Helge Jordal – en mann med mange ansikter

Om dagen vandrer han i byens gater som en vanlig mann. Om kvelden kan han være hvem som helst. Helge Jordal har et yrke mange drømmer om, men som ikke alltid er like glamorøst.

Tekst: Jenny Micko, foto: Silje Katrine Robinson
Første gang publisert i VI OVER 60 desember 2013

Det er 42 år siden han begynte å leve av å stå på scenen. I dag er han en av våre mest folkekjære skuespillere. Helge sitter på stamstedet Wesselstuen i Bergen med en kaffekopp foran seg. Teateret er bare et steinkast unna.

– Jeg får applaus når jeg er ferdig på jobb. Hvor mange kan si det samme?

HELGE JORDAL
• Skuespiller, født 1946, singel, en sønn, to barnebarn
• Utdannet ved Statens Teaterhøgskole i 1972
• Har jobbet ved blant annet DNS, Nationaltheateret, Hålogaland Teater, Trøndelag Teater, Haugesund Teater og Sogn og Fjordane Teater
• Har spilt i mange filmer og TV-serier og hatt regi på flere forestillinger
• Mottatt priser som Pernilleprisen og Medåsprisen
• Ridder av St. Olavs orden.
Roller i utvalg:
• En leilending i Den stundesløse av Ludvig Holberg
• Politimester Bastian i Folk og røvere i Kardemomme by av Thorbjørn Egner
• Jean i Frøken Julie av August Strindberg
• Herr Bonnefoi i Den innbilt syke av Jean Babtiste Molière
• Caliban i Stormen av William Shakespeare
• Pjotr Lusjin i Raskolnikov av Fjodor Dostojevskij
• Pastor Mandes i Gjengangere av Henrik Ibsen
• Jeppe i Jeppe på bjerget av Ludvig Holberg
• Alle roller i Førstereis av Morten Lorentzen

– Som liten gutt deltok jeg i skoleteateret og syntes det var en kjempeflott opplevelse. Også på gymnaset fantes det en lang skoleteatertradisjon. Vi spilte klassikere som Molière, Holberg og ­Ibsen, uten noen fordommer. Det ble en teaterlek med stor dramatikk. Jeg oppdaget hvordan man formidler en tekst og syntes det var fantastisk. Det jeg husker best fra den tiden, er hvordan vi lærte å samarbeide mot et felles mål. Alle måtte vi vise våre beste sider og få det til sammen. Vi hadde det så fint. Det var både lærerikt og gøy. Jeg ble bitt av basillen og søkte etterpå teaterskolen, og kom inn. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ble skue­spiller. Kanskje var det slik at det ikke var nok bare å være meg selv. Trykket ble for stort, og jeg måtte være noen annen òg.

Knallhardt arbeid
Wesselstuen har siden åpningen i 1957 vært en møteplass for journalister, forfattere og skue­spillere. De brune veggene er dekorert med bilder laget av teatermaleren Per Schwab. Det er rett etter lunsjtid og lokalet er stille og rolig. Perfekt for en pustepause.

– Det kan være knallhardt arbeid som krever mye av deg. Skuespilleryrket er heller ikke særlig glamorøst. Det kan være ganske ensomt. Når jeg er ferdig på jobb, er jo festen over og vennene på vei i seng. Samtidig ville jeg ikke gjort dette i så mange år hvis jeg ikke syntes det ga meg noe. Jeg får applaus når jeg er ferdig på jobb. Hvor mange kan si det, spør Helge muntert.

– Best liker jeg å være med i et stykke som sier noe viktig og fint om å være menneske. Du skal hele tiden gå inn i nye karakterer og verdener. Det gir stor faglig glede å finne ut av en rolle. Plutselig skjønner du at det som skjer i stykket av for eksempel Shakespeare, var akkurat det samme som skjedde ved kjøkkenbordet med mor og far, bare på et annet nivå. Maktforhold, kjærlighet og følelser er det samme. Slik klarer du å gjøre rollene troverdig. Skuespilleryrket er et fag der du opparbeider deg og samler erfaringer fra eget og andres liv.

Lander på beina
Helge har spilt alt fra barneteater til de største klassiske rollene. Han har vært snill og slem, fattig og rik, ung og gammel.

