Den siste krigsseiler
Som krigsseiler under den andre verdenskrig opplevde Nils Severin Økland (107) noen av de mest nervepirrende begivenhetene på 1900-tallet. Pågangsmot og mottoet «aldri gi opp» har hjulpet ham gjennom livet etterpå.
Nils Severin Økland ble født i 1915, i en tid da verden så helt annerledes ut, og Norge var preget av fattigslige kår. Unge menn måtte ut i arbeidslivet da de ble konfirmerte. Det gjaldt også for Økland, som fikk hyre som kokk på fraktebåt som femtenåring. Jeg møter krigsveteranen sammen med datteren Bjørg Elin. På bordet ligger dagens aviser, og et eksemplar av selvbiografien hans. «Aldri gi opp» ble utgitt i samarbeid med Sveio Kystlag i 2020 og er basert på notater som Nils Severin Økland har gjort om sitt liv. Hans datter har hjulpet å ferdigstille den.
Et begivenhetsrikt liv
I «Aldri gi opp» sin forteller Økland om oppveksten sin på Sveio, og om sitt liv til sjøs i krig og fred, først i kystfart og siden i langfart. Han har tilbrakt mesteparten av sitt yrkesaktive liv om bord på båter og skip, og har seilt over hele verden. Det har i tillegg vært en personlig klassereise for han, der han har innehatt de fleste stillinger om bord, fra kullemper og fyrbøter til styrmann og kaptein. Under krigen tjenestegjorde han i Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten. Han var skytter om bord på ni skip og var med på ca. 50 turer i konvoifart mellom USA og Europa. Han var om bord da M/T «Daghild» ble torpedert i februar 1943.
Det skulle ta mange år før krigsseilernes innsats ble verdsatt av myndighetene, men ifølge brev signert 15.02.2017 av daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, var den norske handelsflåtens innsats, Norges viktigste bidrag til den allierte seieren i andre verdenskrig.
For to år siden fikk Økland Regjeringens minnemedalje for innsatsen, og i år ble han utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen.
Konvoifarten fra Nord-Amerika til Storbritannia var avgjørende for krigens utfall. På alle hav satte nordmenn liv og helse på spill for et fritt Norge. Som eneste beskyttelse hadde de hovedsakelig noen få kanoner, og et par utdannede skyttere fra Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten. Det står stor respekt av innsatsen til han og alle de som var med å kjempe for vårt lands frihet og selvstendighet.
Etter krigen tok han styrmanns- og skipperskole i Haugesund, og reiste deretter som styrmann og kaptein i utenriksfart i 20 år, inntil han måtte slutte på grunn av for dårlig hørsel. Han har hatt et langt og innholdsrikt liv med flere uvanlige hendelser, og det er vel ingen overdrivelse å si at han har hatt minst ni liv.
Flukten til Shetland
– Kan du fortelle meg om flukten til Shetland under krigen? spør jeg høyt og tydelig.
– Han hører ikke, du må skrive det ned, sier Bjørg Elin. Han leser høyt fra lappen jeg overrekker han og ser opp. Den gamle mannen snakker med høy, klar stemme.
– Min bror hadde overtatt «Silden», en 40 år gammel fiskeskøyte på 30 fot og 10 hestekrefter motor etter vår far. Den ble vi enige om å bruke på overfarten til Shetland. Den 13. oktober 1941, rømte jeg sammen med min bror Gregorius og min fetter Theodor, fra Norge med kurs for Shetland. Vi fikk storm og uvær på turen, og en kraftig brottsjø over båten resulterte i motorstopp. Jeg klarte å få start på motoren igjen, men båten var blitt lekk, og vi måtte nå bruke håndpumpen kontinuerlig for å holde båten flytende. Kompasset var blitt ødelagt og vi visste lite om hvor vi var. Men vinden hadde vært vestlig og vi hadde prøvd å styre mye sørover. Vi skulle ikke risikere å gå nord for Shetland og ikke finne land, men nå satte vi kursen rett vest. På morgenen den tredje dagen fikk vi se et stort fyr oppe på et fjell. Gleden var stor da det viste seg at det var fyret som står ved innseilingen til Lerwick på Shetland, akkurat der vi hadde satt kursen for ved avreise fra Norge. Det er utrolig at vi kom oss velberget over til Shetland, forteller Økland engasjert. At båten sank ved bryggen få timer etter ankomst Lerwick, forteller sitt tydelige språk om en dramatisk overfart.
Skytter i Atlanterhavet
Etter en uke ble de sendt til et hotell i London der de gjennomgikk flere forhør før de ble uttatt til skyttere for handelsflåten.
– Der ble vi forhørt. Jeg hadde lært litt engelsk etter å ha seilt med amerikanere før krigen. Som skytter på konvoier ble det omtrent 50 turer. Konvoiene gikk fra Amerika til Europa med transport under krigen, forteller Økland om den livsviktige transportlinjen. Han var også med på operasjoner i Italia, Afrika og i Middelhavet, så han har sett mye vondt og grusomt. Det er hendelser som sitter fast i han livet ut, men det vil han helst ikke snakke om i dag. Mange av krigsseilerne gikk tidlig i graven. Hva tror han er grunnen til at han klarte seg så bra?
– Heldigvis har jeg gode nerver, og jeg var også forsiktig med alkoholen, det var ikke alle som var det. Den viktigste lærdommen jeg fikk med meg hjemmefra var imidlertid dette: «Aldri gi opp». Pågangsmot, god tro og en sterk vilje til å arbeide hardt og aldri gi opp, har vært min drivkraft gjennom hele livet.
Siden 1968 har han bodd i Fana. Og sommeren 2021 flyttet Økland på sykehjem. Han har det bra og blir godt ivaretatt der.
