fleste har en litt fremmed følelse overfor egen aldring. Det er sjelden samsvar mellom hvor gamle vi faktisk er og hvor gamle vi føler oss. De menneskelige grunnvilkårene – som at vi fødes, eldes og dør – kan likevel ikke fornektes. Vår tids individualistiske tankegang har imidlertid ført til at alderdom i økende grad blir overlatt til individets eget ansvar og familien. Blant kjernepunktene i arbeidet mitt er hvordan velferdsstaten i stadig større grad ikke svarer på de behovene omsorgstrengende faktisk har, i eget hjem, omsorgsboliger eller sykehjem.
