Vetle Lid Larssen: – Livet er ikke for amatører

 Det inkluderer jobben med sin siste roman: «De Stjernekyndige». En historie inspirert av faktiske hendelser som foregår på midten av 1700-tallet. Romanen omhandler den keiserlige hoffastronomen Maximilian Hell i Wien og hans medhjelpere som legger ut på en hasardiøs ekspedisjon så langt nord og øst det er mulig å komme i den kjente verden, nærmere bestemt til Vardø. Målet er å observere den sjeldne Venuspassasjen i 1769 – for å fastslå jordens avstand til solen. Sistnevnte er et fenomen som oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden, nærmest lik en solformørkelse. Venuspassasjen er et fenomen som oppstår med over hundre års mellomrom og har stor vitenskapelig betydning. 

– Ferden på hundrevis av mil til jordens mest ugjestmilde sted, under brutale forhold, kom til å ta flere år. Underveis blir de stilt overfor uløselige problemer, logistikk, isolasjon, indre motsetninger og voldsomme naturkrefter. Men hoffastrologen Maximilian Hell, som også er jesuittprest, har Gud med på ferden. Og ikke minst den norske botanikeren, Jens Finne Borchgrevink. Sistnevnte har tidligere blant annet vært student hos den berømte svenske naturforskeren Carl von Linné – den moderne taksonomiens (giftstoffer fra plantearter) far, forteller Vetle Lid Larssen. 

Det duker for en historie spekket av spenning, sjalusi og intriger, drømmen om suksess og ambisjoner i den episke og faktabaserte romanen, og Vetle Lid Larssen kan glede seg over nok en bestselger og strålende anmeldelser. Da vi møtes er han sliten inn til margen etter mange års arbeid med prosjektet. År med grubling, måneder med reising og research har vært ren forlystelse, forteller han. Selve skriveprosessen derimot, å presse noe ut av alt det oppsamlede materialet, har til tider vært et helvete. Slik er det nærmest hver gang en ny bok tar form. 

Må ha displin
– Det verste jeg hører er når noen sier at det å skrive er å kose seg. Sannheten er at det er et arbeidskrevende slit som fordrer disiplin og utholdenhet. For mange forfattere er nok det å skape ingen lek eller morsomt tidsfordriv, men en prosess full av smerte og motstand. Men jeg orker ikke her å gi liv til klisjeen om at kunstens vei er lidelse. Skal du ha en lett jobb, finn deg heller noe å gjøre innen næringslivet. Å være kunstner er et valg. For å overleve trenger du en smule flaks – og stamina. God litteratur, som kunst for øvrig, handler i første rekke om erkjennelse og kommunikasjon. Hvis du ikke berører publikum er du død, legger han til, sier han.

Vetle virker til å være både i god form og veltrent, trass i at han kjenner seg kjørt. På en måte er det noe unorsk over ham. Spesielt er det slående når han uttrykker seg. Velformulert, energisk og lynrask i tankegangen. Man må være skjerpet for å henge med. Ofte har han en humoristisk undertone og en egen snert i formuleringene. 

I floraen blant norske samtidsforfattere og kulturprofiler er han i en klasse for seg. Mye skyldes det at han i perioder av livet har bodd i Italia, i byer som Venezia og Roma og de siste årene forskjellige steder i Toscana.

– Første gang jeg reiste til Italia for å skrive, var på slutten av 1980-tallet – og allerede fra første stund følte jeg meg hjemme – en gjenklang. Det hadde selvfølgelig sammenheng med arkitekturen, maten og historien, men også folks lynne og ekspressive væremåte, som jeg følte meg beslektet med. Helt siden jeg var liten har jeg nemlig fått høre av min mor at jeg måtte dempe meg. Men det strider mot min natur å dempe seg. I Italia kom jeg blant mennesker som var like intense og hadde samme gemytt, sier han.

