– Vi må prøve å skape vår egen gode hverdag

Foreløpig fordi min sønn og hans familie, og dermed også de to barnebarna, flytter til Brussel, omtrent når du leser dette. Blir rart, men det er fantastiske muligheter som åpner seg for dem. Min hverdag blir noe annerledes, men jeg klager ikke. Jeg er så utrolig heldig at min datter bor i samme bygård som meg. Vi møtes flere ganger hver dag og spiser ofte middag sammen. Jeg er privilegert.

Men jeg satt nå og tenkte på at det skrives så mye om ensomhet. Spesielt eldre, enslige som bor i bygårder rundt i Norge, og ikke har et fellesskap. Og jeg tenker gjennom hvordan min hverdag arter seg.

Noe har jeg sagt litt om. Jeg har ikke veranda i leiligheten, men en «bakgårdsveranda» som er rømningsvei og vender ut mot fem bygårders bakgård.

Hver dag fra sen august leter jeg ofte fra døren ut mot bakgården, etter de noe eldre ekteparene som bor tvers over bakgården. Ser om fruen i tredje er ute og røyker, og om mannen henter bilen og titter opp og vinker. Om hvordan det går med min eks. som har fått Parkinson, og hans «freske», engasjerte og utrolig trivelige kone, som jeg elsker å ta en prat med.

Jeg går ut en tur, hver dag. Lengden er nok avhengig av at det ikke regner sidelengs, men ut må jeg. Og da er noe av hverdagen min å sitte på kafeen «Plassen» og ta en cappuccino. Ikke bare for kaffens egen skyld. Nei, fordi jeg er så umåtelig heldig at jeg kan ha min hverdag i Bergen, med bergenserne, som akkurat som meg ikke kvier seg for å slå av en prat.  

Etter kreftoperasjon, rehabilitering og at jeg tryna i Kaigaten i Bergen og så ut som et europakart i trynet – og at jeg postet alt på mine sosiale medier – så kan jeg si dere at min hverdagslige omgangskrets, både på sosiale medier og utenfor kafeen og i gatene, er sterkt utvidet. De gamle narkomane som jeg har slått av en prat med i alle år er kjempehyggelige og vil vite hvordan det går. Og samtidig får jeg en rask oppdatering på alt som ikke fungerer i byen. Og eldre menn og damer, og til min store glede også unge studenter, vil vite og slå av en prat.

En time på kafébenken eller en times vandring på Festplassen eller på Fisketorget, eller hos frisøren min (det unner jeg meg å gå ofte), gir meg altså så mange fine samtaler og gode, av og til ganske tøffe oppdateringer, på alt som politisk ikke er bra nok. Jeg kunne jo si at dette er ting jeg ikke kan gjøre noe med, men det ville være løgn. Vi har alle kort vei til politikerne, om vi vil. Og jeg har spesielt kort vei, og benytter den så ofte jeg kan for å videreføre «folkets stemme» som det visstnok heter nå om dagen.

Joda, med hele dette hverdagsbildet, så er jeg allikevel ensom av og til, og takk for det, fordi da merker jeg hvor deilig det er når ting skjer, og lærer meg å være takknemlig.

Samtidig er det altså sånn at uansett hvor vi bor og hvem vi er og hvor gamle vi måtte være. Uansett om vi har barna våre her, eller kanskje ikke har barn. Eller vi er to, eller en, eller jobber, eller er pensjonist: Så kan vi prøve å skape vår egen hverdag – og de aller fleste av oss er gode til det!

Og når de stille dagene kommer, når ensomheten trenger seg på, eller om hverdagene kanskje er litt stillere enn vi hadde ønsket. Så er det så mange der ute som blir så glade om vi tar kontakt, mange som både har det sånn som oss og kanskje mye verre. Og veldig ofte kan man bli overrasket over hvor enkelt det er å skape en hverdag hvor samtalens kraft redder dagen. Hvor det å kunne glede andre, eller faktisk få positive tilbakemeldinger selv, gjør at vi som meg, blir litt lei av de stille søndagene og ikke minst de lange helligdagene (og gud så mange sånne vi har) – og gleder oss til hverdagene!