Puber og poesi i DUBLIN

Dublinerne er trolig verdens mest gjestfrie folk – de elsker å prate, er rå til å le og deler gjerne en sang. Og den irske hovedstaden har fostret noen av verdens største forfattere.

Tekst: Mari Kildahl, foto: Thinkstock og Mari Kildahl
Første gang publisert i VI OVER 60 juni 2014

Dublin var en av de fattigste hovedstedene i den vestlige delen av Europa helt frem til begynnelsen av 1990-tallet. Da våknet den såkalte keltiske tigeren. Byen ble et symbol på det irske økonomiske mirakel. Gamle slitne bygg ble revet. Høyhus poppet opp. Dublin forandret karakter. Mange fryktet at byen var i ferd med å miste sin sjel.

Så kom finanskrisen. Pengene tapte terreng. Byggeboomen stoppet opp. Og Dublin fant seg selv igjen. Som vennlighetens og gjestfrihetens by. Som litteraturens by. Få hovedsteder kan vise til en tilsvarende litterær arv.

DUBLIN
• Hovedstad i Irland siden 1922.
• 1,3 mill. innbyggere, i underkant av 500.000 i selve byen.
• Engelsk og gælisk er offisielle språk.
• Fikk i 2010 status som UNESCOs «City of Literature».
• Guinness Storehouse, besøkssenter i seks etasjer (Arthur Guinness begynte å brygge «det sorte gull» i 1759).
• Dublin Castle fra 1210 har gjennom historien vært residens for de kongelige.
• Old Jameson Distillery, whisky-destilleri fra 1780.
• Nyttige nettsider: Little Museum, Dublin UNESCO City of Literature
• Les mer: Frode Grytten Dublin 2002.

Dublinerne elsker sine forfattere og enda mer bøkene deres. Det er dessuten den gamle versjonen av byen, det shabby, hardt prøvede, intime Dublin, som helt siden starten av 1600-tallet har inspirert forfattere til å skrive noe av verdens beste litteratur.

Sweny’s Pharmacy selger fortsatt sitronsåpen som herr Bloom, hovedpersonen i romanen Ulysses, kjøpte den 16. juni 1904. Men nå er Sweny’s også blitt en litterær salong.

Besøker du dagens Dublin får du i pose og sekk. Du kan shoppe, drikke og spise, du får så å si alt du begjærer av en moderne storby samtidig som du opplever å bli tatt imot som en venn. Irlands hovedstad har ikke vokst inn i himmelen. Den er fortsatt storby og landsby i ett.

Dans på puben
Vi besøkte Dublin en helg i november og oppdaget at nettopp denne måneden kler byen: Stemningen ved elven Liffey i kveldsmørket på vei hjem over Halfpenny Bridge, de temperamentsfulle regn­skurene (typisk irsk!) som er over før du vet ordet av det, og det gule høstlyset som får de ­georgianske husfasadene i rød murstein til å gløde. For ikke å snakke om de karakteristiske ytter­dørene, malt i sterke farger fra dyp grønt til gult og konge­blått og rødt som karmosin. Det sies at dørene opprinnelig ble malt i ulike farger for at huseieren skulle finne hjem etter en lang kveld på puben. Ikke usannsynlig. Du finner neppe en gate i ­Dublin uten en pub.

Temple bar district.

Tempel Bar er det mest populære distriktet for turister flest, og er absolutt verdt et besøk. Her ligger pubene og restaurantene tett, det yrer av gate­liv, folk og irsk folkemusikk, selv i november. Distriktet ligger sør for elven Liffey som deler byen i to.

Vi bodde på den andre siden, i nord, og der fant vi vår «egen» lokale pub, The Celt. Første dag hadde vi lunsjen vår der. Pubmat er ofte god mat. Om kvelden stakk vi innom for en Guinness på vei hjem fra middag i Tempel Bar.

Det ble mer enn Guinness. Det ble hyggelig prat med dublinere på begge sider av bardisken. Det ble sang og allsang og dans foran barkrakkene – til ære for byen og Molly Malone (sangen om Molly Malone er Dublins uoffisielle hymne).

