Vårt felles fundament er fortsatt solid
NY SPALTE: Kristin Helle-Valle skriver i VI OVER 60 om pensjonistlivet med mannen Trond Viggo Torgersen. Visste du at han fridde etter at de hadde møtt hverandre tre ganger? Og så har Kristin en høne å plukke med selvopptatte mannlige bordkavalerer.
Trond-Viggo (TV) er på turné igjen. Jeg er blitt pensjonist, det er for så vidt han også, men det betyr ikke at han ikke jobber. På en eller annen måte har han en motor som ikke har utløpsdato. Virker det som. Nå er jeg blitt vant til å være gift med en jeg ikke kan ha oversikt over. Da vi ble kjent, var jeg heldigvis nesten 30 år og rimelig nøktern i forhold til hva jeg kunne forvente av menn.
Da vi spontant satset på hverandre, var det én ting som avgjorde det for min del. Han sa, «Når skal vi gifte oss?» Det var etter å ha truffet hverandre ca. tre ganger. Den første gangen var vi på kino sammen med min venninne som jobbet sammen med ham. Den andre gangen var på konsert med samme venninne, hvor vi satt i trappen og jeg lente meg bakover mot knærne hans. Den tredje var på en fest på en øy. Jeg kom med en annen, men gikk fra festen med TV. Før vi gikk, fikk han meg med ut på en steinete strand hvor vi satte oss ned. Det var lys sommernatt, og varmt. Men vi hadde ikke før satt oss, før han spratt opp igjen.
Med TV må man være forberedt på korte stunder. Han er veldig rask, ikke veldig tålmodig, men utholdende og bestemt på hva han vil. Han sier selv at han skjønte at han måtte kaste seg ut i det og bare sikre seg meg.
Det kan høres ut som halsløs gjerning, men jeg er god på intuisjon og var sikker på at han mente det han sa. Han sa også at han ville ha barn. Det likte jeg. Så da vi giftet oss åtte måneder etter frieriet, var barnet på plass etter elleve. Nå har alle tre barna våre selv barn. Vi er alene – sammen. Når ikke han er borte. Men nå er det ikke travelt og slitsomt og utfordrende lenger. Nå er det stille og ensomt og ganske kjedelig når han ikke er der jeg er.
Vi er altså ganske avhengige av hverandre. Og vi vil gjerne være sammen bare vi to. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det er en slags konsentrasjon over det. Å slippe å ta hensyn til andre. Jeg er veldig sånn at jeg vil passe på at alle må få sagt noe, bli sett og hørt. Det kan være ganske slitsomt, syns jeg. Mange er glad i å snakke i vei og fortelle anekdoter eller i verste fall mansplaine, mens jeg prøver å være en slags moderator som styrer samtalen. Men jeg kunne jo bare bestemme meg for å drite i det og hive meg ut i kampen om oppmerksomheten. «Dette høres jo veldig strengt og ekskluderende ut», syns TV, «men OK for diskusjonens skyld da», sier han.
For vi liker diskusjoner og samtaler som har en fellesnevner. Eller et tema eller dilemma som flere kan hive seg på. Det handler om dannelse. Det beste er når man kjenner at det flyter, at det er kontakt. Og det skal bare en person til for å ødelegge den kjemien. Og de finnes stort sett alltid. Men hvis det er en person som vil ha oppmerksomhet, er jeg med på det. Men da skal det være morsomt! Eller interessant.
Hvis det er folk vi er sammen med som vi ikke kjenner fra før, vet jeg at det ikke er jeg som blir midtpunktet. Det er jeg vant med, og jeg deler TV gledelig med resten av selskapet. Han er stort sett morsom. Og jeg ler fremdeles like mye som før. Og så er han smart og ukonvensjonell i tillegg. Jeg er stolt av ham.
Men for å snakke om menn – jeg syns de stort sett ikke er gode til å være nysgjerrige og lyttende. Alle damer vet at en samtale med bordkavaleren består i å intervjue ham. Jeg har vært i mange middagsselskaper, og det slår ikke feil. Det som er feil er kanskje at jeg ikke er mann, for da hadde jeg ikke brydd meg med å spørre sidemannen om noe, men heller bare satt i gang med å fortelle historier om meg selv. TV mener at det er like mange selvopptatte damer. Som bare snakker og snakker uten å komme til noe poeng. Da blir han taus og håper at det går over. Eller han prøver å stoppe dem med humor. Det kan slå ulikt ut. Og da vil jeg helst ikke være i nærheten.
Men jeg har en vittig historie, som jeg har hørt fra noen andre. Det var en middag med diplomater og politikere hvor fellesspråket var engelsk. Ikke alle mestret det like godt. En norsk politikerdame fortalte om en oppvisning av nye jagerfly: «It took off in an enormous fart and disappeared like a prick in the sky!»
Når vi går hjem fra en fest, eller en middag, eller en forestilling, eller et show, har vi alltid en oppsummering. Noen ganger er vi tent og begeistret og skravlete, andre ganger har vi sorg-gruppe. Det er helt nødvendig å snakke seg gjennom det vi har opplevd, enten det har vært hver for oss eller vi har vært sammen om det. Som regel er vi enige om hva vi syns eller føler. Det er en slags fot i bakken hvor vi bekrefter at vi hører sammen. Det er en glede å kjenne at det felles fundamentet vårt fremdeles er solid.
