Ut av mobil-tyranniet

Lena: Hjerneforskning viser at mye mer av våre beslutninger er styrt av begjær og mangel på impulskontroll, enn vi tror. Ja, egentlig er vi både kognitivt sårbare og skrøpelige stilt opp mot teknologigigantene i Silicon Valley. Sosiale medier som Google og Facebook vet om vår sårbarhet for avhengighet – og hvordan 95 prosent av beslutningene vi tar blir gjort på autopilot – og utnytter dette. Forretningsmodellen bak teknologien kalles oppmerksomhetsøkonomi. Modellen kjemper om vår oppmerksomhet i øyemed av å tjene penger. De rekrutterer de beste nettdesignerne i verden som er i stand til å designe vår atferd. De kan guide hjernen vår, blant annet til å stimulere dopamin, som er hjernens belønningshormon. Vi fanges i en loop av avhengighet. 

Smarttelefonen og tek-bransjen kjemper ikke bare om vår oppmerksomhet, de samler informasjon om oss og selger «eyeballs» som de selv kaller det, altså informasjonen om oss til annonsørene. Jo mer vi ser inn i skjermen, jo mer vet de om oss. Smarte algoritmer fyres av i det øyeblikket vi bruker skjermen, og de jobber for å holde oss klistret til den lengst mulig. Oppmerksomhetsøkonomien er nesten 100 prosent basert på overvåkning, og 100 prosent finansiert av reklame. 

Grensene mellom menneske og medieteknologi blir stadig mer utydelig. Vi kjenner krysspresset på kroppen hver eneste dag. Helt konkret er hjernene våre gjenstand for en høyteknologisk konkurranse mellom selskaper som har spesialkompetanse på å fange sansene våre. Makt-forholdet er rått parti. På den ene siden verdens rikeste selskaper, smarteste algoritmer, de beste teknologene. På den andre siden er vi, med vår hjerne som ikke har endret seg mye siden steinalderen.

Arne Johan: Personlig er jeg skeptisk til den nye teknologien og er sistemann ut. Langt på vei har jeg valgt å stå utenfor. Blant annet bruker jeg ikke smarttelefon, jeg har skrevet min doktoravhandling uten og har ikke nettbank. De som befinner seg i 60+ generasjonen er muligens den siste analoge generasjonen. 

Samtidig ser jeg hvordan stadig flere, spesielt de yngre sitter i klisteret til mobilen omtrent overalt hvor du beveger deg. Når skjermen lyser opp, sier den indre stemmen at de må bare sjekke av redsel for å gå glipp av noe, og det forsterkes av at alle andre gjør det samme.    

Mobilen er en tyrann som stjeler vår oppmerksomhet fra opplevelser i sanntid. Men forstyrrelsen stikker dypere enn at det som skjer her og nå ikke får den oppmerksomheten det trenger. Det mest avhengighetsskapende apparat som noensinne er laget, obligatorisk å ha for å gjøre det ene, andre og tredje som inntil nylig ble gjort uten, har et enormt kontrollpotensial i algoritmene.

Teknologien er skreddersydd til å overta vår oppfatning av virkeligheten, og kombinasjonen av psykologisk avhengighet og praktisk uunnværlighet skaper ufrihet. Når frihetsargumentet kollapser, slik man for eksempel ser det med digitaliseringen i alle samfunnsfunksjoner, der argumentet er at man må følge med i tiden, illustrer det i realiteten en kamp. En kamp mellom frihet i det ene øyeblikket, determinisme det neste. Det er i rommet mellom de to at debatten må tas.

 Imidlertid er det ikke bare de unge som er oppvokst med smarttelefon og sosiale medier som blir hektet. Også godt voksne som har tatt teknologien i bruk, blir oppslukt. Dog ikke i samme grad. Blant de om lag 600.000 nordmenn som ikke er på nett, er hovedsakelig de fleste eldre. Samtidig blir det stadig vanskeligere å være offline, ikke minst fordi samfunnet pusher digitaliseringen, det gjelder alt fra banker til
helsevesen og alle samfunnstjenester. Smart-teknologi og digitalisering tvinger seg frem over alt, ikke minst som et kommunikasjonsfenomen mellom mennesker. 

Utviklingen kan fort skape en avhengighetstilstand med tvangsmessig bruk. For mange kan for eksempel mobilen i praksis bli et rusmiddel. De bruker mobilen som en form for selvmedisinering, for eksempel når de kjeder seg, opplever noe vondt eller har det vanskelig. 

Psykologer har fulgt utviklingen av mobilbruk og sett stadig flere skadevirkninger. Blant annet økende angst og depresjon, nedsatt evne til konsentrasjon og fokus, frykt og stress. De som har størst behov for anerkjennelse, stimulering og flukt, eller har psykiske utfordringer kan få størst problemer. Mobilen blir brukt til å regulere følelser på samme måte som narkotika, spill, sex og alkohol. 

Faren ved avhengighetstilstanden er at det kan føre til fremmedgjøring og tunnelsyn – og i ytterste konsekvens til demokratisk og eksistensiell krise.             

