Kontakten mellom generasjonene

Generasjonskontakt er minst like viktig for godt voksne som for de unge. Vi har mye å lære av hverandre, og det gjelder å finne de rette møteplassene.

Tekst: Leif Stang, foto: Scanpix
Første gang publisert i VI OVER 60 november 2013

Professor Gunhild O. Hagestad har vært opptatt av forholdet mellom barn, unge og de godt voksne i mange år. Hun har holdt foredrag om dette i FN og EU og har skrevet flere artikler. Nå lurer hun på om vi i Norge er klar for en ny organisasjon: Forente Generasjoner.

Hagestad sier til VI OVER 60 at vi må bygge solidaritet mellom generasjonene. Hun er opptatt av at vi må lære av hverandre, og at vi må organisere sentrale møteplasser for ung og gammel.

Ulikhet
– Jeg ser at vi har store problemer med hvordan politikerne har tatt opp den demografiske utford­ringen vi har. De snakker bare om pensjonister og omsorg som skal gis av det offentlige. Det blir helt feil. Eldregenerasjonen, som vokser fort i antall, er for eksempel blitt en komponent i ulikhet, sier hun.

– Forklaringen er at mange barn er blitt rike sosialt og kulturelt ved at noen har ressurssterke foreldre og besteforeldre. De har noen å sitte sammen med, kommunisere med og får gjerne være med sine besteforeldre på en tur til utlandet, mens ­andre barn ikke er i nærheten av den samme oppmerksomheten.

Samfunnsansvar
Norske holdninger til det å ta ansvar for hjelpetrengende foreldre sammenlignes i en studie med holdninger til det samme i et utvalg av europeiske land.
Resultatene viser at nordmenn – ikke uventet – skiller seg ut ved å legge større ansvar på samfunnet og velferdsstaten enn hva de gjør i de andre landene.
Forskningsrapporten «Bærekraftig omsorg» er skrevet av forskerne Svein Olav Daatland og Marijke Veenstra ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Denne rapporten fastslår at ansvaret for barn i all hovedsak blir tillagt familien. Det gjelder alle landene som er med i studien.
Omsorgen for eldre ses som et samfunnsansvar i Norge med familien som en supplerende rolle. Lenger sør og øst i Europa er eldreomsorgen primært et familieansvar, med et større eller mindre supplement fra samfunnet. For Norges del foretrekker folk flest – og især eldre selv – hjelp fra omsorgstjenester fremfor familieomsorg.

– Mange barn gruer seg til å begynne på skolen etter sommerferien fordi de ikke har noen ferietur å snakke med de andre om. Foreldrene har ikke hatt råd til å ta dem med på ferie, og de har kanskje ikke besteforeldre her i landet. Mange barn kjenner på det at de ikke har besteforeldre å gå til. Den forskjellen er blitt stadig større i Norge.

Generasjonssentra
Gunhild O. Hagestad foreslår blant annet at eldresentre gjøres om til generasjonssentra, i alle fall deler av dagen. Det kan bli et sted hvor barn kan gå for å få leksehjelp, samtale, få et eple og et glass saft.

I Illinois i USA har de forsøkt noe slikt. Forsøket er kalt «Hope Village» og er beskrevet i en bok med tittelen A place called Hope. Det ble etablert for barn som har det svært vanskelig og som har bodd i fosterhjem.

– Erfaringene der er utrolig gode. Eldre frivillige skal jobbe der ni timer i uken, men mange engasjerer seg mye mer.

Et annet eksempel er såkalt «homesharing», altså deling av hjem. De er til for ungdom som har problemer med å finne et sted å bo, eller som ikke har økonomi til det. Mange eldre mennesker har stor plass i sine hjem, men relativt lite sosial kontakt med yngre mennesker.

– I disse tilfellene får de unge bo i de eldres hus mot at de hjelper til med husarbeid, stell av hagen eller andre forskjellige ting. Dette er etablert blant annet i Spania, og det fungerer svært bra.

Lyttevenner
Noen få kommuner i Norge har etablert generasjonssentre, som Bø i Telemark. Der kan barn og unge så vel som eldre, komme for å dyrke hobbyer som fotografi, keramikk, finne en øvingsplass for musikk eller å spille sjakk.

En ordning som kalles «lyttevenner» har eksistert i mange norske kommuner siden 2009. På Sørlandet finnes det nå 12 kommuner som engasjerer 150 pensjonister. Lyttevenner arbeider for det meste med skolebarn i alderen sju til ni år. På tomannshånd blir de lest til av barna, som igjen får hjelp med vanskelige ord og diskusjon av innhold.

– Tiltaket er svært populært for begge generasjoner. Barna beskriver de eldre som snille, rolige og hjelpsomme. Oppfølgning viser at leseforståelsen forbedres, noe norske elever trenger for å gjøre det bedre på internasjonale prøver. I tillegg sier ele­vene at lesning har blitt mer gøy, sier Gunhild O. Hagestad.

Lærere forteller at besøk av lyttevenner gir økt ro i klassen og beskriver det som ukas høydepunkt.