Velkommen inn
Dagen etter skulle vi få oppleve typisk dublinsk gjestfrihet et helt annet sted, hos Sweny’s.

Først litt nødvendige fakta: Det var i Sweny’s Pharmacy at Leopold Bloom, hovedpersonen i den verdensberømte romanen Ulysses av Dublins store sønn James Joyce, kjøpte sin sitronsåpe! Ulysses skildrer en bestemt dag i herr Blooms liv, 16. juni 1904 da han går gjennom Dublins gater. Datidens Dublin blir beskrevet i detalj – også apoteket Sweny. Og nå viser det seg altså at gamle Sweny er blitt restaurert, attpåtil takket være finanskrisen som stoppet en planlagt rivning.

Halfpenny Bridge bøyer seg vakkert over Liffey. Helt frem til 1919 måtte du betale en halv penny for å krysse denne, derav kallenavnet. Det offisielle er Wellington Bridge.

Dagens Sweny er en blanding av museum, antik­variat og litterær salong, og den er blitt restau­rert til å ligne seg selv i 1904. Den blir drevet av frivillige, de fleste eldre dublinere.

Da vi går inn klinger det i glassdøren og det lukter en blanding av gamle bøker og sitron (sitron­såpen er fortsatt til salgs). På en benk sitter folk med hver sin bok i hendene. Det er Ulysses som skal leses, og vi er hjertelig velkommen til å bli med. Vil vi låne et eksemplar? Vil vi ha en kopp te?

– Sugar? Milk?

Og så er vi i gang. Inne på side 444, der er det blitt kveld og herr Bloom er på bordell i et av Dub­lins horestrøk. Da vi en time senere er ute på gaten igjen, er vi skjønt enig om at Sweny’s er et magisk sted der vennligheten råder.

Keltiske skatter
Et steinkast fra Sweny’s ligger Trinity College, nokså magisk det også, med den enestående keltiske bokskatten Book of Kells, illuminert håndskrevet bok fra 700-tallet. Mer overveldende er det likevel å gå inn i biblioteket. I The Long Room som er 65 meter langt, finner du 200.000 av bibliotekets eldste bøker.

Det finnes bortimot tusen puber i Dublin. Mange er også gode spisesteder. Vi falt for The Celt, en liten pub med stort hjerte.

Dublin uten forfatterne er ikke Dublin. Bronseutgave av James Joyce.

Ikke så underlig da at Dublin i 2010 fikk status som UNESCOs City of Literature. Selv om det ikke minst skyldes de store menn. James Joyce selvsagt, som har fått en egen dag oppkalt etter sin hovedperson i Ulysses. Bloomsday, den 16. juni, feires hvert år. Da kler dublinerne seg i edwardianske klær og følger i herr Blooms fotspor sammen med stadig flere turister.

Men Dublin har også fostret storheter som Jonathan Swift (Gullivers reiser) og Oscar Wilde (Bildet av Dorian Gray). Og ikke mindre enn fire nobelprisvinnere fra 1923 til 1995: dikteren William Butler Yeats, George Bernard Shaw (My Fair Lady), Samuel Beckett (Mens vi venter på Godot) og dikteren og dramatikeren Seamus Heaney som døde sommeren 2013.

Åpner byen
Forfatterne og bøkene åpner Dublin for deg, mener vår egen Frode Grytten. Han har skrevet en annerledes, barskvittig guidebok om byen. «Forfattarane er dei som teiknar det mest nøyaktige kartet over Dublin,» skriver han. «Eit kart av ord og forteljingar.»

Ifølge Grytten skryter irene av at det alltid finnes minst ti tusen poeter i deres lille land. Tallet er neppe presist, men påpeker den norske forfatteren, fjerner du irsk poesi, irske romaner og irske skuespill fra pensumlistene ved britiske universiteter, vil ikke litteraturstudentene ha all verdens å gruble over. Og en turist kan legge til: Dublin uten forfatterne som veivisere er ikke Dublin!
 

Temple bar district.