NOSTALGI: Skilt for samlere
Frem til 1950-tallet, da nye materialer som aluminium og plast overtok, var emaljeskiltene enerådende som reklame. Du så dem overalt.
Med den økende organiseringen av det moderne samfunnet oppsto et voksende behov for alskens skilt med forbud og påbud, navn, nummer og henvisninger. På grunn av holdbarheten ble disse skiltene som regel laget i emalje, oftest i svart og hvitt.
Reklameskiltene var langt mer fargerike, og mange av dem var små kunstverk. Det var ofte de større bedriftene som benyttet emaljerte skilt for å reklamere for sine produkter. Skiltene ble spikret opp der folk var samlet – på landhandelen, på jernbanestasjonen, på dampskipskaien. Noen av de internasjonale gigantene var også representert i Norge, ledet an av Coca-Cola («iskold») og Singers symaskiner.
Smeltet glass
Historien om emaljeskiltene startet langt tidligere, på slutten av 1800-tallet. Emaljen var opprinnelig en smeltet, farget glassmasse som ble brukt til dekor på metall. Det industriframstilte emaljeskiltet er en plate av blikk eller jern, overtrukket med en farget glassmasse i flere lag og brent i 900 grader. Resultatet er fargerike blikkfang i form av metallplakater, mange med fargerike, detaljerte motiver.
Emalje- og blikkfabrikker
1888 – Sandvigens Blikfabrikk blir grunnlagt av Caspar Donato Brambani og er den første i landet som laget litografiske trykk direkte på blikk.
1889 – Norges største produsent av sjokolade blir grunnlagt. Skiltet av Freia-gutten blir et kjent varemerke.
1905 – Stavanger Bliktrykkeri og Maskinværksted blir grunnlagt.
1907 – Cathrineholm i Halden startet produksjonen av støpejernsprodukter i 1827, men går åtti år senere over til å bli et emaljeverk. Produksjonen blir lagt ned i 1970.
1916 – Norefa-fabrikken på Lilletorget starter produksjon all slags emballasje, reklameartikler og skilt.
1929 – Blikvarefabrikken, som nå gir arbeid til 120 arbeidere, flyttes til Moss.
2010 – Norsk Folkemuseum overtar Tiedemanns reklame- og tobakksmuseum. Laksevaags Emalje produserte blant annet skilt for Tiedemanns Tobakk.
2016 – Noblikk Sannem, den siste produsenten av blikkemballasje i Norge, blir lagt ned. Fabrikken i Moss samlet trådene fra de første blikkemballasje-fabrikkene i Bergen, Oslo, Bærum og Stavanger.
2017 – Et ovalt emaljeskilt med teksten «Telegrafstasjon/Rikstelefon» oppnår nesten 17.000 kroner på auksjon.
2019 – Et reklameskilt for «Teddy» i emalje har en samlerverdi på 8000 kroner.
De største produsentene i Norge var Cathrineholm i Halden, Laksevaags Emalje i Bergen, Norefa Norsk Reklame og Eske Fabrik i Oslo, Sandvigens Blikvarefabrik i Asker og Stavanger Bliktrykkeri.
Over halvparten av de norske reklameskiltene ble produsert i utlandet. På grunn av kostnadene var opplaget oftest begrenset til noen titall. Få skilt ble laget i mer enn 200 eksemplarer.
Ett av de aller mest kjente, Freia-gutten fra 1928, ble fremstilt i Frankrike, og det hevdes at Freia sjokolade-fabrikk satset hele aksjekapitalen på skiltprosjektet. Skiltene med den lysluggede gutten kledd i rød dress, hvit skjorte og slips, med skyggelua muntert på snei og en Freia Selskapschokolade under hver arm har underteksten «Daglig drikk i alle hjem».
Samlerverdi
Det finnes ivrige skiltsamlere i Norge, men det er langt flere samlere våre naboland. Dette har sammenheng med at det ble produsert mange flere skilt i Sverige og Danmark. I en av episodene til den danske serien «Antikduellen» som ble sendt på Nrk TV, er den ene duellanten spesielt på jakt etter emaljeskilt. Han ender med å kjøpe to helt like skilt fra et lokalt bryggeri.
For den norske samleren Erik Bøle begynte det med bilskilt og bilhistorie da han var i tenårene. Så oppdaget han floraen av emaljerte reklameskilt og begynte å samle systematisk. Etter 30 år omfattet samlingen det meste av norske skilt som ble laget fra 1890 til 1950.
I et intervju i Dagbladet i 2003 fortalte han at design, form og farge er viktig, og dessuten produktet det reklameres for. Skiltet skal fortelle en historie og opplysninger som gatenavn, telefonnummer og telegramadresse er spennende. Noen få skilteksemplarer har signatur og fabrikkmerke. Det øker verdien og attraksjonen. Et godt skilt kan gjerne være litt rustent i kantene, det er bare naturlig uttrykk for elde, men det skal ikke være overmalt eller restaurert.
Da uthuset i bakgården på naboeiendommen var i ferd med å bli revet i 2012, oppdaget Ola Nordal i Ås gamle emaljeskilt gjemt under gulvet. «Hvis noen vil ha skiltene slik at de kan henge et sted der de er synlige for mange, kan de få dem. Jeg har ikke bruk for dem!» erklærte han til journalisten i Østlandets Blad.
Blant skiltene var et annet motiv fra Freia Selskaps Chokolade som viser to nakne småengler, der den ene serverer den andre varm sjokolade fra en stor skje.
Lages fremdeles
Emaljeskiltene har overlevd inn i vår tid. Blå, emaljerte skilt blir satt opp for å markere personer, hendelser eller bygninger av historisk verdi, som hermetikkfabrikkene i Stavanger.
Vil du ha et ekte emaljeskilt på din egen husvegg, er også det fullt mulig. Danske Nick Brandt startet håndverksproduksjon av emaljeskilt i København i 1991 og ble overrasket over tllbakemeldingene: «Folk var begeistret, de hadde ikke forventet at slike skilt fortsatt ble laget.»
Kilder: Dagbladet.no: Blikkfang i blikk, ramsign.no, blaaskilt.no
