Viktig valg: Skal vi gifte oss?

Jeg ble nylig kontaktet av et par i 60-årene. De hadde vært sammen i to år. Begge hadde barn fra tidligere ekteskap. Frem til nå hadde de vært særboere i hver sin bolig, men hadde også bodd en god del sammen. Nå ønsket de å satse på hverandre. De hadde mange spørsmål og ønsket litt generell orientering om alternativer, regler og konsekvenser før de tok sine valg. Skulle de gifte seg eller bli samboere? Hva med arv og testament? Særeie eller felleseie? Hva hvis det ble slutt? Og hva gjelder med tanke på arv?  

Hun ønsket å pensjonere seg relativt snart. Han planla å jobbe noen år til. Ingen av leilighetene de to hadde var aktuelle å flytte sammen i. Planen var at de sammen skulle kjøpe et rekkehus med en «pensjonisthage». 

Han hadde noe mer i egenkapital enn henne, høyere inntekt, utsikt til høyere pensjon og også noe arv i vente. Vi gjennomgikk forskjellene mellom ekteskap og ugift samliv. Vi pratet om lovfestet arverett mellom ektefeller og at det ikke er noen lovfestet arverett for samboere som ikke har felles barn. Vi snakket om at en ny samboerlov er på trappene, men at vi ikke vet hva den kommer til å gå ut på, eller når den eventuelt blir vedtatt. I dag er ikke uskifte mulig for samboere uten felles barn, men er mulig hvis de gifter seg og får samtykke fra særkullsbarna.

Hun var bekymret for hva som ville skje hvis hun solgte boligen hun eide nå. Den ville hun klare å håndtere alene, men hva hvis hun ble deleier i en større og dyrere bolig og det ble slutt eller han døde før henne? Da ville ikke hun klare å bli boende med egne midler. Han ville nok klare å kjøpe ut henne eller hennes arvinger. Men det ville bli trangt økonomisk. 

I løpet av samtalen kom det frem at han var fast bestemt på at alt han etterlot seg av verdier skulle gå til hans barn. Ikke noen andel skulle ende opp hos henne eller hennes barn. 

Hun ble både overrasket og litt såret over dette standpunktet. Det ble en viktig, men også vanskelig og følelsesladet samtale. Da de gikk, hadde de ikke tatt noen endelige beslutninger. Men de hadde bedre oversikt og hadde også fått skissert noen alternativer de ikke hadde tenkt på.

Ett av alternativene de festet seg ved var det jeg kaller «returtestament-løsningen». Den kan vi få til, uavhengig av om de er gift eller samboere. Og uavhengig av hva særkullsbarn er villige til å akseptere. 

I korthet går løsningen ut på at når den første dør, lar vi lengstlevende arve såpass mye egenkapital at lengstlevende klarer å beholde boligen. Førstavdødes øvrige verdier går direkte til førstavdødes barn. Men vi konstruerer det slik at det lengstlevende arver etter førstavdøde egentlig bare er et «lån». Det gjør vi ved at lengstlevende som en forutsetning for å motta arv etter førstavdøde, oppretter et ugjenkallelig testament hvor de verdiene lengstlevende arver etter førstavdøde skal tilfalle førstavdødes barn når lengstlevende dør. Dette sikrer vi ved at «arven» investeres og «låses» i en fast eiendom.

Det blir spennende å se hva de ender opp med. Blir det felles bolig? Ekteskap? Ugift samliv? Eller krangel, skuffelse og brudd?