Elin fikk nytt liv som grønnsakbonde

– Velkommen, smiler den nokså nybakte bonden og tar oss med på jakt etter modne squash. Begeistringen er stor når vi finner flere solmodne eksemplarer som ligger og slanger seg på den gode jorda.

Vi vandrer videre mellom kålradene, utallige sorter, fra vanlig hodekål til grønnkål, svartkål, knutekål og rosettkål. Så får vi øye på kjempehøye jordskokkblomster og klatrende sukkererter. Duskregnet er plutselig ikke duskregn mer, og vi søker ly i drivhuset. Mens dråpene trommer på teltduken, skjenker Elin kaffe fra termos.

Lyttet til hjertet

Her vi sitter nå, blant blomster og grønnsaker, var det overgrodd mark. Kratt og villnis av brennesler og tistler fylte igjen jordet på 19 mål som hadde ligget brakk i 20–30 år. Men i 2020 begynte noe å skje. Det som begynte med en tanke, ble i løpet av sommeren 2021 en markedshage som forsyner lokalmiljøet med økologiske grønnsaker. Brekkestø Hage var blitt en realitet.

Så hvor kom ideen fra?

– Jeg tror den hadde ligget i underbevisstheten en stund. Da jeg sluttet som hotelldirektør, var jeg utbrent. Kroppen sa fullstendig stopp. Jeg lengtet etter en annen måte å leve på, forteller Elin Eftevaag før hun fortsetter:

– Jeg vokste opp med en mamma som alltid dyrket økologiske grønnsaker. Pappa var gründer, så jeg har vel en god kombinasjon av gener derfra. Jeg hadde også en tante som startet helsefarm i Portugal, og der har jeg også jobbet, forteller Elin, som har bodd i Frankrike i tillegg til Portugal.

– Da blir du vant til at grønnsakene smaker. Jeg synes det er kleint å kjøpe agurk og squash eller kålrabi med plast på! Kunne jeg gjøre noe med det, tenkte jeg. Hva om jeg prøvde å dyrke økologisk? Og ville jeg kunne leve av det?

En annen følelse som meldte seg, var at hun ville tilbake til Sørlandet.

– Jeg er født og oppvokst i Kristiansand og har bodd mange år her på Justøya. Etter åtte års nomadetilværelse, kjente jeg på trangen til å vende hjem. Og da jeg var utbrent, brukte jeg tiden til å kjenne ordentlig etter hva jeg ville bruke «resten av livet» på. Hva er det jeg virkelig liker å gjøre? Svarene kom raskt innenfra: Være i naturen. Jeg elsker å være ute og bruke kroppen. Jeg var lei av å sitte foran en pc. Så da jeg fikk muligheten til å låne dette gjengrodde jordet, begynte jeg å stake ut en ny levemåte. 

Arbeidet med å anlegge Brekkestø Hage kunne begynne. Elin tilbrakte store deler av sommeren for to år siden bak en motorisert krattknuser for å rydde jordet. Så opparbeidet hun det første plantefeltet. En haug med trillebårlass fylt med jord, tang, høy og kumøkk gikk med. Tidlig på sommeren i fjor sådde hun. Og ikke lenge etter bugnet det både på jordet og i vippsebua langs veien der folk kan kjøpe ferske grønnsaker hele dagen.

– Selv om jeg jobber 12 timer, så har jeg fortsatt energi. Mye kommer takket være maten, vi blir jo det vi spiser, smiler hun og tar en bit av en saftiggrønn agurk.

Barnebarn som naboer

– Mommo, kan jeg få litt brokkoli? Kan vi gå og plukke sukkererter? Elin får besøk av barnebarnet Nils og
kameraten Karsten August.

Hun har fem barnebarn i barneskolealder. To av dem bor rett over veien for Brekkestø Hage. De var absolutt en av grunnene til at hun ville tilbake.

– En av dem spurte forleden: «Når jeg blir åtte, kan jeg få jobb hos deg, mommo?» Det er så flott å ha dem i nærheten, og da jeg fikk ender, kom de ned og lagde andunge-barnehage! 

Endene – også kalt sneglepatruljen – er så tamme at de spiser fra hånden til Elin. 

