Tatovering – vakkert eller vulgært?

Vakkert, sjokkerende, elegant eller skremmende? Også voksne mennesker tatoverer seg. Vi har møtt tre av dem.

Vakkert, sjokkerende, elegant eller litt skremmende? Også blant godt voksne blir det stadig mer populært å få seg en tatovering. Møt Per Ståle som har alliert seg med Jesus, Lasse og mamma Ruth med både pistol og bjerketre, og Gunn Kitty som vil være en tøff vikingkvinne.

Tekst: Øyvind Risvik, foto: Vidar Langeland og Øyvind Risvik
Første gang publisert i VI OVER 60 desember 2013

Ofte dreier det seg heller ikke om små, beskjedne tatoveringer. De dekker gjerne hele ryggen, brystet eller overarmen. De litt mer diskrete nøyer seg med å tatovere navnet på barnebarnet, kjæresten eller kona, på ankelen eller håndleddet.

Vi over 60 har møtt fire stolte «tattis-eiere» som er fornøyd med sin utsmykning av kroppen. Tatoveringene er med på understreke hvem de er, som en del av personligheten. – Jeg sier ofte at jeg har sjelen på utsiden av kroppen, sier Per Ståle Lønning.

Troen gir trygghet
Per Ståle Lønning har valgt kristne motiver. – Fordi jeg bekjenner meg til den kristne troen, ganske enkelt, forklarer stordabuen. – Mangfoldet er stort i det religiøse Norge for tiden, og mange av religionene er svært høylytte. Jeg er mer avdempet og ønsker å gå mer stille i dørene med min tro. Som troen er tatoveringen mer til glede for meg selv enn andre.

Den kristne overbevisningen har Per Ståle Lønning alltid hatt, og han sier som sin tidligere kollega i TV2, Oddvar Stenstrøm: Jeg har aldri vært så full at jeg ikke har klart å folde hendene.

Per Ståle Lønning har satt sitt preg på flere fjernsynskanaler. Han var den hardtslående programlederen som skapte store overskrifter og ertet på seg både leg og lærd. Livet har vært tøft mot den gamle TV-helten. Samlivsbrudd, jobbkonflikter, alkoholproblemer og psykiske utfordringer har vært en del av livet etter at han forsvant fra fjernsynsskjermen. Han har klart å reise seg hver gang. Da har det vært greit å ha en tro å holde fast i.

– Jeg har opplevd mange ting her i livet som jeg nok ikke hadde kommet meg igjennom om det ikke hadde vært for troen, sier han. – Troen har gitt meg trygghet. Uansett hvor trøblete det ser ut, så går det bra. Det er bare å stå på.

Han startet forsiktig med et kors på overarmen. Neste gang ble det et Jesus-portrett. – Så tok jeg det helt ut og fikk Jesus på korset over hele ryggen, sier Per Ståle. Å bli tatovert hadde han tenkt å gjøre mange ganger, helt siden han var til sjøs som tenåring. – Før var det mest gamle sjøfolk som viste frem falmete tegninger på armen. Nå er det blitt mote, og mye mer vanlig. Da syntes jeg tiden var inne til å oppfylle drømmen.

For tre år siden fikk han laget den første tegningen, på Gran Canaria. Ikke lenge etter opplevde nytatoverte Lønning at en engelskmann kom bort til ham og sa: «Det er den mest meningsfulle tatoveringen jeg har sett.» – Jeg kunne aldri tenke meg å tatovere kinesiske tegn eller slanger. Det vet jeg ikke hva betyr. Kristne motiver er tydeligere i sitt budskap, hevder Per Ståle Lønning.

Han har fått flere hyggelige tilbakemeldinger. – Folk har kommet til meg og fortalt sterke historier om sin egen tro. Jeg tror det er veldig mange der ute som tror. Ingen lyver når de forteller meg at troen har gitt dem kraft til å komme seg gjennom vanskelighetene. Jeg har jo opplevd det selv. Jesus betyr trygghet for meg, og jeg håper han synes det er OK at jeg har tatovert ham på ryggen, fortsetter han og begrunner sitt kristne valg. – Jeg er protestant, en konservativ kristen, men sikkert like katolsk som paven. Jeg er ikke en gladkristen, selv om jeg er en glad gutt.

Troen viser han uten ord. – Jeg går ikke rundt og frelser andre og vil aldri overbevise andre om min overbevisning. Jeg går heller ikke inn i religiøse diskusjoner og er ikke misjonerende.

