Trond elsker å «style» damene

– Jeg er visst blitt en slags kjendisfrisør. På humorsidene «Finere Fanafruers Forening» i lokalavisen BA her i Bergen blir jeg omtalt som «Gudfaren i Øvregaten», ler han.

Noen uhell

I en av byens eldste gater, et steinkast fra berømte Bryggen, har Trond Skeide Johannessen hatt sin frisørsalong de siste 27 årene. Han var bare 21 år da han i 1980 åpnet sin første salong. Siden den gang har han holdt til flere steder i hjembyen.

– Det blir ikke noe mer flytting. Her i Øvregaten eier jeg næringseiendommen. Så her blir vi, mine åtte ansatte og jeg. Så lenge helsen holder, har jeg ingen planer om å gi meg, slår han fast.

– Er det ikke slitasjeskader i armer og skuldre for frisører?

– Det er det nok, men jeg trener jevnlig og prøver å holde meg i god form. Noen uhell har det vært når jeg har vært ute på tur. Jeg har to ganger brukket armene, og en gang knuste jeg skulderen. Da er det vanskelig å være frisør! Men jeg ble jo bra igjen. Skulderen er ikke helt som den var før uhellet, men det går egentlig greit. Jeg klager ikke, slår han fast. 

– Hvordan er rekrutteringen til frisøryrket nå?

– Det er vanskelig å få fatt i folk. Det har det vært en stund. Før korona-pandemien hadde vi flere utenlandske kolleger, men de reiste hjem da det meste ble stengt. Mange av dem kom ikke tilbake. Pandemien var i det hele tatt svært vanskelig, også for frisøryrket.

Familiens bånd

Det var ikke bare yrkesvalget som stod klart for Trond Skeide Johannessen da han begynte på skolen. Han visste også hvilken fritidsaktivitet han ville prioritere høyt.

– De andre guttene i klassen drømte om å bli politimenn eller brannmenn. Jeg skulle altså bli damefrisør. De ville spille fotball. Jeg ville drive med selskapsdans. Så jeg skilte meg nok ut, allerede da. Men i venneflokken ble jeg aldri ertet for det. Hjemme var det også trygt og godt. Vi kunne snakke sammen om det meste. Du fikk være den du ville være. Jeg er utrolig glad for å ha hatt en slik oppvekst, sier han og legger til:

– Derfor var det heller ingen reaksjoner da jeg var i tenårene og fortalte dem hjemme at jeg var homofil. De hadde nok visst det en stund. 

– Hvordan var det å være homofil da du var ung på 70- og 80-tallet og skulle ut i byen og hygge deg?

– Jeg har hatt flere uhyggelige opplevelser og har løpt fra en fest i bare sokkene. Jeg ble truet, måtte flykte og hadde ikke en gang tid til å ta på meg skoene mine. En annen gang, på et nachspiel, fikk jeg en kniv mot strupen min. Jeg håper at det er litt enklere å være ung homofil nå – at det er mer åpenhet og kunnskap. 

Arrangementer som «Pride» har betydd  veldig mye for at vi skal bli akseptert som alle andre i samfunnet, mener Trond.

– Har du også engasjert deg mye i denne kampen for likeverd?

– Det var en tid jeg fikk flere tilbakemeldinger fra miljøet vårt om at jeg måtte stå mer frem som homofil og være et ansikt utad for våre rettigheter. Etter hvert har jeg også gjort det. Men det har også vært slik at jeg alltid har tenkt mye på mitt eget liv og hatt et sterkt ønsken om å få familie og barn. Hvorfor skulle ikke jeg få det som heterofile har? 

Bryllup på Fløyen

65-åringen forteller om flere forhold som tok slutt. Noen av dem var vanskelige å komme over. Det gjorde at han var i ferd med å miste håpet om at han noen gang kom til å få sin egen familie.

– Jeg hadde mitt eget panser, som en forsvarsmekanisme mot flere skuffelser i kjærlighetslivet. Men de som kjenner meg, som Monica Mæland, ga klar beskjed om at drømmeprinsen ikke bare ville ramle ned i fanget mitt. Jeg måtte jo gjøre noe selv. Så jeg bestemte meg for å prøve lykken på en dating-app for homofile. Der traff jeg faktisk drømmeprinsen min, smiler han.

Han heter Øystein Kvamsdal, var blitt enkemann og hadde to barn. 

– Da vi skulle møtes for første gang, sa han bare: «Det er du som er Trond». Han kjente meg igjen, for det viste seg at vi har gått på samme barne- og ungdomsskole i Bergen. Øystein er to år yngre enn meg, så jeg visste ikke hvem han var. Men vi har altså mye til felles fra oppveksten vår. Vi husker hvordan det var med gamle skolekamerater og lærere, forteller han.

– Så du har fått oppfylt drømmen om både mann og barn?

– Det er det beste som har hendt meg i livet. Jeg snakker minst like ofte med barna som det han gjør. De har tatt så godt imot meg. Vi har til og med fått et barnebarn, så jeg er blitt bestefar, også, ler Trond Skeide Johannessen.

I august er det klart for et storslått bryllup. Det skal holdes på Fløyen, som er et kjent landemerke i Bergen. Der oppe på Fløyfjellet, 320 meter over hjembyen, forsikrer Trond om at han skal gi et rungende «ja». Ordfører Marit Warncke skal stå for vielsen. Faste frisørkunder som Trude Drevland og Monica Mæland er selvsagt blant de inviterte gjestene.

– Vi blir over 100 til bords, som skal få en femretters-meny. Vi skal ikke spare på noe. Dette skal bli den aller største dagen, sier Trond Skeide Johannessen.

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no