Ingøy i Finnmark – på Norges-toppen

Det er bare 20 fastboende igjen på Ingøy i Finnmark. Men livsverdiene trives her.

Tekst og foto: Per Lars Tonstad
Første gang publisert i VI OVER 60 januar 2014

Takk Russland, takk for godt brensel! humrer pensjonist Bjørnar Moe og klasker kraftige never mot en stabel sjøvasket tømmer.

De solide eikestammene kommer fra de store elevene Ob, Jenisej og Lena i Sibir. I årevis har Moe ruslet i fjæra på Ingøy ved Havøysund i Finnmark og samlet rekved. For her på toppen av norgeskartet vokser ingen trær. Ingøy er en karrig øy med storhavet rett utenfor. Nordkapp ligger like i øst, etter det er Jan Mayen neste landstopp.

Men om Ingøy er fattig på grønne vekster, er den frodig på annet vis. Frodig på livsglede og fremtidshåp, frodig på tradisjon og historie.

Det er bare rundt 20 fastboende mennesker igjen på øya. Men folketallet flerdobles om sommeren. Bjørnar Moe er blant dem som synes livet er best på Ingøy, nesten uansett årstid.

Hus, men ikke folk.

– Når stormen uler hender det at vi må krype mellom husene. Det er fascinerende, det også, mener pensjonisten som var banksjef i Havøysund i mange år. Fast bolig har han i kommunesenteret Havøysund. Men så ofte han kan tar han rutebåten til Ingøy. For det er der han dyrker livsverdiene.

Vårens vakreste eventyr
Det er fremdeles liv i fiskebruket, to-tre polakker og en fra Litauen tar imot torsk fra kystflåten. Torsken blir saltet og fraktet sørover til tørking før den går som klippfisk til Portugal, Spania og ­andre land. Fiskebruket er livsnerven i bygda. Så får folket heller tåle at kirken er stengt. Det ble for dyrt å holde gudshuset i drift for så få folk. Nå skal den avvigsles og selges, landemerket på en bakke­topp. Det er ikke et positivt signal, men det er en beslutning som får folk på Ingøy til å trekke på skuldrene. De har taklet verre motgang.

Kystfiskerne kan fremdeles levere fangsten på Ingøy.

– Så Gud har forlatt oss. Men vi gir ikke opp, smiler Bjørnar Moe og stopper den firehjuls­drevne bilen da han få øye på en skikkelse langt ute på en flat stripe mellom fjell og hav. Mon tro hva den personen gjør der?

Moe aner hva som er på gang, og må ha noen ord med kvinnen som rusler med et spann i hånden.

– Ingen egg! roper Mimmi Benjaminsen. Hun er trofast ingøyboer og venter på vårens vakreste eventyr; fuglelivet og særlig måseggene. Nå er hun sjuk etter måsegg.
– Men det er visst litt tidlig, medgir hun skuffet. Det blir ikke ferske måsegg til middagen i dag.

Bjørnar Moe forteller at han og kompisen Hugo skal ut på måseggplukking dagen etter. De kjenner et område der måsen tidlig legger seg på reiret.

– Åh, du Bjørnar, kan ikke jeg får et par egg om du finner mange? ber Mimmi med verdens mest innbydende smil.

– Selvsagt, selvsagt, svarer Bjørnar, og de skifter tema til været. Alle snakker om været på Ingøy, alltid. «Han var sterk i går,» kan de si, og da må du forstå at vinden rusket kraftig i hus og fiskehjeller.

Én elev igjen
Men like fort kan skydekket sprekke og sola smile til et lite arktisk samfunn som slett ikke eksisterer på storsamfunnets nåde. Her klarer de seg selv. Bare de får lande noe fisk over kaikanten, og butikken fortsatt kan holde åpent fra 11 til 13 og 17 til 18. Nå er det bare én elev igjen på skolen, og Måsøy kommune vil at hun fra høsten av skal dagpendle til Havøysund. Det opprører lokal­befolkningen. For båtturen tar 50 minutter, nær det dobbelte om båten også går innom Rolvsøy. Det er en åpen havstrekning, det er en ferd for vante sjøfolk, ikke for en jentunge på 14 år. Fruholmen fyr like ved har landets hyppigste målinger av storm og kuling.

