– Jeg er dypt rystet over hva som skjer på sykehjemmene våre

Vi har snakket sammen før, her i spalten min, om dette vakre demokratiet vi lever i. Og jeg har for egen regning konstatert at vi heldigere enn i mange andre land, fordi vi har reelle medbestemmelse- og påvirkningsmulighet, både i lokalpolitikken og på Stortinget. Jeg må jo fortsatt stå ved det, fordi vi har uten tvil et av verdens beste demokrati. Og i 2023 mine venner, er det altså en av våre aller viktigste muligheter, nemlig å få lov til å stemme til kommunevalget.

Jeg har frem til dette siste årets hendelser i grunnen lurt på om vi, men noen unntak, har hatt det alt for behagelig? For ikke nok med at det er færre og færre som bryr seg om å stemme ved valg, men aktiviteten vår i løpet av valgperioden er laber.

La oss se på eldreomsorgen. Vi hadde i Norge for mange år siden en «eldregeneral». Han viste sin forferdelse og sin indignasjon på en utmerket måte, da hans kone ble sykehjemspasient og han på nært hold så hvordan situasjonen var ved våre sykehjem. Jeg har prøvd å følge med på hva som skjer innen for sykehjemssektoren i Norge, og jeg som har jobbet i sykehjem i flere tiår på 80- og 90-tallet, er dypt rystet.

Jeg snakker nå ikke ned personalet ved sykehjem, så for all del, la den ballen ligge død. For den gjengen jobber det aller beste de kan, med mindre ressurser enn noen gang. Men jeg bekymres over oss er og senere blir pårørende ved sykehjem. Vi kan ikke fortsette å holde munn om lite ressurser og elendig bemanning fordi vi enten «ikke vil henge ut noen» eller fordi « de gjør så godt de kan»!

Vi må snakke høyt og tydelig om at det på veldig mange sykehjem i landet vårt er bemanningen pinlig liten. Mange sykehjemsavdelinger har hele helger ofte bare to på jobb. Og vi må vite at sykehjem i dag ikke er som før; de som i dag får plass er meget pleietrengende og veldig mange er begynnende eller er demente. Dette er mennesker i sin siste fase av livet som ikke under noen omstendighet har mulighet til å bruke sin demokratiske stemme til å be om bedre muligheter, mer stimuli, individuell ivaretakelse, mer omsorg eller høyere bemanning. Vi er deres stemme, vi er også personalets stemme, og vi må begynne å bruke den.

Jeg ser at akkurat det samme skjer med de pårørende til de som har sykehjemsplass, og også i kanskje enda større grad til de pårørende hvis eldste slektning, ikke har fått plass på sykehjem. Men som må ettersees, følges med døgnet rundt og trenger mer omsorg enn det lokalsamfunnet klarer å gi. For hva skjer? Pårørende er fortvilet, sliter seg ut, yter langt over evne og ser ingen utvei.

I mange tilfeller blir en like gammel ektefelle totalt utslitt og isoleres i en hjemmesituasjon hvor utveien er langt unna. 

Jeg etterlyser i grunnen et eldreopprør! For jeg har jo snakket med dere om at vi fremover nå blir dobbelt så mange eldre, statistikken på antallet av dere om hvem som blir dement er ikke koselig lesing, men trøsten er at mens vi blir flere eldre, holder vi oss lengre friske. Men det gjelder ikke alle. Og når jeg reiser rundt og maser om at de av dere som er så vidt rundet 60 må planlegge alderdommen bedre, så handler det også om å sørge for at de tilbudene dere får i fremtiden blir mye bedre enn de er i dag. Dere ser og hvor samfunnsøkonomien er på vei. Det er ingen selvfølge at dere om 20–30 år får den pleien og omsorgen som til nå har vært en selvfølge.

Jeg vet dette er dyster lesing, men realiteter. Kommuneøkonomien blir heller ikke bedre. Og poenget mitt er at det i vårt vakre demokrati bare er presset og kravene fra oss velgere, som får politikere til å prioritere riktig. Og hvem er det som skal sørge for det? Jo det er oss. Og i år er muligheten å stemme ved kommunevalget til høsten. 

Begynn å tenk på det allerede nå!