Caffé Florian, Venezia – verdens mest berømte café

En av verdens eldste kafeer ligger i Venezia og har siden 1720 representert en stor del av lagunebyens sjel.

Tekst: Jesper Storgaard Jensen, foto: Jesper Storgaard Jensen, bilder fra boken «Caffè Florian – Lo Spirito di Venezia» og fra Caffè Florians arkiv
Første gang publisert i VI OVER 60 oktober 2014

Er du på jakt etter Venezias sjel og ønsker å oppleve kanalbyen med venetianske øyne, så bør du sørge for at byens labyrintiske vei- og stisystem på et eller annet tidspunkt bringer deg til Caffè Florian.

Stemningen på den gamle kafeen er unik. Følelsen av å være på et sted preget av tradisjon og stolthet understrekes av det antikke interiøret, de selvbevisste kelnerne, den klassiske musikken og gjestenes begeistring over å ha funnet frem til verdens kanskje mest berømte kafé.

Også for venetianerne selv er Caffè Florian langt mer enn en vanlig kafé. Etablissementet er en del av byens fascinerende og sammensatte identitet og kultur.

Forfatteren Ernest Hemingway (til høyre) er en av de utallige berømthetene som har besøkt Caffè Florian.

Lukker vi øynene et øyeblikk, snuser inn atmosfæren og skrur vår indre klokke noen hundre år tilbake, er det ikke vanskelig å forestille seg at allverdens litterater har satt hverandre stevne i nettopp disse lokalene.

Servitørene på Caffè Florian er ulastelig kledd i svarte vester og hvite jakker.

De første kaffehusene
De historiske begivenhetene som danner grunn­laget for Caffè Florians tilblivelse i 1720, starter med åpningen av de første kaffehusene i Konstantinopel (Istanbul) i 1544.

I 1573 forteller Constantino Garzoni, Venezias diplomatiske utsending i Konstantinopel, om en mystisk drikk: «… mange konsumerer en sort drikk laget av opium, som holder dem fri for bekymringer». Den katolske kirkes utsendte kardinal beskrev samtidig kaffen som «islams mørke drikk som stammer fra helvete». Senere kommer kirken på bedre tanker og Pave Clemens VIII går til bekjennelse: «Kaffens duft er altfor behagelig til at den kan være det ondes verk. Det ville være en skam om muhammedanerne hadde enerett på den.»

Den mystiske svarte drikken gjør sitt inntog i Europa i 1615 da venetianske kjøpmenn mottar den første skipsladningen av grønne bønner, men det var de teelskende engelskmennene som ifølge historiebøkene åpnet det første «coffee house», The Angle, i Oxford 1650.

De første venetianske kaffehusene så dagens lys i 1683 under søylegangene Procuratorie Nuove i byens sentrum. Andre fulgte etter og de fikk stor suksess. Ikke bare på grunn av kaffens behagelige smak, men også fordi kafeene var offentlige steder hvor alminnelige mennesker kunne møtes.

Kaffe og litteratur
I 1720 ble kaffehuset Alla Venezia Trionfante (Det triumferende Venezia) åpnet. Fra et militært synspunkt var Venezia alt annet en triumferende på den tiden. I 1718 hadde nemlig republikken Venezia, Østerrike på den ene siden og Tyrkia på den andre, undertegnet Passarowitz-freden som gjorde slutt på en fireårig konflikt mellom Venezia og Tyrkia. Avtalen skapte fred, men satte også stopp for Venezias politiske innflytelse i Europa.

Kafeens prangende navn var som salt i sårene Venezia og byens borgere fremdeles slikket bare to år etter det militære nederlaget. Men både Alla Venezia Trionfante og dens eier, Floriano Francesconi, var blitt så populær at venetianerne lokalt sa «andemo da Florian» (gå til Floriano) når de gikk på kafé. Slik fikk altså Caffè Florian sitt navn.

Kjærlighetsforholdet som alltid har eksistert mellom kaffe og det skrevne ord – finnes det noe bedre enn en god bok og en kopp kaffe? – ble muligvis innledet på Florian. Det var i hvert fall her den venetianske greve Gasparo Gozzi (1713–1786) hadde det han selv kalte «hovedkvarter og redaksjon» da han i 1760 utga en av Italias aller første aviser, la Gazzetta veneta. Gozzi tilbragte det meste av sin tid på Florian hvor han skrev og diskuterte politikk. I en av sine artikler skrev han: «På Florian er det ikke som å være i et kaffehus, snarere har man følelsen av å være del av en teater­oppsetning med forskjellige sceneskift.»

Også Venezias berømte forfatter Carlo Goldoni var betatt av miljøet. Før han flyktet fra byen i 1750 med en sverm av kreditorer i hælene, rakk han å skrive skuespillet la Bottega del caffè (Kaffehuset).

Casanovas stamsted
Antall kaffehus i Venezia tok etter hvert helt av og i 1759 vedtok Republikken Venezia en lov som forbød åpning av flere kaffehus.

