– Jeg har sagt gå hjem! Men han bor hos meg nesten hele tiden.

SPØRSMÅL: For tre år siden traff jeg hyggelig og flott mann som jeg har mye til felles med. Vi er begge i begynnelsen av 70-årene, og har levd lange liv i ekteskap med barn og barnebarn og alt som hører med. Han mistet kona si for fire år siden, mens mannen min døde for snart ti år siden. 

For snart ett år siden flyttet han nesten permanent inn til meg, men ikke offisielt siden vi fortsatt har hvert vårt hus. Det skjedde av seg selv, uten at jeg hadde tatt stilling til om det var det jeg ønsket. Alle tingene hans står fortsatt i huset hans. Det eneste han tok med seg var tannbørsten. Det føles derfor fortsatt som om han er på besøk. 

Han tilbringer stadig mindre tid hos seg selv. Nå er han kanskje innom huset sitt en gang i uka. Av og til synes jeg det blir litt for tett med ham boende innpå meg, siden jeg har innarbeidet en mengde litt sære vaner de ti årene jeg har bodd alene. Jeg går for eksempel svært tidlig til sengs, og våkner gjerne midt på natten og er våken noen timer. Det er da godt å være alene, merker jeg, men alene-tiden varer ikke lenge nok. Han legger seg sent og sover til morgenen.

Tiden jeg var alene har jeg også dyrket fram et nært forhold til mine venninner, noe som har vist seg vanskelig å opprettholde etter han flyttet inn. Han har ingen venner og få hobbyer. Familien hans bor i utlandet eller på helt andre steder av landet. Derfor er han mest hjemme.

De siste månedene har jeg bedt ham pent om å dra hjem til huset sitt litt oftere og bli der litt lenger. Dessverre følger han sjelden min oppfordring, og jeg merker jeg blir sliten av at han har forventninger om at vi alltid skal være sammen. Han tar dessuten stadig mer styringen over hverdagene mine. Han bestemmer hva vi skal gjøre, hvor vi skal være og når ting skal skje. Jeg har skjønt at han og kona delte det meste. Mens jeg og mannen min hadde mer tid hver for oss.

Hva kan jeg gjøre for å få livet mitt, og venninnene mine tilbake? Mye er bra, men jeg er redd det vil forsvinne om vi fortsetter som nå. Jeg har ikke lyst til å miste ham helt eller såre ham. Jeg ønsker bare å få mer tid for meg selv. 

Liv

SVAR: Forventninger er ofte svært ulikt fordelt, og det virker som om dere har forskjellige forventninger til hva et forhold skal være. Det gjelder ikke bare hva slags behov som skal dekkes i et parforhold. Det gjelder også hvor nært vi ønsker å slippe partneren inn på oss både fysisk og mentalt.

Mitt inntrykk er at du ikke har stått godt nok opp for hva som gjør deg lykkelig og har latt ham ta for mye kontroll. Vi er jo så forskjellige i hvordan vi kommuniserer hva vi trenger og hvor standhaftige vi er i å bli møtt på behovene. Noen er nærmest programmert fra barndommen i å tilpasse seg andres behov, og kan være lite klar over hva de selv trenger.

Jeg møter ofte par med ulikt behov for alenetid. Noen bruker energi når de er sammen med andre, og føler de bare lader opp når de er alene. Andre får energi og er mest lykkelige når de er sammen med noen. Kanskje du og partneren din er ulike her? 

Et sted å starte er at dere snakker sammen om hva dere forventer å få dekket i et parforhold. Da kan dere sette ord på hvilke forventninger, ønsker og behov dere har når det gjelder alenetid, og hva dere vil dele av tanker og følelser. En avklarende samtale gir ofte større trygghet og fortrolighet om den gjøres på rette måten. Fortell ham om hvor ofte og hvor lenge du ønsker selskap før det har gått så langt at du føler deg invadert – før kompromissenes tid er forbi. Går det for langt kommer du til å såre ham og kanskje miste ham enten du vil det eller ikke. Samtidig må du være mer insisterende og han mer lyttende. En løsning kan for eksempel være at dere bare bor sammen i helgene eller faste ukedager.

Før samtalen kan du kvinne deg opp litt gjennom selvsnakk, og fortelle deg selv at du er et godt voksent menneske. Det er ditt hus dere bor i. Da må han ta hensyn til dine ønsker og behov, ikke bare sine egne. Er han den kjæresten du ønsker deg tar han selvsagt hensyn.