Nærhet til naturen
I lange perioder under selve skriveprosessen reiser Vetle vekk fra hverdagen hjemme i Norge. Fra samboer Marthe og datteren Alba Maria. Ved siden av Oslo har han også et tilholdssted på Sørlandet. Nærhet til natur er viktig for ham – og ensomhet. Som regel er han borte flere uker i slengen for å kunne konsentrere seg fullt og helt. I et tidligere intervju har han fortalt at han blir både «frynsete og gæren» før ferdigstillelsen av en bok. Han mister all troen på seg selv. Perfeksjonismen blir hans verste fiende, og han leter etter fluktmuligheter og utveier. Det å leve alene i en periode, altså uten sin kvinne, beskriver han som en form for sublimering der han overfører energien sin på et annet plan. Heldigvis har han da også en kjæreste som tåler atskillelse og fravær. Hun har dessuten et like stort engasjement for sitt arbeid som ham. Samboeren Marthe Bøhn er destillatør og lager akevitt. Hun er gründer og står bak Gullmunn Spritfabrikk. 

De møttes i forbindelse med et tv-program i NRK for om lag åtte år siden. I garderoben før sending kom de i prat – og det sa nærmest klikk. Men det skulle ta ett år før de møttes igjen og utviklet et kjærlighetsforhold.   

 – Jeg hadde aldri passet til å ha en kjæreste som ikke var like oppslukt av arbeidet sitt som det jeg er. Med Marthe er det perfekt. Hun har full forståelse for at jeg må reise vekk i perioder og vie meg til arbeidet. De første ukene alene går stort sett greit, men de siste tre begynner jeg å tilte og kjenner desperasjon. Men jeg tviholder på disiplinen. Jeg står opp til samme tid om morgenen, jobber om lag åtte, ni timer, og deretter tar jeg en løpetur. Jeg trener fem ganger i uken, spiser rimelig sunt – og drikker masse dyr rødvin. Jeg har funnet en livsform som gjør at ting er i balanse og at jeg ikke blir for lei mitt eget tryne i speilet, sier han.

Kunstner i blodet
Beskrivelsen klassisk mann passer ikke på Vetle Lid Larssen. Heller ikke er han en far som kan kalles tradisjonell. I tidligere intervju har han uttalt at han «sikkert har vært for mye fraværende», at han er litt ego. Men han har en flott datter i slutten av tenårene som han har veldig god kontakt med, sier han. Han kaller seg først og fremst en klassisk forteller og historieformidler. Da han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1990, var han allerede fullbefaren journalist. Blant annet hadde han gjort seg bemerket som fremragende portrettjournalist i ulike aviser. Fremdeles brukes hans portretter som lærestykker for journaliststudenter som ideal innen portrettering og eksempler på glitrende språkbruk. I dag har han imidlertid for lengst forlatt journalistikken og lever godt av sitt forfatterskap. Men slik har det ikke alltid vært. Han har opplevd både nedturer og motbakker.

Kunstnerhjem
Allerede som seksåring opplevde Vetle at å skrive var noe han elsket. Han er oppvokst i et kunstnerhjem, med skuespillerfaren Lars Andreas Larssen og moren Sonja Boeck Lid, som var både skuespiller og forfatter. Han ble flasket opp med litteratur og teater. Foreldrene var i tillegg radikale og typisk 68-ere, og de bodde i en periode i et slags kollektiv. Allerede med sin første skjønnlitterære bok, «2», tok Vetle et kraftig oppgjør med 68-generasjonens forhold til sine barn. Foreldrene ble skilt da han var 17, og forholdet til faren beskriver han som et av og på kjærlighetsforhold. I boken «Hvordan elske en far – og overleve» fra 2015, forteller han tragisk og humoristisk om den klassiske konflikten mellom fedre og sønner.

– Aldri har jeg mottatt fem øre i kunstnerstøtte fra Staten, og jeg befinner meg nok litt på utsiden av miljøet av samtidsforfattere, de som sitter i komiteer og deler ut stipender. Jeg gjorde meg rask ferdig med å skrive om skilsmisser og incest i Nord-Trøndelag, og jeg er mer opptatt av selve den episke fortellingen. Politisk er jeg en slags liberal verdikonservativ, og har aldri funnet meg helt hjemme i norsk kulturradikalisme, sier han.

Vetle elsket sin far, Lars Andreas Larssen. Men for å overleve måtte han bekjempe ham. Kampen skulle bringe far og sønn milevis fra hverandre, men også faretruende nær. I boken beskriver han også om hva som skjedde da faren ble rammet av Alzheimers sykdom og sakte ble hvisket ut. 