– Du må alltid spille rollen så sant som du kan. Om du skal spille en gangster eller fascist, du må uansett forsvare rollen. Du er nødt til å være litt glad i mennesker og den menneskelige psyken. Når jeg skal spille en historisk person, må jeg dikte litt siden jeg ikke vet hele sannheten om personen og likevel må lage et helt menneske. Det er både et fysisk og intellektuelt arbeid. Jeg må bruke armer og bein for å gjøre personen levende. Hvordan holder han kaffekoppen? Hvordan snakker han? Pleier han å stå på hodet? Ja, da må jeg lære det. Talentet er å se hvordan det kan bli, arbeidet er å gjøre det slik at det blir sånn som du så det for deg.

I våken tilstand er Helge nesten like mye noen annen som seg selv. Heldigvis klarer han alltid å skille mellom rollen han spiller og Helge Jordal.

– Jeg har ikke noe problem med å legge rollen fra meg etter forestillingen. Hadde jeg ikke klart det, ville jeg blitt gal. De gangene jeg ikke finner ut av en rolle, forfølger den meg til jeg har funnet ut av den. Da blir tidspresset vondt. Det er rett og slett en forferdelig opplevelse, men jeg lander som oftest på beina.

Reiser i hodet
Helge har ingen planer om å gå av med pensjon. Derimot synes han at han jobber litt for mye for tiden.

– På teateret er det bruk for alle ald­re og fasonger, siden stykkene speiler alle livets aspekter. Derfor gjør det ikke noe at årene går, og jeg trenger ikke være sjalu på de unge talentene. Vi kan uansett ikke spille hverandres roller. Jeg vet ikke hvor jeg er om fem år, men jeg håper jeg spiller noe som jeg synes er fint, uten å slite meg ut. Jeg jobber så mye i perioder, og blir så oppslukt at det er lett å glemme at det finnes et annet liv. Ikke kan jeg ringe inn og si at jeg er syk heller. I vinter fikk jeg influensa. Etter forestillingen krøp jeg hjem.

Han er egentlig ikke særlig glad i å snakke om jobben sin. I hvert fall ikke på fritiden.

– Jeg jobber når jeg jobber. Det er jo så deilig å ha fri. Å få luftet ut og få inn nye impulser. Når jeg har fri ligger jeg i sengen til jeg våkner. Så går jeg og kjøper rundstykker og leser avisen. Det er livet det! Jeg reiser i hodet hele veien, så jeg blir helst hjemme i ferien. Av og til har jeg fantasert om å ha en alminnelig ni til fire-jobb, men jeg hadde nok kjedet ræven av meg etter et par uker. Jeg har tross alt et fantastisk yrke. Tenk å få lov til å leke med livet, uten å ta ansvaret. Det er samtidig en alvorlig lek. Skal du gjøre noe, så gjør det skikkelig. Mitt ønske er å si noe viktig om å være menneske i dag.

Fantastisk investering
Helge må tilbake til jobben og vi følger ham det korte stykket. Han jobber frilans og holder for tiden til på Den Nationale Scene (DNS). På veien forteller han om sin nåværende arbeidsplass, som også er en av Bergens største.

– DNS mottar årlig knapt 100 millioner i statlig støtte. Det kan høres ufattelig mye ut, men er helt berettiget, mener jeg. Teateret har rundt 130 ansatte. Det er mennesker med kunnskap og ekspertise som skal holdes i hevd og utvikles. Det er en klok investering. Teateret trekker folk til byen og da vil de bruke penger på offentlig transport, restauranter og så videre. I Bergen kan du se teater­forestillinger hver eneste dag. Ikke bare det ferdigtygde de viser på kino. Siden teateret er statlig, er det pålagt å spille både barneteater, musikaler, klassikere og ny dramatikk. Det sikrer et variert tilbud.

Vi er fremme ved steintrappen som leder opp til teaterbygget. Helge stopper opp midt i et trinn og forklarer hvorfor han synes at teaterkunsten er så viktig.

– Du kan lære noe av et teaterstykke og oppleve følelser. Det er noe du ikke kan sette en prislapp på. Kultur er viktig. I dag, når vi har alt og ikke lenger trenger å kjempe for vår overlevelse, vil jeg formidle tanker om hva som egentlig er viktig i livet. Gi input til den som sliter, gi noen en opptur, gjøre noen glad, få noen til å tenke.

Helge forsvinner inn i det store, imponerende bygget. Inn til en annen karakter og en annen verden.