Høstlig kosefaktor?
Kos og høstmørke hører sammen. Stearinlys, fyr i ovnen, pledd og varm sjokolade. Glem sommerkroppen. Eller?
I tidligere tider var det antakelig fornuftig å spise seg opp noen kilo før vinteren – og være rustet til vårknipa, når forrådene av mat begynte å minke. I dag omgis vi av søt og fet mat, hele året, til en billig penge.
Høstregn og mørke kvelder innbyr heller ikke til joggeturer eller andre utendørs aktiviteter. Det er langt mer fristende å krype opp i sofaen og se på en serie på Netflix i stedet.
Når jeg må tvinge meg selv til å stikke føttene i gummistøvlene og ta på meg allværsjakken for å gå en tur, hender det at jeg misunner de som har hund. Katten bare ser foraktelig på meg, snur ryggen til og sover videre.
Det vanskeligste er å komme i gang. Og ikke falle for fristelsen til å utsette turen. Men når jeg først er kommet ut, må jeg innrømme at det egentlig er ganske deilig, nesten uansett vær.
For å gjøre dørstokkmila kortere, har jeg laget meg to-tre alternative turer av ulik lengde, som alle har noen utfordringer i form av tunge bakker eller ulendt terreng. Den korteste turen tar bare en knapp halvtime, men når jeg henger av meg den våte jakken, er jeg – uten unntak – mer opplagt enn da jeg gikk ut.
Kosekultur
Forskerne peker på at hjernen vår foretrekker mat med mange kalorier. Vi er med andre ord skapt for å spise energitett når vi kan. Den norske kosekulturen forsterker dette ved å koble nettopp den slags føde til positive følelser og opplevelser. Som fredagskosen. Og lørdagsgodtet. Og søndagsmiddagen. Med dessert.
Det er lett å finne unnskyldninger for at jeg fortjener noe godt midt i uken også. Hverdagene er ofte fylt av stress og mas, og hjernens belønningssenter er i høy alarmberedskap når jeg går mellom butikkhyllene: Søtt og fett – Nå! Sjokolade! Wienerbrød! Potetgull!
Er jeg sulten, er jeg lett å overtale. Derfor er den mest fornuftige strategien så absolutt å handle på full mage, etter liste og uten avvik. Etter utallige forsøk har jeg gitt opp å ha «kosemat» i huset. Den impulsive delen av hjernen tar over og styrer hånden fra skålen til munnen, fra skålen til munnen – nesten uten at jeg er klar over hva som skjer før alt er borte.
Du trenger litt kos, maser hjernen. Etter en varm kopp te, istedenfor sjokoladen, slutter som regel maset. Så enkelt, og så vanskelig.
