Trond Giske er mest stolt av ungene sine

– Hehe, nei, hva skal man si? Det føles veldig fint. Jeg er jo i den situasjonen at jeg er småbarnsfar i slutten av femtiårene og trives veldig godt med det. Jeg har god helse, en god jobb og en fin familie, så jeg har det som plommen i egget og kan ikke klage. I tillegg har jeg foreldre som fortsatt lever. Begge nærmer seg 90 år, og det er et privilegium.

Du har hatt et innholdsrikt liv. Hva vil du trekke fram som det du er mest stolt av?

– Jeg er mest stolt av mine tre barn. De er kjernen i livet mitt. Når det gjelder jobb, er jeg selvfølgelig stolt av de ti årene jeg var statsråd. Det er ikke mange forunt å få en slik mulighet. Da fikk jeg virkelig sjansen til å bidra til å forandre samfunnet. Alt fra store saker, som å være med på å endre pensjonssystemet slik at pensjonene økte fortere enn prisstigningen, til mindre, men viktige tiltak som den kulturelle spaserstokken og gode fritidstilbud for ungdom. Det var noe av det jeg fikk til som kulturminister. Mange viktige oppgaver har fulgt med jobben, men det viktigste har vært å gjennomføre samfunnsendringer.

Hva ville du gjort annerledes?

– Det er helt sikkert mye. Det skulle bare mangle. Hvis man er redd for å gjøre feil, er ikke politikken det riktige stedet. Noen ganger sitter man med manglende informasjon, og andre ganger gjør man feilvurderinger. Men livet lærer oss at vi av og til må tørre å trå til.

Hva har du lært mest av?

– Det jeg har lært mest av i det siste, er å gå ut av den rikspolitiske bobla og bare drive med grasrotarbeid, etter hvert i et stort lokallag. Det gjorde at jeg gikk fra å tro at det var kort vei mellom folk og folkevalgte til å forstå hvor mange mennesker som føler at de verken blir sett, hørt eller tatt på alvor. Det har gjort dypt inntrykk på meg. Fundamentet i et godt demokrati er at folk opplever å bli hørt, og det er det mange i Norge som ikke opplever.

Fikk du en aha-opplevelse rundt dette nå, etter så mange år i politikken?

– Ja, definitivt. Når du sitter i den rikspolitiske bobla, er du for det første omgitt av folk med stor innflytelse. Men når du reiser rundt i landet og besøker organisasjoner, institusjoner eller møter velgere, opplever du at det er lett å snakke med folk der og da. Det du ikke ser, er hvor mange som overhodet ikke føler at de har kontakt med folkevalgte, eller som føler at de står med lua i hånda overfor en saksbehandler eller et byråkratisk kontor. Det har vært en viktig opplevelse og er også en av motivasjonene mine for å stille opp igjen.

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Jeg tenker at det stort sett er godt å bli gammel. Å bli gammel og etter hvert pensjonist er jo den eneste gruppen alle i Norge ønsker å bli en del av, før eller siden. For alternativet er betydelig dårligere. Men det som er problematisk, er at mange eldre opplever en utrygg økonomi. I motsetning til yngre kan de ikke bare pøse på med kvelds- og helgejobbing for å tjene noen ekstra kroner. Du har en inntekt gjennom pensjonen din. Og de som forlater arbeidslivet tidlig, blir uføre eller mister opptjeningstid, kan oppleve trangere økonomi når renter, matpriser og strøm blir dyrere. Vi har en stor jobb foran oss med å sikre at alle har den tryggheten de fortjener.

– Det er også viktig med omsorgstjenester når man en dag trenger det. Jeg ser på mine egne foreldre. De får god hjelp av Trondheim kommune, og jeg ser hvor viktig det er at disse tjenestene fungerer godt. Det gjør at de kan bo hjemme, noe som skaper trygghet for oss alle.

Hvor gammel vil du selv bli?

– Mormor ble 98, og mamma fylte 90 i vår og er i frisk vigør. Jeg ser gjerne for meg å bli like gammel selv, og jeg håper selvsagt å være frisk. Alt forskyver seg jo. Vi har en president i USA som snart runder 80, og vi hadde statsminister og en statsministerkandidat nå i høst som begge er i midten av 60-årene. Alle statsministrene fra Oddvar Nordli og fram til i dag gikk av før de fylte 60. Nå har vi to ledere i Høyre og Arbeiderpartiet i midten av 60-årene. Vi lever lenger, er friskere lenger og ønsker å være aktive.

– Jeg husker fra da jeg var liten, for 50 år siden, at det var 75-årsdager som var det store i slekta. Onkler og tanter feiret bursdag, og ofte var det den siste store feiringen, for man hadde ikke forventninger om å leve så mye lenger. Nå feirer vi 70-, 80- og 90-årsdager. Vi har gjort enorme framskritt innen helse og livskvalitet, og det skal vi være stolte av.

