Verdensarv i LAOS

Laos er vennlighetens mor. Luang Prabang er den langsomme byen i det langsomme landet, laotenes svar på sakte-tv og slow food og alt som kan oppleves velgjørende langsomt.

Tekst: Pelle Nilssen, foto: Thinkstock
Første gang publisert i VI OVER 60 juli 2014

Luang Prabang er en liten by i et fjernt landskap, sentralt i det nordlige hjørnet av et lite land som fikk verdens øyne på seg under Vietnam-krigen, men som siden har levd sitt liv uten å ha skapt nyheter. Byen fikk plass på Unescos verdensarvliste i 1995 på grunn av sin sofistikerte religiøse byggekultur i kombinasjon med fransk kolonibebyggelse og nyere arkitektur. Bygningsmassen er vel tatt vare på og er stort sett av tre, bortsett fra overfloden av templer. Oppføringen på verdensarvlisten er et kvalitetsstempel og en garanti for gode opplevelser.

Kommunistpartiet åpnet for turisme i 1989, og etter Unesco-oppføringen av Luang Prabang har turismen økt sterkt, særlig de siste årene. Også byen har vokst og rommer nå omkring 70.000 innbyggere. Den ligger på en halvøy der den store elven Nam Khan møter den enda større elven Mekong, «alle elvers mor».

Å sitte på en av uterestaurantene langs Mekong-elven er en øvelse du må få med deg, aller helst ved solnedgang med et glass Beer Lao.

Bevarer kulturen
Laotene har ikke latt seg vippe av pinnen av oppmerksomheten fra omverdenen. De har bevart sin sjel og langsomme puls. Denne rytmen faller også turistene inn i. De som kommer hit gjør det nettopp fordi de ønsker litt av livets slow fox. Det er godt å være her og gjøre bare det som faller en inn.

Laotene er stolt av sin kultur og sine tradisjoner. I flyets inflight-magasin fant jeg en helside anbefalinger til turister om oppførsel: «Laotene er nøye på at man er ordentlig kledd (ikke bare skuldre, ikke for kort shorts, helst lange bukser i templer) og ber om respekt for dette og at man følger lokal skikk. Å klemme, kysse eller ta på hverandre i offentlighet virker uhøflig på lokalbefolkningen. Menn kan ta hverandre i hånden. Hold hodet høyt og føttene lavt når du passerer noen som er lavere enn deg. Skrev aldri over noen som sitter. Å legge beina på bordet eller bruke dem til annet enn å gå eller å drive sport, ansees som uhøflig. Laotenes språk er mykt og uten konfrontasjoner. Unngå å bli høyrøstet.»

Laos har fått tilnærmet kultstatus blant turister for Asias best bevarte kultur, tradisjon og miljø, og en befolkning som sjarmerer de fleste.

Et kommunistisk «demokrati»
Sathalanalat Paxathipatai Paxaxôn Lao, på norsk Den demokratiske folkerepublikk Laos, er landets navn. Betegnelsen betyr at landet er styrt av et eneveldig ikke-valgt og ikke-demokratisk kommunistparti. Det lille landet med 6,8 millioner innbyggere, er fremdeles fullt av ikke-lokaliserte miner og ueksploderte bomber, Made in USA. Våre venner i vest lot det raust regne eksplosiver langs grensen mot Vietnam for å forsøke å stanse Nord-Vietnams transport sørover langs Ho Chi Minh-veien, noe de aldri klarte.

Luang Prabang har en stolt fortid. Fra 1300-tallet var byen i lengre perioder hovedstad i riket som kalte seg Lan Xang, hvilket betyr «Konge­dømmet med en million elefanter». En stor buddha­-skulptur ble bragt hit i 1512 og ga navnet Phrabang Buddha til byen. Men kort tid senere ble hovedstaden flyttet til Vientiane, selv om byen opprettholdt sin status som kongeby helt til 1946. Men Buddha ble værende. I samme fasong, men i mange varianter. Her er 33 templer og klostre, de eldste nesten 400 år gamle.

Laos ble fransk protektorat i 1893. Etter den ­japanske okkupasjonen under 2. verdenskrig ble landet selvstendig kongedømme, men borger­krigen parallelt med Vietnam-krigen førte til at den kommunistiske Pathet Lao-bevegelsen tok makten i 1975 og siden har beholdt den – som et slags underbruk av regimet i Vietnam. Landet har store naturressurser, men har stort sett en fattig bondebefolkning, og lever i skyggen av verdens nyhetsbilde. Laos har fått tilnærmet kult-status blant turister for Asias best bevarte kultur, tradisjon og miljø, og en befolkning som sjarmerer de fleste. Landet har langsomt åpnet seg mot omverdenen og har tilnærmet markedsøkonomi.

