Voksen kjærlighet på vingård i Spania

Men drømmen levde i henne. Hun satte opp en kravspesifikasjon på hvordan en idealmann skulle være og gikk inn på et datingsted på internett. 

Fant drømmemannen 

– Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle treffe en som innfridde, men med Kristian kunne jeg ganske fort krysse av på alle punkter. Jeg hadde funnet drømmemannen! 

Hun ler og rusker den ett år yngre svensken i det grå skjegget. Så kysser de hverandre. 

Vi sitter ikke i Trondheim, men drøye tusen meter oppe i det spanske høyfjellet. Sierra Nevadas høyeste topp, Mulhacén (3478 m.o.h.), har fått et teppe av snø over seg. Fra gården ser de også ned eller bort på tolv små, hvite landsbyer som klamrer seg fast i de mektige fjellene. Det var i 2005 at Kristian Jansson begynte å bygge opp vingården sammen med kona Maja. Men under koronaen ble hun syk og døde. Da visste han ikke hva han skulle gjøre. 

– Helst hadde jeg lyst til å selge hele prosjektet og reise hjem. Men det var ikke så lett å få til det under pandemien, forteller han. 

Tove hadde på sin side skilt seg fra sin greske ektemann. Hun hadde flyttet til øya Sula på Trøndelags-kysten og bodde der de fem første årene etter Hellas.  

– Der høstet jeg inn og bearbeidet tang og tare til mat. I tre år drev jeg også puben på stedet, i tillegg til utleie av den gamle fyrvokterboligen der. 

Da hun flyttet til Surnadal ble det jobbing på internett. Hun hadde før skrevet flere bøker og jobbet som journalist, og utdannet seg innen ernæring. Nå begynte hun å skrive blogg og holde kurs i kosthold fra Middelhavet. 

– Så ville jeg bli god nordmann igjen, og gjorde alle de norske tingene, men det var ikke så lett, sier Tove. 

Hun har to voksne sønner som nå bor i Norge, mens Kristian har en sønn, men to barnebarn bosatt i Sverige. 

Skjønte det ble oss 

De savnet begge en ny livsledsager. Kunne de finne noe slikt på internett? Det kunne de. 

– Det ble full klaff med det samme, smiler de. 

De møtte hverandre i januar 2021. I seks måneder kommuniserte de over nettet. Under koronaen hadde Norge stengt grensene. Derfor kom ikke Kristian inn. 

– Vi snakket mellom to og fire timer på videotelefon hver eneste dag. Og når vi ikke snakket, sendte vi SMS-er og bilder til hverandre. Vi kunne ikke gjøre noe uten at den andre fikk vite om det. 

Så da de endelig traff hverandre fysisk, var de som gamle kjente. 

– Vi skjønte at det skulle bli oss lenge før vi møttes ansikt til ansikt, sier de to forelsket. 

Bodde på 22 kvadratmeter 

I et år bodde de i Surnadal sammen før de ga opp. 

– Vi hadde et hus på 22 kvadratmeter, utedo og regn og snø. Vi levde tett, så om vi ikke var kjent fra før, ble vi det da. 

Kristian ler og rister på hodet. 

Nei, da var et liv under Spanias sol høyt oppe i provinsen Andalucía mer fristende. De dro tilbake til gården. Naboen hadde tatt seg av den etter at Kristian dro. 

Bare turen hit opp er fantastisk. Du kjører fra blått hav til høye fjell, gjennom ørsmå landsbyer og gigantiske olivengårder. De siste kilometerne er utfordrende nok, en grusvei som er både svingete og bratt. Noen steder ser den mer ut som et elveløp enn et sted for trafikk. 

– Rødvin til mor 

Men så plutselig er du der, på tunet til gården Cortijo el Medico, som egentlig betyr «Legens hus». På de rundt 300 målene har de rundt 10.000 vinranker. De produserer 200 liter olivenolje, men har også fiken- og mandeltrær. Her drives alt naturlig og fullstendig uten tilsetningsstoffer. 