Hvordan har forholdet til venner og familie endret seg ettersom du selv har blitt eldre?

– Jeg tenker tilbake på da min eldste datter, som nå er 22, var liten. Da hadde vi betydelig mer hjelp fra besteforeldre med helgepass og lignende. Det blir litt mer krevende når de nå nærmer seg 90. Derfor anbefaler jeg ingen å vente med småbarnsfasen til de er så voksne som meg. Men på den andre siden er det jo en stor glede i livet å ha barn. Jeg synes det var veldig vemodig da den eldste flyttet ut i fjor sommer. Det er noe jeg har gruet meg til siden hun ble født. Samtidig trøster jeg meg med at det er 18 år til min yngste er i samme alder, og det hjelper litt. Det må jo gå bra.

– Å få barn er selvfølgelig en veldig livsendrende opplevelse for alle. Jeg har mer kontakt med foreldrene mine nå som de har blitt eldre og trenger meg mer. Da de var i 70-årene, var de travelt opptatt med reising og andre aktiviteter. Nå er de mye hjemme og trenger hjelp der, så jeg tilbringer mye tid med dem. Det er fint.

Hva med venner?

– Hos oss er det stort sett familie og jobb som opptar tiden. Vi har en treåring i huset og krevende jobber, så tiden flyr. Vi har heller ingen barnevakter i nærheten, og jeg kan ikke huske sist vi var på kino eller på middagsbesøk. Akkurat nå er livet fullt av familie og jobb. Men det er en fase. Selv om det er slitsomt, vet jeg at jeg kommer til å savne denne tiden når vi ikke lenger har barn i huset. Jeg prøver å nyte det så lenge det varer.

Hva lærer du av den yngre generasjonen i livet ditt?

– Det er veldig annerledes å være ung nå enn da vi vokste opp. For det første er jeg overlykkelig over at jeg vokste opp før sosiale medier og smarttelefonen ble oppfunnet. Jeg tror det sosiale presset unge opplever for å være vellykkede på alle måter – når det gjelder utseende, popularitet og så videre – må være utrolig slitsomt. Forskere peker også på at det ikke bare er sosiale medier som kan være skadelige for barn og unge, men også at den frie leken har forsvunnet. Mange mener at frilek er en viktig faktor i utviklingen av det å bli et helt menneske.

– Nå lever barn og ungdom i stor grad med organiserte fritidsaktiviteter, som trening og korps, med foreldre som er til stede hele tiden. Det er sjelden noe de tar fullt ansvar for selv. Da vi vokste opp, kom vi hjem fra skolen og løp rett ut for å leke. Vi kom hjem til middag og gikk så ut igjen. Vi var ute av syne for foreldrene og organiserte lekene våre selv. Jeg tror dette er noe mange barn og unge savner i dag.

– Når man blir voksen, utdanner man seg i et fag eller til et yrke, men det er ikke lenger like sikkert at det gir deg en stabil tilværelse. Arbeidslivet endrer seg raskt. Tidligere kunne man satse på én utdanning eller karriere og jobbe i samme bedrift hele livet. Nå må man være forberedt på å bytte både jobb og karriere flere ganger i løpet av et yrkesliv. Det er mye tøffere nå. Selv om den materielle levestandarden er høyere, har vi mistet noe av tryggheten og stabiliteten.

Hva er det viktigste av din livslærdom som du viderefører til barna dine?

– Hvis man skulle ha fortalt seg selv, eller andre unge, noe viktig fra et levd liv, må det være at selv i de mørkeste situasjoner – enten det er tap av noen som står deg nær, kjærlighetssorg eller andre typer problemer – går det over. Det kommer lysere dager, og det kan bli bra igjen. Man må holde ut og jobbe seg gjennom det.

– Når du er 20 eller 25 år, kan alt virke overveldende. Det kan det gjøre senere i livet også, men etter hvert lærer man at ting blir bedre med tid. Hvis jeg kunne ha lært dette på skolen, tror jeg mye ville vært lettere. Det beste rådet jeg kan gi, er derfor: Ikke la bekymringene ta overhånd. Husk at det blir lettere, og til slutt er problemene kanskje borte.

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Nei, det er det ikke. Jeg har til og med begynt å komme i «reparasjonsalderen» – i fjor sommer fikk jeg byttet en hofte. Jeg har ingen problemer med å snakke om helse eller det at jeg nå er avhengig av briller for å kjøre bil. Det går helt fint. Det er stort sett et privilegium å være frisk og kunne leve et aktivt og godt liv, så jeg har ingen vanskeligheter med å snakke om den alderen jeg er i.

– Når man har skolebarn, holder man seg kanskje også litt mer oppdatert på ting. Jeg blir tvunget til å være til stede og aktiv, og det hjelper godt med å holde seg ung!