Mange muligheter
– For meg er slike historier klare eksempler på at mange barn og unge trenger jevn kontakt med godt voksne mennesker som kan gi dem tid og oppmerksomhet. Vi kunne ha så mange andre typer venner, som syngevenner, musikkvenner, historievenner og mattevenner. Kontakt som ikke bygger på familiebånd er viktige, fordi den hjelper til å jevne ut ulikheter. Det er en kjensgjerning at en vesentlig andel av barn og unge ikke har godt voksne slektninger som kan være ressurspersoner for dem. Dette kan skyldes avstand, sykdom eller familieproblemer. Vi må også huske på at ganske mange eldre ikke har barn og barnebarn.

Fra USA kommer det forskningsrapporter som viser at generasjonskontakt gir positive resultater. Toåringer som var del av et generasjonsprogram der eldre frivillige deltok i barnehagen, lå foran sine jevnaldrende i sosial så vel som intellektuell utvikling. I videregående skoler der de unge fikk personlig oppfølgning av pensjonister, gikk karakterene opp og fraværet ned.

Helsegevinster
– Slik informasjon er viktig når vi ser på nye, skremmende tall over andelen av norske elever, særlig gutter, som ikke fullfører skolegangen. Annen forsk­ning har vist at generasjonskontakt er minst like viktig for de gamle som for de unge. Det er klare helse­gevinster, og ikke sjelden sier eldre frivillige at de lærer mye nytt om dagens samfunn og kommunikasjonsformer, forteller Gunhild O. Hagestad.

Hun mener at mange eldre i dag blir innvandrere i sin egen tid. De opplever at de ikke alltid forstår språket som snakkes av barn, unge og middel­aldrende. Det har mye med ny teknologi å gjøre, og først og fremst PC og internett. Det oppleves nedverdigende når de ringer til et offentlig kontor for å få hjelp, men i stedet blir henvist til kontorets internettside. Langt fra alle eldre har PC, og enda mindre forståelse av hvordan en PC skal brukes.

Livslang læring
– I tillegg til at barn og unge kan hjelpe sine ­beste- eller oldeforeldre med PC, internett, Facebook og andre sosiale medier, må vi sørge for livslang læring for alle. Når vi vet at svært mange av oss lever til vil blir mer enn 80 år gamle, kan det ikke lenger være nødvendig å gjøre alt før en blir 40 år. Jeg tror det er viktig å ta pauser i livet for å videreutdanne seg, eller for å bli oppdatert på ny teknologi eller andre ting som er kommet til uten at vi har fått være med.

I et livstidsperspektiv kan det være fornuftig å fordele arbeid, fritid og utdannelse mer. På den måten blir det mulig å være faglig, sosialt og kulturelt oppdatert.

– I København er en stiftelse i gang med å oppføre 110 nye seniorboliger i et strøk der alle aldersgrupper er representert og har anledning til å treffes i nabolaget. Der finner vi barnehager, skoler, kafé og brukthandel. Ventelisten til boligene er lang. En talskvinne for stiftelsen uttaler at dagens eldre ikke vil bo adskilt fra andre aldersgrupper. De vil ikke bo i en «nissegetto», sier Hagestad.

Generasjonsbroer
– Det virker som om dansker, i likhet med briter, nederlendere og amerikanere, ligger et godt stykke foran oss når det gjelder å ta opp temaene alderssegregering og integrering i mediedebatter, politiske diskusjoner og i frivillige organisasjoner.

I USA finner vi en organisasjon, Generation United, som foreslår og støtter opp om nye tiltak. Eksempler kan være samlokalisering av skoler og eldresentre og opprettelse av lokale generasjonssentre.

I tillegg deler organisasjonen ut priser til lokalsamfunn som på eksemplarisk vis har bygd solide, velfungerende generasjonsbroer.

– Er vi i Norge klar for en lignende organisasjon, et norsk Forente Generasjoner? Det er det spørsmålet professor Gunhild O. Hage­stad håper å få et svar på.

Kåre Willoch
Tidligere statsminister og Høyre-leder Kåre Willoch sier han har god kontakt med sine etterkommere, og at det er svært viktig og verdifullt.

– Min kone og jeg er nå 84 år gamle. Vi er fremdeles så heldige at vi ikke bare treffer våre etterkommere, men også etterkommere til våre søsken. Vi har våre møteplasser i flere hjem og på hytter. Det tror jeg både vi og de unge har stor glede og nytte av, sier Willoch.
Han er litt skeptisk til å trekke for mye på eldresentrene som møteplasser for unge og eldre.
– Jeg tror at eldresentrene er svært viktige for mange. Vi skal være forsiktig med å endre på det som virker godt. På eldresentrene møtes likestilte. Jeg tror ikke disse sentrene vil trekke så mange til seg om de blir forstyrret av for mye annet.
– På den annen side ser jeg tydelig at vi eldre har mye å lære av barn og unge. Det gjelder ikke minst innen all den nye teknologien. Jeg erfarer at unge er interessert i å høre oss eldre snakke om den tiden vi har levd i. Det gjelder også å over­føre våre erfaringer fra krigen, men da gjelder det å formidle korrekt, sier Kåre Willoch.