Per Ståle Lønning blir ikke skremt av at figurene en gang vil skrumpe inn. – Jeg tror heller tatoveringene vil ta oppmerksomheten vekk fra rynkene, ler han.

Lasse og Ruth Barthel

Lasse og Ruth Barthel

Modige Lasse
– Det var Lasses skyld, sier Ruth Barthel i Drammen om tatoveringene sine. – Da han våget, våget jeg også. Nå er vi begge hekta, sier hun.

– Mor har alltid vært imot at jeg skulle tatovere meg, sier Lasse Barthel. – Hun var redd for at det kunne være farlig siden jeg har en medfødt muskel­sykdom. Derfor turde jeg ikke si det til henne da jeg bestilte min første tatoveringstime.

Lasse Barthel har en lidelse som på fagspråket kalles spinal muskelatrofi. Hjernen klarer ikke å gi signaler til muskelvevet som på et friskt menneske, og dette fører til muskelsvinn. Derfor sitter Lasse i rullestol. Hans bror Per har samme sykdom, men er ikke så hardt rammet.

– Jeg var livredd da jeg tok den første tato­veringen, men jeg må alltid prøve ut ting, sier Lasse Barthel. – Jeg liker ikke sprøyter og nåle­stikk, siden jeg har dårlig erfaring med å bli ­stukket. Legene fikler alltid når de skal ta blod­prøver av meg. Å ta en tatovering var som å bli stukket med massevis av nåler. Det var skremmende. Jeg fryktet at det skulle være ekstremt vondt, men det var ikke så smertefullt som alle sier. Jeg ble besatt av tatovering. Jeg syntes det var en deilig smerte.

Ruth Barthel innrømmer at hun var skeptisk og engstelig for hva dette kunne bringe med seg. Ville sykdommen bli forverret? Kunne det føre til infeksjoner eller blodforgiftning? På grunn av sykdommen er Lasse mer utsatt for komplikasjoner enn andre.

– Først reagerte du med litt sinne, for å være ærlig, ler sønnen. – Du syntes det var galskap. Men etter hvert skjønte du at det ikke var tull fra min side. Tatoveringen betydde noe viktig for meg.

Hans første tatovering var en natostjerne på underarmen. – For meg står NATO for tryggheten i en gal verden, kommenterer Lasse. Så fortsatte det med arbeidsgiveren Ulobas logo, onkelbarnas navn og våpnene hans. – Det ble en slags basill, jeg måtte bare fortsette.

De fleste tatoveringene er på armer og bein. I tillegg har han en stjerne på tungen. På innsiden av leppen har han en tatovering av en gammel kjærlighet. – Jeg stopper ikke før kroppen min er full, sier han.

Lasse Barthels neste prosjekt er å lage et portrett av sin mor på brystet. – På den måten vil jeg minnes henne resten av livet. Hun har vært verdens snilleste mamma. Hun har oppdratt to sønner i elektrisk rullestol. Hun har stilt opp for oss i 52 år. Jeg takker henne for at vi er blitt de gutta som vi er i dag. Hva hadde vi vært uten henne? Uten henne hadde Per og jeg sittet på en institusjon i dag, og hvordan hadde våre liv vært da?

Mitt liv en bjerk
– Det er alle tiders å være mor til Lasse, sier mamma Ruth. – Er jeg sår og nedfor vet han hvordan han kan trøste meg. Det har vært min livsoppgave å være sammen med ham, jeg kunne rett og slett ikke leve uten guttene mine, Lasse og Per. Uten dem hadde det ikke vært noe liv i det hele tatt.

For å vise denne kjærligheten tatoverte Ruth sønnene og svigerdatterens navn på armen. – Da er de sammen med meg hele tiden, sier hun og fortsetter: – En dag skal jeg dø. Jeg er redd for hvordan de skal klare seg uten meg. Jeg håper vi fremdeles får ha mange år sammen.

– Det er naturlig å ha sånne tanker når du blir eldre, legger eldstesønnen til. – Vi er sterkt knyttet til hverandre. I en alder av 52 år har jeg, i likhet med mor, begynt å tenke på at livet og årene går så altfor fort. Tanken er litt skremmende, samtidig som jeg må innse at jeg en gang skal miste henne.

Jeg har hatt et rikt liv, jeg ville ikke vært det foruten, sier Ruth Barthel. – Vi er uvanlige mennesker. Med to sønner som er handikappede, blir det et annerledes bånd enn hos en vanlig frisk familie.

