Nordsjælland, et vennlig paradis

Det er som en liten pilegrimsreise hver gang jeg vender tilbake til «Mitt Danmark», til slottene, kongene og dronningene, kroene, maten, historien, naturen – og vennligheten.

Tekst og foto: Øyvind Risvik
Første gang publisert i VI OVER 60 november 2014

To røde pølser om bord på fergen Aurora mellom Helsingborg og Helsingør. Mer skal det ikke til før jeg kaster det norske av meg. Vel fremme i mitt Danmark, nærmere bestemt området Nordsjælland, like stort som Vestfold og noen kvadratkilometer til, kjenner jeg meg fri. Den triste norske hammen befrir jeg meg fra. Jeg føler meg nesten løssluppen. I området mellom Helsingør i øst, Kalundborg i vest og København i sør, bor det vel en million mennesker. De fleste av dem er gjestmilde, rause, morsomme – og svært dyktige til å lage mat, enten det er lun leverpostei, stekt rødspette, sild i alle former og fasonger – eller røde pølser. Mennene nyter sin Carlsberg og kvinnene tenner sin sigar. Det er bare å ta etter så godt man kan.

Margueritruten
• 3600 km langt nett av avstikkere som snirkler seg ut i de fleste avkroker. Du passerer aldri samme sted to ganger.
• Ruten er markert med et firkantet skilt, en hvit og gul margeritt på brun bakgrunn.
• Den danske naturstyrelsen har ansvar for Margueritruten. Fra deres hjemmeside kan du laste ned kart over ruten til din GPS. Det finnes også en app både til iPhone og Android-telefoner.
• Ruten er tilgjengelig både for biler og sykler, men noen steder er det litt for smalt for bobiler og campingvogner.

Tyve minutter tar det å krysse Øresund. En lett bris får Dannebrog til å vaie et velkommen over slottet Kronborg. Slottet hvor Shakespeares Hamlet uttalte de berømte ordene «å være eller ikke være, det er spørsmålet». Et hvitt skilt med en vakker hvit blomst viser veien videre. Turist­veien Margueritruten går gjennom små byer og fiskerlandsbyer med hvitkalkede hus med stråtak og bindingsverk og stokkroser oppetter veggene. Noen kilometer syd for Helsingør ligger den lille byen Humlebæk med kunstmuseet Louisiana og kroen Gamle Humlebæk.

Små, fargerike badehus på stranden i Tisvildeleje.

Den danske forførelsen
Her møter krovertinne Jane Krensler meg med det typisk danske, vennligheten og smilet. Jeg kjenner den svake duften av fru Revenfelds fiske­filet, stjerneskudd, kroens lune eplepai og Aalborgs røde. Kjøkkensjefen tar imot med sine klirrende glass og hvite servietter. Middagen er servert. Denne vennligheten er danskenes kjennetegn, den er på grensen til forførelse. Det er noe med luften her i Humlebæk, den er lett å puste i.

Jeg er midt i det kulturelle Danmark. Rett over gaten ligger Louisiana, landets best besøkte museum for moderne kunst. I Helsingør går jeg i Søren Kierkegaards filosofiske fotspor og jeg møter Olav den hellige i byens domkirke. Den norske kongen var avholdt av byens kjøpmenn og sjøfolk, han ble tilbedt som høstens og havets helgen.

Lommetørkle på hodet
En brennhet sommerdag på den uendelige stranden i Tisvildeleje, Danmarks mest berømte nakenstrand. En litt forlegen mann står foran oss. Det var kona som oppdaget ham først, hun har et eget blikk for menn i Adams drakt. Du skal ikke le av menneskers påkledning, men det er litt uvant at et ukjent menneske med bare et lommetørkle på hodet, snakker til oss. Plutselig tar mannen av seg lommetørkleet og tørker svetten. Da kjenner vi ham igjen. Vi satt ved nabobordet under en fantastisk fiskemiddag på Gamle Humlebæk kro. Da var han iført slips, lett sommerjakke – og kniv og gaffel. Vi snakket sammen om hvor glad vi er i Danmark, det annerledes folkelynnet og ikke minst det unorske matbordet. Det var et godt måltid og en hyggelig samtale.

– Jeg fikk aldri tak i hva han het, sier kona da han går videre bortover stranden.

– Jeg har ingen anelse, svarer jeg.

– Er det ikke rart, sier hun senere på dagen. Ingen er helt seg selv med bare et lommetørkle på hodet. Selv ikke på stranden i Tisvildeleje.

Gamle Humlebæk Kro byr på lun og ekte dansk vennlighet.

Den helbredende kilden
Danmarks hellige kilder fascinerer meg. Den mest berømte kilden, Sankt Helenes kilde, ligger i Tisvildeleje. Den svenske prinsesse Helene ble, etter å ha blitt kastet på havet av svenske røvere, skylt i land på stranden ved Tisvilde. Der hun ble båret i land sprang det ut en helbredende kilde. For syke var det trøst og helbredelse ved denne kilden. De haltet og vaklet seg frem til kilden og drakk av det hellige vannet. Mange ble frisk og kastet både krykker og bandasjer. Under restaureringen av det som ble pilegrimskirken i Tibirke, ble det funnet mange krykker og helbredelseskluter i kirketårnet.

Søren Kierkegaard skrev i et reisebrev da han besøkte Sankt Helenes kilde: «… jeg hører så at sige de lidendes skrig, deres bøn til himmelen». Den dag i dag har Sankt Helenes kilde ry på seg for å helbrede svaksynte. Det er ikke mange årene siden en busslast med nonner fra Belgia kom på besøk. De drakk av kilden og tok med seg vann på flasker hjem.

