Det kan være skummelt å planlegge ektepakt ut fra statistikk og sannsynlighet
Han var godt over 70 og hadde helseplager. Hun var knapt 60 og var frisk og rask. De nygifte planla for å sikre hennes alderdom når han falt fra. Men det motsatte skjedde. Og når særkullsbarna på begge sider nektet uskifte, fikk det store konsekvenser for enkemannen.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For en tid tilbake hadde jeg en sak hvor det var ganske stor aldersforskjell mellom de to ektefellene. Begge hadde vært gift tidligere, og begge hadde barn fra tidligere forhold. Da de traff hverandre, var han godt opp i 70-årene, og hun hadde så vidt rundet 60. Han hadde god økonomi, hun hadde det ganske trangt. Han var stor og tung, og slet med en del helseplager, hun var frisk og rask.
De håpet på noen gode år sammen, men så ganske raskt at de måtte gjøre noe for å sikre hennes alderdom. Mest sannsynlig kom hun til å leve lengst av de to, og kanskje få mange år som enke.
Han tok kontakt med sine særkullsbarn, og spurte om de kunne avgi et ugjenkallelig forhåndssamtykke til uskiftet bo. Det ville de ikke. Han ble både sint og lei seg, og mente barna var bortskjemte og urettferdige. Han hadde hjulpet dem økonomisk både med studier og bolig. Hvis de var så utakknemlige fortjente de ikke noe særlig mer i arv – og han tok noen ganske drastiske grep for å sikre konens alderdom. De opprettet ektepakt hvor han frafalt retten til skjevdeling. Med det fikk hun krav på halvparten av alt han måtte eie den dagen han dør. Han opprettet testament som begrenset hans barns arverett til pliktdelsarven. I tillegg overførte han hytta og det meste av sine sparepenger til henne som gave med pålegg om særeie.
Planen var at når han døde var hennes alderdom sikret økonomisk. Etter at arveoppgjøret etter mannen var avsluttet, ville hun sitte igjen med hele hytta. Hun fikk halve huset ved felleseieskiftet, arvet en del av hans halvpart av huset etter testamentet og hadde penger nok i banken til å kjøpe ut hans særkullsbarn. Alt ble gjort riktig, med ektepakt og praktisk overføring.
Det neste som skjedde var at hun døde i en ulykke! Og han ble nok en gang skuffet over den yngre generasjonen, da hennes barn sto knallhardt på sine økonomiske krav. De nektet ham uskiftet bo. Etter at arveoppgjøret etter konen var gjennomført, var det så vidt han hadde egenkapital til å beholde boligen. Hytte og sparepenger var tapt. Han satt igjen uten kone, uten hytte, uten penger i banken. Barna hans var sure på ham fordi deres arv var gitt bort. Og han var uvenner med konas særkullsbarn.
Statistikk og sannsynlighet med tanke på sykdom, alder og død er vel og bra, men skummelt å planlegge ut fra. De burde etablert en løsning som også hadde fungert hvis den friske og unge mot all formodning døde først. En mulighet hadde vært å sikre seg et forhåndssamtykke fra hennes barn til at han kunne sitte i uskiftet bo med hennes verdier hvis hun døde først. Det var lett for dem å nekte å samtykke når spørsmålet kom opp etter hennes død – men de hadde nok sagt ja til et forhåndssamtykke hvis de ble spurt før ordningen ble etablert. Hvis de i tillegg hadde tatt inn i ektepakten at hans rett til uskifte omfattet hennes særeie, hadde hans økonomi i alderdommen blitt en helt annen.