Ruth Barthel fikk sin første tatovering da hun var 77 år. På den ene leggen har hun en sommerfugl, på den andre en bjerk. – Når Lasse har spurt, har jeg alltid sagt at han er født under et bjerketre, sier hun. – Han har aldri kunnet gå eller løfte på armer og ben. Da var mitt beste svar å si at han ble født under et bjørketre. Det er mye liv i en bjerk, og det har alltid vært mye liv i ham. Av de to guttene mine er det Lasse som har gjort mest ugagn, han har vært problembarnet mitt. Han har alltid utfordret seg selv og omgivelsene.

– Jeg har vært en spesiell sønn, innrømmer Lasse. Til tross for funksjonshemmingen er han aktiv skytter, både med pistol og revolver. Han har syv håndvåpen og er medlem av to skyteklubber. – Jeg bruker munnen når jeg skyter, forklarer han. Dessuten er han medlem i en MC-klubb og har planer om å skaffe seg en spesialbygd Harley med sidevogn, – slik at jeg kan heises fra rullestolen og over på sykkelen. Den Harleyen skal han også ha som tatovering.

Gunn Kitty Tangen

Tato­vør Steffen Brevik og Gunn Kitty Tangen

En valkyrie på skulderen
Jeg har lekt med ideen i mange år, sier Gunn Kitty Tangen på Hønefoss. – Sønnen min, Jim Erling, har mange tatoveringer, og jeg ville ikke være dårligere enn ham. Da var det bare å komme seg av sted og få jobben gjort.

– Det er som å bruke kroppen som et personlig kunstverk, fortsetter hun. – Min første tatovering var en vakker rose, frihåndstegnet. Studioet hadde ikke den rosen jeg ønsket meg, derfor tegnet de en rett på skulderen, etter min rettledning. Den ble utrolig fin.

Det gikk ikke lang tid før Gunn Kitty Tangen fikk seg en ny tatovering. – Denne gangen ønsket jeg meg en ørn med utspilte vinger. For mange år siden så jeg en levende ørn med imponerende vingespenn og flotte farger. Et vakkert og fantastisk syn. Ørnen er en nydelig fugl, den symboliserer noe av meg. Jeg er opptatt av frihet, den friheten ørnen har. Samtidig liker jeg å ha beina godt plantet på jorden.

Gunn Kitty Tangen snakket mye med sønnen om hva slags motiv hun nå skulle velge. – Jeg hadde lyst på en drage eller en viking. Sammen kikket vi på nettet og der dukket det opp en valkyrie, en skikkelig vikingkvinne. Jeg visste med en gang at den skulle jeg ha. Kanskje jeg har vært en viking i mitt tidligere liv? ler hun og setter seg i stolen. – Vær så god, huden min er din, sier hun til tato­vør Steffen Brevik hos True Love på Hønefoss.

– Å få seg en tatovering er heldigvis blitt mer akseptert, sier Gunn Kitty Tangen mens tatoverings­nålen surrer og går. – Og det er heller ikke så vondt som jeg trodde. Jeg kjenner det nesten ikke. Steffen er så flink når han jobber med meg.

Ingen fulle sjømenn
Når godt voksne kommer inn til oss og ønsker seg en tatovering, er de innforstått med hva de gjør, sier Steffen Brevik. – Og vi er ikke farlige. Vi som jobber med dette er kjedelige folk med stasjonsvogn. Det er lenge siden tatovering var forbundet med å være kriminell eller full sjømann.

– Det har vært stor økning av 60-åringer som vil ta seg en tatovering, fortsetter han. – Det som kjenne­tegner dem er at de har ønsket det lenge. Først nå er de blitt så gamle at de våger, de bryr seg ikke lenger om hva andre sier. Motivønskene varierer, men de fleste velger klassiske motiver som roser, stjerner og kinesiske tegn på klassiske steder som ankel, rygg eller armer.

Tatovøren forklarer at det er annerledes, og litt vanskeligere å tatovere gammel og rynkete hud, enn ung og glatt. Eldre mennesker har gjerne vært mye ute i solen, huden er blitt mer sliten, den er hardere og mer skrukkete. Unge mennesker som tatoverer seg, vet at huden forandrer seg og tatoveringen vil se annerledes ut om førti år. Tatoverer du deg som gammel, vil det ikke skje så store forandringer.

– Den eldste kunden hos oss er 86 år. Ingen skulle fortelle henne hva hun kunne og ikke kunne gjøre. Men hun hadde med seg barnebarnet, for sikkerhets skyld.