Vi blir vant til å regulere våre følelser med noe utenfra. Ved å plukke opp telefonen kan vi fjerne et indre ubehag før vi bevisst identifiserer tilstanden. Vi går glipp av deler av vårt eget følelsesliv. Muligheten til å unngå kjedsomhet og vanskelige følelser er alltid tilgjengelig. På denne måten mister vi, og ikke minst barna våre, mange erfaringer hver dag: Å forholde seg til ubehag ved å bruke egen tenkning for å forstå og tåle det. (Kilde: Psykologspesialist, psykoanalytiker og skribent Line Warholm, kronikk i Aftenposten 3. juli 2022)

Lena: Tristan Harris, som tidligere var sjef-designer i Google, har sagt at det han jobbet med i Google, ikke bare var «atferdsdesign», men «avhengighetsdesign». Smarttelefonene har ført oss inn i et gigantisk hjerneeksperiment. For mobilene våre operer ganske likt som spillemaskinene i Las Vegas. Knapper, varsler, sveiping, delinger og likes er designet for å skape avhengighet. Så lenge teknologigigantene tjener på avhengigheten, vil vi få økt depresjon og polarisering, og samfunnet vil være i fare, mener han. Tristan Harris har betegnet det som en internasjonal diagnose og et demokratisk problem. 

Smarttelefonen og sosiale medier trigger noe i oss som nesten kan sammenlignes med forelskelse. Å være hekta på noe til de grader at man mister selvkontrollen, ligner fra hjernens ståsted svært mye på det å være forelsket. Flere forskere går så langt som til å beskrive forelskelsen som en versjon av avhengigheten, med mange av de samme symptomene. I begge tilfeller viser det rammede mennesket tegn på manglende fysisk og psykisk selvkontroll, eufori og monotone tanker. 

Hvis hjernen vår skulle fortalt om hvordan 2000-tallsmennesket og nettet møttes, kunne det tatt form av en skikkelig love story. Imidlertid er det en kjærlighetshistorie som fort kan bli uromantisk. Nettets fristelser blir raskt en vane for hjernen og for utskillelsen av nevrotransmitteren dopamin. På et eller annet tidspunkt må du ha høyere doser for å få samme effekt. Når hjernens dopaminproduksjon blir forstyrret, kan hele livsførselen vår påvirkes, også utenfor skjermen. Tilværelsen kan bli gråere, livsbegjæret dempes. Det kan bli vanskeligere å finne ting som utløser samme langvarige entusiasme som før man var pålogget. 

Avhengighet av smarttelefon rammer ikke bare de unge. Også godt voksne griper til telefonen uten egentlig å gjøre annet enn å sjekke om det har skjedd noe siden sist du sjekket – for ti minutter siden? Onde tunger skal ha det til at den enkleste måten å unngå mobilens tyranni på er å legge den fra seg. Men så enkelt er det ikke i virkeligheten. Vi har jo bruk for den, noen kan for eksempel ringe oss. Ironisk nok kan man nå unngå mobilavhengighet med en app. Den gir oversikt over hvor ofte du bruker telefonen, og hvordan – og gir råd til hvordan bli kvitt mobilavhengigheten. (Kilde: Komputer for alle, august 2018)

Arne Johan: Den digitale revolusjonen, smarttelefoner og sosiale medier har utvilsomt ført til en kulturell endring av dimensjoner som vi knapt bare aner. Å logge av er nærmest umulig. I så fall kan det trigge separasjonsangst og abstinens. Uten mobilen kan man kjenne seg naken. Rent filosofisk kan man betrakte det som at vi står vi overfor et eksistensielt dilemma. Uten delingskulturen, opphører følelsen av at man eksisterer. Hvis jeg ikke deler det som skjer med meg, så er det ikke virkelig. Bare det som er delt, som blir sett av andre, som blir svart og bekreftet, er det virkelige for meg. Den teknologiske formidlingen blir selve bekreftelsen av virkeligheten. 

Lena: Som du sier, kan mobilen og delingskulturen bli en bekreftelse på det å være til i verden. Trangen til å dele blir nærmest tvangsmessig. 

Likevel har jeg tro på at vi kan sette oss opp mot både mobiltyranni og tekgigantene. Jeg ser det menneskelige sanseapparatet som en naturressurs. Å motsette seg oppmerksomhetsøkonomien blir da en form for naturvern.

Den nylig avdøde forfatteren og anarkisten, David Graeber, har sagt at den grunnleggende sannheten vi skjuler for oss selv, er at «vi har skapt den verdenen vi lever i, og like enkelt kan omskape den». I det vi innser at han har rett, har vi vunnet kampen. For big tech selskapene har ikke skapt noe selv. Det er vi som er produktet. Når vi trekker blikkene til oss vil digitale plattformer oppløses til ingenting. Da vil vi komme til å se, kanskje til vår egen forundring, en annen verden ta form foran øynene våre. 

Etter mitt syn er en av de viktigste moralske og politiske kamper i vår tid å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten fra teknologigigantenes makt.