Enkelt å reise dit
Et besøk i Luang Prabang kan vare i to-tre dager eller like mange uker, avhengig av hvilket modus man setter sinnet sitt i. Det er enkelt å reise hit, og du behøver ikke betale i dyre dommer til en tur­operatør som ønsker å gjøre seg fet. Med Thai Airways eller Norwegian flyr man direkte til Bangkok på 11 timer, eller man velger et annet flyselskap, da med mellomlanding. Mellom Bangkok og Luang Prabang flyr både Thai, Lao Airlines og Bangkok Airways, og billetter kan kjøpes på internett. Du kan også ta buss eller fly fra hovedstaden Vientiane eller Hanoi.

Visum til Laos får du kjøpt ved ankomst, det er satt i system og fungerer godt. Du må ha minst ett passbilde med deg, og visum for 30 dager koster 35 US-dollar i kontanter. De fire-fem kilometerne inn til Luang Prabang tar du taxi eller tuk-tuk. Sistnevnte koster litt mindre (ca. 25 kroner) og er mer genuint. Valuta kan veksles på flyplassen. Dollar er gangbart, men du bør også ha lokale kontanter. 10 000 KIP koster omtrent kr 7,50.

Bo og spis etter ønske
Byen har et stort utvalg hoteller i alle prisklasser, og prisene er ikke avskrekkende. Du kan bo i samme opphøyede stil som de franske koloni­fyrstene. Du kan finne mer folkelige bosteder med utmerket service, eller du kan velge et av de utrolig mange gjestehusene som tilbyr alt fra sovesaler til ikke fullt så enkel, men akseptabel romstandard. Vertskapet er nesten garantert hyggelig, uansett materiell standard, og du skal være riktig uheldig om du kommer til et sted som er skittent. Jeg så hverken kakerlakker eller mus noe sted under mitt besøk med mange kilometerlange vandringer. Og det var myggfritt – kanskje fordi besøket falt i den tørre sesongen, noen uker etter monsuntiden.

Luang Prabang er en utmerket matby. Du finner alt fra tradisjonell laotisk mat via enkel gatemat i rikt utvalg og ofte fusjon mellom ulike mat­kulturer, til fransk restaurantkunst. Og langt fra norsk prisnivå.

Luang Prabang er en utmerket matby.

Den relative velstanden som følge av turismen har gitt de fleste råd til å bytte fra sykkel til moped. Vi slutter aldri å undre oss over at det er mulig å sitte opptil fem (foreldre med tre småbarn) på én og samme moped, men dette synet er ikke fremmed her. Trafikken er snill og i tråd med laotenes vesen bruker ingen hornet. Det er enkelt og trygt for oss gjester å vandre omkring og beskue gate­salget på fortauer og markeder, både matmarkedet i morgentimene og nattmarkedet med tekstiler og husflid langs hovedgaten Sisavangong. Det forventes at man pruter, men det bør skje med smil og anstendighet – ikke som utpresning.

Å sitte på en av uterestaurantene langs Mekong-elven er en øvelse du må få med deg, aller helst ved solnedgang med et glass Beer Lao, som er minst like godt som norsk øl og koster rundt fem kroner.

Hils med smil
Laotenes hverdag tilbringes stort sett på gate­nivå, eksponert for oss alle. Viser vi hensyn har de ikke noe imot å bli beglodd eller fotografert. Spør før du tar bilder og vis dem frem etterpå, så får du smil og takk. Skal du innendørs bør du ta av ­skoene de fleste stedene, og alltid i templer. Hils «sabai dee» med et smil, så er kontakten etablert. Hyggelige og høflige ungdommer som vil praktisere nyetablerte engelskkunnskaper tar gjerne initiativ til en liten samtale: «What is your country? What is your name…?»

Du kan få mye ut av egenkomponert sight­seeing, helst i gangfart. Et must er å stå opp før solen og med ærbødighet overvære de oransjekledde, barføtte munkene (byen har nesten åtte hundre munker og noviser) som vandrer i lange prosesjoner og mottar almisser i form av ris fra byens befolkning. Hver morgen sitter mange på krakker eller på huk langs munkenes rute og er klar med sin risgave.

Det elegante nasjonalmuseet (Royal Palace Museum) bør besøkes. Ta med noen bøker og gi dem til det lille, nesten bokløse biblioteket. Gå til toppen av byfjellet Phou Si, se den gylne stupaen og nyt utsikten. Se det eldste og flotteste templet, Wat Xieng Thong. Ta en elvebåttur, kryss i det minste Mekong. Dra på elefantsafari, grottebesøk eller en tur til en landsby. I Luang Prabang er det fargerike festivaler i april, mai, juli, august, oktober og desember. Vinteren har tørrest vær og er ikke altfor varm og fuktig.