– De er gode til å spise snegler, men også litt for glade i det som gror. Derfor er deler av hagen gjerdet inne.

Selvsagt var noen skeptiske til at hun skulle anlegge grønnsakshage på et jorde som var kjent for å være veldig vått på grunn av dårlig drenering. Dessuten var det et område med mange fugler, jordrotter, snegler og rådyr som kunne gjøre skade på avlingen. Men Elin trosset skepsisen. 

– Jeg er en uredd person som liker utfordringer, tåler hardt arbeid og synes det er spennende å prøve nye ting. 

Ny kunnskap

– Jeg begynte ganske enkelt å google. Så fant jeg begrepet «markedshage», som handler om å dyrke med minimalt maskinelt utstyr. Det handler om å dyrke smart, men ikke stort. Salg av grønnsaker direkte til kunden. Alt appellerte til meg og gikk i gang med å studere det. I tillegg tok jeg utdannelse i permakulturdesign.

– Hva er det?

– Permakultur er en forkortelse for permanent kultur og er bærekraft i praksis. Ikke bruke kunstig gjødsel eller sprøytemidler. Målet i permakultur er å skape lokale, stabile og produktive systemer i balanse med naturen. Det handler om å etablere flerårige vekster. I landbruket er det mest ettårige vekster. Vekstene må beskjæres litt hvert år for at de ikke skal vokse deg over hodet. Ellers skal ikke hagen trenge annet vedlikehold enn høsting.

Noe av naturgjødselen henter Elin i fjæra. Tang er ypperlig å blande med kompost laget av avfall fra hagen. Hun bruker også saueull. 

– Jorda her er naturlig kalkrik fordi det en gang har vært hav her, forklarer Elin og sier det kjennes meningsfullt ut å ta vare på kulturlandskapet, og bidra til at det ikke gror igjen. Kulturlandskapene forteller så mye om tidligere tiders slit og nøysomhet og kamp for tilværelsen; vi mister noe verdifullt om disse forsvinner. Det oppleves på mange måter respektløst å la det gro til, som om alt de tidligere måtte slite for, ikke betyr noe i dagens forbrukersamfunn. Fra vagabond til bonde

Elin har reist og bodd flere steder. Flere ganger har hun pakket bilen og kjørt nedover Europa alene. Funnet seg jobber, lært seg fransk og vært guide. Frem til sommeren i fjor bodde hun de siste tre årene i bobil.

– Jeg bodde i bobilen på tomta mens jeg ventet på at huset skulle bygges. Det var helt greit, vi kunne jo sitte fire og spise middag! Men da vannet frøs for tredje gang i fjor vinter, var jeg lei. 

– Det er vel litt spesielt å bo i bobil i tre år? 

– Jeg har nok en sterkt trang til frihet. Dessuten var jeg eventyrlysten, og en bobil var perfekt å bo i når man for det første ikke helt visste hvor man ville slå seg til ro, og også hadde lyst til å farte rundt og se Europa.

Mens Elin begynte å jobbe med hagen, ble hun kjent med Inger Lise Syversen. De er blitt naboer og har til felles et omflakkende liv og en drøm om å starte på et nytt kapittel i en moden fase av livet. For da Inger Lise ble pensjonist, kjøpte hun Brekkekjær pensjonat. Flyttet fra Oslo til Brekkestø og totalrenoverte det sagnomsuste pensjonatet som åpnet i 1936. Hun driver også en kulturkafé som er åpen hele året.

– Vi er så heldige som har fått et sånt møtested. Da blir ikke vinteren så lang å komme seg gjennom, sier Elin. 

Men sørlandskysten er kjent for sine milde vintre, og Elin holder på til frosten kommer. Det kan bli ut i november. I vintermørket planlegger hun, og rett over jul går hun i gang med å så inne. Hun ønsker å anlegge en skogshage der folk kan komme på selvplukk av nøtter. Og å holde kursvirksomhet og være rådgiver for andre som ønsker å starte opp med det samme. Syklusen går sin gang, både i naturen, og i Elins ønske om å leve tett på og arbeide i pakt med den.

Klikk inn og se Facebooksiden til Brekkestø Hage.