Christian IVs eventyrslott
I Nordsjællands største by, Hillerød, ligger slottet Frederiksborg, et uvirkelig praktfullt eventyrslott bygd av kong Christian IV med mengder av steinhoder og statuer, triumfbuer, portaler, lønnganger og ornamentikk. Slottskirken er utstyrt med en overdådig himling med 23 malerier av Carl Bloch på galleriet. Bilder jeg kjenner igjen fra søndagsskolen som viser Jesu liv fra fødsel til død. De kongelige bruker slottskirken når det er bryllup i familien.

Esrum Kloster.

Tre mil lenger sør ligger Rungstedlund, Karen Blixens hjem. Et stykke inne på den vakre eiendommen ligger hennes grav. Under den store bøken som gir skygge til hennes enkle gravsted, har jeg opplevd noen av mine fineste øyeblikk. Her på Ewalds høyde er det som om tilværelsen og livet selv tar en pust i bakken. Her har jeg sittet og lest «Den afrikanske farm» og «Skygger på gresset» mens kona har vandret rundt i hennes stuer og tatt forsiktige skritt over gardiner som ligger langt utover gulvet. På bordene står vakre blomster­oppsatser, rene kunstverk med hageblomster, ville blomster og vekster funnet i kjøkkenhagen. Når hun lukker øynene kan hun se forfatteren Karen Blixen. Et menneske merket av livet og med en stor bukett liljer er det som om hun fremdeles står ved foten av trappen til Rungstedlund og ønsker velkommen.

Bunader i Nordmandsdalen
Fredensborg slott er dronning Margrethe og prins Henriks sommerparadis. Bak slottet ligger Nordmandsdalen som ble skapt etter en idé av kong Frederik V. I Bergen bodde Jørgen Christensen Garnaas. Han var postkjører og delte ut post på Norges vestkyst. I sin fritid skar han ut små tredukker og kledde dem i de draktene han så menneskene bruke på postruten sin. Dukkene sendte han til Det kongelige kunstkammer i København. Figurene dannet grunnlag for Nordmandsdalens 70 sandsteinsskulpturer i naturlig størrelse av ­norske bønder, fiskere og annet godtfolk.

Nærmeste nabo til dronning Margrethes sommerslott er Hotel Store Kro. Elsker du romantikk og en liten snev av det kongelige, vil du trives her. Her sover vi trygt i kongelige himmelsenger i værelser med møbler fra 1800-tallet. På Hotel Store Kro har norske konger, prinser og prinsesser bodd.

Kong Olav overnattet ofte her. Under et av hans opphold ville han ha noen opplysninger av resepsjonssjefen, som viste seg å være norsk. Kong Olav syntes det var hyggelig å treffe en nordmann. Resepsjonssjefen hadde humor, han. «Nei, jeg er ikke nordmann, jeg er bergenser, Deres Majestet!» Kong Olav trakk forsiktig på smilebåndet. Men han glemte ikke replikken. Da han besøkte kroen igjen noen år senere, var det første han spurte: «Er bergenseren her fremdeles?».

Munken Broder Rus
Mer dyster stemning er det over cistercienser­klosteret i Esrum, innviet til jomfru Maria for over 800 år siden. Klosteret var et av Europas makt­sentra i flere hundre år.

I klosteret finnes en gammel grillrist med en dramatisk historie om munken Broder Rus. Han slengte kokken opp i en gryte med kokende vann, overtok som sjefskokk i kjøkkenet og serverte så god mat at munkene glemte å be sine bønner og var mest opptatt av hva som var på menyen. Det gikk ikke lang tid før munkeordenen i Esrum gikk i oppløsning.

Slottsruinen Gurre
Slottet Gurre ligger som en spøkelsesruin vest for Helsingør, på den andre siden av innsjøen Esrum. Ifølge legenden kan jeg ved midtnattstimen høre hester vrinske og hover slå i den lille borggården. Gurre var kong Valdemar Atterdags yndlingsslott, og han døde her i 1375. Han elsket slottet så høyt at han inngikk en pakt med Gud om aldri å miste det: «Lad Herren beholde sit Himmerig, blot jeg må jage ved Gurre.» Slottet Gurre var den første dronning Margrethe av Danmark-Norges barndomsparadis. Her lekte hun i borggården og utviklet en trygg og tøff personlighet. Hun giftet seg med den norske kongssønnen Håkon, kom til Oslo i 1363 og bosatte seg på Akershus slott. 34 år senere hersket hun over Norge, Sverige og Danmark.

Bjørnson forelsket
Bjørnstjerne Bjørnson skrev sin vakre novelle «Synnøve Solbakken» i den lille landsbyen Nørre Asminderup. Han var en sann danmarksvenn. I Morgenbladet skrev han at «det blide Danmark» var kulturens land fremfor noe i Norden. Hver gang han kom hjem til Norge lengtet han tilbake og håpet «det Forsæt, snart at se Danmark igjen og være der lenger».

Nørre Asminderup ligger på en liten høyde med utsikt mot Isefjorden. I skogbrynet ligger en vakker kirke. I horisonten bølger det danske landskapet. Var det her på benken ved kirkeveggen han ble inspirert til å skrive «et til alle sider fritliggende høit Sted, som Solen bærer Straaler paa, fra den gaar op, til den falder»?

Etterlengtet fred
På vei tilbake til vårt sommerhus i landsbyen Nejlinge kjører vi gjennom mørke skoger og over lyse bakketopper. Forbi små romantiske kirker, noen rene og hvite, noen røde og litt sinte. Det danske landskapet er som et maleri, og dette maleriet viser det vi trenger for å finne ro og fred. Med korte mellomrom drar jeg på min lille pilegrimsreise til det annerledes Danmark.