Livet er godt når havet er rolig og sola skinner –og kvoten sikret.
Til venstre skimtes kirken.

– Der skal hun humpe og riste seg helseløs hver morgen. Så skal hun konsentrere seg om skole­arbeid, samtidig som hun gruer seg til påkjenningen på havet igjen. Nei, det går ikke, jeg unner ingen en slik skolereise, sier en gjeng som hver dag møtes til kaffe og vafler på butikken.

Nå handler det om fremtiden for Ingøy. Fortid og historie har øya. Men hva vil skje neste år, i 2020, og enda lenger frem?

Det er flest pensjonister igjen. Læreren, som er Bjørnar Moes datter Line, flytter hvis skolen stenger. Et par unge fiskere har egen sjark, en jente fra øya er sjef på fiskebruket. Og kjøpmannen har fått seg thailandsk samboer, et drivjern av en jente som sprer humor og glede. Se der, hun har også hengt opp vakre thailandske silkekjoler i butikken! Bare så trist at det er flest menn på øya, og de få kvinnene som er igjen kler seg heller i kjeledress enn i silkekjole.

Ingen oppgjør på Blåøyet
Bjørnar Moe kan ikke tro at hans drømmested kan gå mot avfolkning. Etter krigen sto bare likhuset og en utedo igjen, tyskerne satte fyr på alle andre bygninger. Det første folk gjorde da freden endelig kom, var å flytte tilbake til Ingøy og starte gjenoppbyggingen.

Her har vært liv i hundrevis av år. Øya er ikke stor, men den ga plass til flere fiskebruk og et trankokeri. Hvalfangststasjonen ligger i ruiner, de fleste fiskebrukene er tatt av vær og vind, bare murer minner om tidligere tiders aktivitet. Mange hus er fraflyttet.

Det arrangeres ikke lenger fester på ungdoms­huset med det treffende navnet Blåøyet. Her samlet ungdommer fra yttersiden og innsiden av øya seg til dans og kanskje et oppgjør om et eller annet. Blåøyet er bolig i dag.

Ingøy var et samfunn der folk styrte selv, lovens håndhevere kom bare hvis noe virkelig alvorlig var på ferde.

Bjørnar Moe har sanket en solid stabel russisk rekved.

Mange kjørte biler uten skilt på de få kilo­meterne med vei. Selvsagt kunne det oppstå uenighet mellom folk. Det meste ble løst før folk møttes på Blåøyet. En tvist om eiendomsgrenser ble løst til begges mutte anerkjennelse. Det går to parallelle gjerder med et ingenmannsland imellom, gjerdene står der den dag i dag.

Populære sommerhus
Bjørnar Moes optimisme skyldes også tilflytterne. Flere har kjøpt seg sommerhus på Ingøy, folk helt fra Alta, endog fra Troms. Og et hus er eid av en nordmann som driver hotell i Peru.

– Han trivdes så godt på Ingøy at han ønsket seg et hus her. Enka som eide huset havnet på gamlehjem og han oppsøkte henne. «Jeg vil kjøpe huset ditt. Men jeg har bare 40.000 kroner,» sa han.

«Du skal få det for 40.000,» svarte kvinnen, og handelen var i boks på et blunk. Nå bruker norsk-peruaneren så mye tid han kan på Ingøy. Naboen er en tysker som heller ikke kan få nok tid på Ingøy, en nevenyttig fyr som har konstruert sitt eget Reodor Felgen-kjøretøy for å kunne ta seg til bygds. For det er bare veien rundt skolen og butikken som brøytes om vinteren.

Ingøy er et harmonisk samfunn som nok går litt motstrøms. Folk nekter å innse at et så isolert, lite samfunn må gi tapt for samfunnsutviklingen. Men også Bjørnar Moe har sin bekymring.

– Nå kommer det mindre rekved drivende fra elvene i Sibir. Russerne må ikke innstille tømmerfløtingen, det er kaldt om vinteren her, vi må ha fyr i ovnen på Ingøy, ber Bjørnar Moe og ser frem til neste vandring i fjæra på jakt etter drivved fra den store naboen.

Til tross for fraflytting byr Ingøy på livskvaliteter.