– Faren min lærte meg utrolig mye, selv om vi var ganske forskjellige. Som barn var jeg ofte med ham i teatret og var fryktelig stolt av ham. Frem til jeg var i slutten av tenårene var vi veldig nær hverandre. Men etter at foreldrene mine ble skilt, gikk det litt mer opp og ned. I lange perioder hadde vi liten kontakt, men så var det på igjen med intens kjærlighet. Men alt kom i skyggen da han ble syk og jeg ble en pårørende. Faren min var veldig privat i forbindelse sykdommen. Han ville ikke fremstå som «Alzheimersmannen», sier Vetle om faren som levde de siste årene på sykehjem der samtlige av hans tre ekskoner stilte opp.     

Utfordringer i livet
Farens død i 2014. Langvarig hjernerystelse etter et fall, som førte til innleggelse på Sunnaas og tre års arbeidsudyktighet – og senere et flåttbitt som gjorde ham alvorlig syk. Vetle ønsker ikke å sutre eller gå inn på detaljer. Det siste tiåret har likevel utvilsomt vært fylt av drama og utfordringer. Likevel mener han at han har kommet seg styrket gjennom livskrisene.      

– I vår tid snakker og snakker vi om sykdom, men blir vi friskere av det? Heller tvert imot. Vi er blitt eksperter i å sykeliggjøre eldre også. Men såkalte eldre er jo ofte i knallform. Selv har jeg en mor som har passert 90, og fremdeles i full vigør. I 2021 ga hun ut boken «Kjærlighetens ville veier – og våtmarker». Da var hun 89. Med litt flaks er livet langt, 60-åringer har tonnevis igjen. Jeg har arvet styrke fra begge foreldrene mine. Ytre sett ligner jeg nok litt mer på min far. På innsiden mer på min mor, sier han. 

– Du kan se tilbake på en lang karriere som forfatter. Hva er drivkraften din?

 – Nysgjerrighet og testosteron er like viktig, intellekt og underliv; man skaper ikke bare kunst med hodet, hele kroppen er med. Som mange menn har jeg nok villet markere meg, bli best. Nå er jeg litt mer ydmyk. Men én ting står som en påle: Ønsket om å bli lest.

– Hvordan fikk du ideen til den siste romanen? 

– Ideen fikk jeg under et besøk til Vardø for 20 år siden da jeg snublet over et gammelt eksemplar av bladet Kystartillerinytt fra 1960 på biblioteket. Jeg lå på hotellet og leste det drepende kjedelige heftet, da blikket mitt falt på en artikkel om astronomen Maximilian Hell, som kom til Vardø som leder av en av århundres viktigste ekspedisjoner 224 år tidligere. Jeg skjønte der og da at dette var en fantastisk historie, som jeg ville fortelle. Men først mange år senere, under et nytt besøk i Vardø der jeg leste historien enda en gang, bestemte jeg meg for å kjøre i gang. I løpet av tre måneder reiste jeg hele Norge på langs, samt Danmark og Østerrike, på jakt etter materiale. Jeg visste at jeg hadde noe bra, forteller han.

Kjærligheten er viktig
Ønske om suksess, å bli sett, anerkjent og lykkes i livet har vært en kamp til alle tider. Det er også tema i hans siste roman og sågar i Vetles eget liv.

– Hva betyr mest for deg i livet?

– Det er å kunne være vital og viril – i ordets beste betydning; åpen for å se, lese, smake, være i livet med ulike sanser. Og fortsatt kunne skrive og fortelle historier så bra som mulig. Kjærligheten er også viktig. Til kjæresten min, datteren min, foreldrene mine, vennene mine – og hvis jeg skal være flink; menneskeheten.      

For Vetle er kjærlighet både kraft, magi og kjemi. 

– Helvete på jord. Livet. Og livet er ikke for amatører. Det er kamp, usikkerhet, motstand og kriser. Allerede for 2500 år siden snakket Sokrates om ungdommens forfall, slik vi i dag elsker å omtale ungdomsforfallet i vår egen tid. Men ungdommen har alltid forfalt – gjennom to tusen år med høykultur. Verden har ikke gjort annet enn å gå under, og vi er her fortsatt. Ja, mens alt går nedenom har vi ikke annet å gjøre enn å fortsette med dette: Å sørge for å ha det så herlig som mulig mens vi kan, sier Vetle Lid Larssen, som bringer humor, glede og lyst inn i det smertefulle.