Vindruene – chardonnay, tempranillo og syrah – var for lengst plukket og rankene kuttet ned da vi besøkte gården. Kristian tar oss i rommet der ståltankene med den snart ferdige vinen står. To store og en mindre. 

– Naturvin. Hvit- og rosévin, snaut 6000 liter, sier han, før han peker på den minste tanken. 

– Og hundre liter rødvin til mor. 

Han sier at vinen de lager er helt avhengig av naturen. Det er ikke snakk om å hjelpe til med tilsetningsstoffer, slik det gjøres på vanlig vin. 

– Derfor speiler kvaliteten på vinen vær og vind gjennom hele året. 

Kristian forteller at Granada-regionen her i Andalucía er et nytt satsingsdistrikt for vin for den spanske staten. Her er det vinmarker helt opp til 1400 meter over havet. 

– Granada blir egen merkevare på linje med Champagne og Cognac i Frankrike og Rioja i Spania. 

Lager mat med gjestene 

På gården er det to hus, det ene – villaen på 300 kvadratmeter – har de bygget med tanke på kursvirksomhet og gjester. Stilen er maurisk, med hvite vegger og flate tak. Her er et kombinert trenings- og yoga-studio, biljard- og dartrom, og gode soveplasser for ti gjester. Det flotte kjøkkenet i etasjen over er husets hjerte. Det er stort nok til at paret kan gjennomføre kurs i både naturvin og middelhavsmat. 

– Gjestene våre skal lage maten sammen med oss, forklarer Tove. 

Mellom husene er det bygget et stort svømmebasseng. 

– Det er godt å ha når solen steiker, er de enige om. 

Kristian har vært aktiv innen sykkelsporten i mange år og er utdannet ingeniør. Han er handyman og kan alt det praktiske. Han skrur, reparerer og fikser visst absolutt alt. Dessuten kan han alt om vin. Tove vet alt om husdrift, mat og kosthold. 

Mer trenger man ikke når man inviterer til overnatting, yoga, matkurs, produksjon og smaking av vin eller en heseblesende sykkeltur i de bratte omgivelsene. Da stedet ble kjøpt i 2005, ville de satse på et sykkelhotell. 

 – Men det gikk ikke. Det var finanskrise, og vi fikk ikke investorer med oss, forklarer Kristian. 

Nå inviterer de heller til sykkelturer for folk som liker mat og vin. 

Krangler med seg selv 

– Dere har hverandre, men savner dere ikke flere å snakke med? 

– Ja, vi er nok veldig sosiale folk, begge to. Jeg kan innrømme at jeg hadde litt problemer med det den første tiden her oppe. Men jeg har vennet meg til det. Siden det er få folk her, snakker jeg mye med meg selv, sier Kristian og forteller at han egentlig heter Leif Kristian. 

– Så Leif er mitt alter ego. Det hender at vi krangler! 

– Noen ganger står han på tunet og roper. Da spør jeg om det er meg eller Leif han roper til. Heldigvis er det som regel Leif!, ler Tove.

Først tenkte de på å dele året, å bo et halvt år her, så resten i Norge. Sånn ble det ikke. 

– Vi bor her nå. Vi ser for oss å ha alderdommen her oppe, er de enige om. 

De skryter av landet de har flyttet til, og mener eldre mennesker betraktes som noe annet enn en byrde her. 

– Spanjolene inkluderer de eldre bedre her enn hjemme, sier Tove. 

Også naboskapet med de andre bøndene her er bra. 

– Vi er avhengige av hverandre, og kjenner på det gode samholdet. 

Derfor gir de hjelp og får det tilbake når de selv trenger en håndsrekning. 

– Vi må ha noe å sette fingrene i begge to, og her er det jo et svart hull av ting som skal gjøres.