Da Florian Francesconi døde i 1773 overtok hans nevø Valentino Florian kafeen, men han fikk snart vanskeligheter. I 1776 besluttet Venezias myndigheter å forby kvinner adgang til kafeene. Den offisielle begrunnelsen var at det foregikk pengespill på kafeene. Sannheten var snarere at det den gangen sirkulerte et ikke ubetydelig antall lettlivede damer i kafémiljøene. Forbudet hadde så negative konsekvenser for kafeen at Valentino Florian ti år senere så seg nødt til å søke om dispensasjon for forbudet. Det fikk han, og Venezias kvinner begynte atter å strømme til Caffè Florian. At kafeen var eneste stedet i byen hvor kvinner hadde adgang, gjorde at den berømte Giacomo Casanova ble stamgjest på Florian.

Caffè Florians ry i det 19. århundre som Europas mest kjente litterære kafé er gang på gang bekreftet av at verdensberømte notabiliteter i lengre perioder har vært mer eller mindre fast inventar ved kafeens bord.

Kunstnernes møtested
Forfattere, poeter og skribenter henla på denne tiden sin dannelsesreise til Italia. I håp om at Venezias skrøpelige skjønnhet og særegne atmosfære skulle virke inn på deres kreativitet, var byen et nærmest obligatorisk stopp på reisen. Skjønnhet er som kjent fengslende, og ofte utviklet korte besøk seg til lengre opphold.

Listen over litterære tungvekterne som i tidens løp har oppsøkt den gamle kafé, er imponerende. Italia-elskeren Stendhal befant seg på Florian da han leste om Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815. Den britiske poeten Lord Byron kom jevnlig til Florian i perioden 1816–1819 og med seg hadde han dikterne Shelly og Thomas Moore. I 1836 skrev Alexandre Dumas: «Florian er som en børs, en teaterfoyer, en lesesal, en klubb, en skriftestol. Mange venetianske menn begir seg til Florian når de skal skrive brev.»

Charles Dickens var en flittig gjest på Florian i 1845, og det samme var den berømte italienske billedhuggeren Antonio Canova. Oscar Wilde var betatt av den venetianske kafeen, og her la Richard Wagner siste hånd på kjærlighetshistorien om «Tristan og Isolde». Også forfattere som Marcel Proust, Gabriele D’Annunzio og komponisten Stravinskij har angivelig sittet ved sitt stambord på Florian når de arbeidet.

Det er ikke underlig at så mange – både alminnelig dødelige og allverdens berømtheter – gjennom tidene har søkt mot Caffè Florian. I hvert fall hvis man skal tro forfatteren Karl Hernold, som ikke uten glimt i øyet skrev: «Europa er verdens vakreste kontinent, Italia er Europas vakreste land, Venezia er Italias vakreste by, Piazza San Marco er Venezias vakreste plass, Caffè Florian er piazzaens vakreste møtested, ergo drikker jeg min kaffe på verdens vakreste sted.»

Feltsykehus
Caffè Florian er også innskrevet i historiebøkene på grunn av krigen i 1848 da Østerrike hadde inntatt Venezia. En rekke fremtredende venetianske motstandsmenn hadde hemmelig møtested på Florian. Møtene var imidlertid kommet fienden for øre, og østerrikerne beordret kafeen lukket. Forbudet kom imidlertid for sent, og 17. mars 1848 startet Venezias opprør. Slaget var blodig og mange sårede ble bragt til Caffè Florian mens kampene sto på.

De historiske begivenheter har vært med på å understreke venetianernes patriotiske følelser for det de betrakter som deres egen kafé. Særlig når man tar i betraktning at østerrikerne hadde lagt sitt hovedkvarter til byens annen berømte historiske kafé, Caffè Quadri (fra 1775), som lå og fortsatt ligger, på andre side av Piazza San Marco.

Florian i litteraturen
Tidenes gang og motenes luner har ikke påvirket strømmen av berømtheter som har besøkt Florian. I det 20. århundre har et stigende antall kjente navn fra litteraturens, musikkens, politikkens og skuespillets verden kjempet om plassen i kafeens gjestebok. I fleng kan nevnes forfatteren Borges, komponisten Richard Strauss, skuespillerne Gina Lollobrigida, Grace Kelly, filosofen Jean-Paul Sartre – Marcello Mastroianni, Anthony Quinn, Liza Minelli, Mitterand, Margaret Thatcher, Helmuth Kohl, Clark Gable, Andy Warhol … listen er lang.

Enkelte forfattere har ikke bare slått i hjel tiden på Florian, de har også skildret livet på Florian i egne bøker. Det gjelder for eksempel den russiske nobelprisvinneren fra 1987, Joseph Brodskys vidunderlige Venezias vannmerke fra 1997 – en bok som bør være obligatorisk lesning for alle som begir seg til Venezia. Brodsky kom i en rekke år tilbake til Venezia – alltid om vinteren – hvor han møtte kolleger, venner og bekjente på Florian.

Tiden står stille
Med 290 års historie vil Florians besøkende kunne oppleve begrepet tid som kontrastfylt. På den ene side er kafeens historie i seg selv et bevis på at tiden ikke står stille. På den andre side gir Florians atmosfære en følelse av det motsatte; at viserne på tidens ur er stanset.

Uansett om tiden på Caffé Florian oppleves på den ene eller andre måten vil et besøk på den gamle kafeen gi deg mulighet til å komme under huden på Venezia.

Del innlegg