Tre av sju venninner fikk påvist kreft
Da venninnene fortalte at de ikke hadde tatt celleprøve eller mammografi på årevis, ba Bente dem sjekke seg før neste treff. Da de møttes igjen hadde tre fått påvist kreft.
Noen går gjennom livet uten alvorlig sykdom, mens andre er mer utsatt. Bente Arctander har hatt kreft to ganger – både livmorhalskreft og kreft i den ene mandelen. Livmorhalskreften ble oppdaget ved en ren tilfeldighet.
I 2003 hadde Bente syklubb hjemme med seks venninner. Hun løp mellom kjøkkenet og stua for å servere venninnene. Mens hun sto på kjøkkenet, hørte hun at de diskuterte når de sist hadde tatt mammografi og celleprøve.
Bente kunne høre at den ene venninnen sa at hun ikke hadde tatt mammografi, fordi hun hadde hørt at det var så vondt. En annen hadde latt spiralen bli værende i seks år (den skal skiftes hvert tredje eller femte år, avhengig av hvilken type spiral du har red.anm.). I løpet av den tiden hadde hun heller ikke tatt celleprøve.
– Jeg fikk helt sjokk! Jeg løp inn i stua og sa: «Ærlig talt jenter, nå er vi over 40 år – hva er det dere driver med?!»
I det øyeblikket sa Bente at de skulle inngå en avtale alle sammen. Innen neste symøte, en måned fram i tid, skulle alle sju ha gjennomført eller bestilt time til mammografi og underlivsundersøkelse.
– Neste gang vi møttes, hadde tre av oss fått påvist kreft.
Ikke tatt livmorhalsprøven
Over 200.000 kvinner har ikke tatt livmorhalsprøven på ti år eller mer. Generalsekretær i Kreft-foreningen, Ingrid Stenstadvold Ross, mener at det er sterkt urovekkende.
Ross har tidligere uttalt til KK at tallene fra 2020 viste at mange kvinner unngår å ta celleprøve.
– Grovt estimert var det 55.000 færre enn forventet som tok livmorhalsprøve i 2020. Basert på tidligere statistikk er et sannsynlig anslag at 1.100 av disse 55.000 kvinnene har alvorlige celleforandringer, og cirka 55 av disse kvinnene kan ha kreft.
Celleforandringer
Da Bente fikk kreftbeskjeden, var det kun sju måneder siden hun var hos gynekolog sist. Men denne gangen ble det funnet alvorlige celleforandringer, som viste seg å være kreft. Vanligvis tar det lang tid før livmorhalskreft utvikler seg, men det kan skje feil når prøvene tolkes.
En av de andre venninnene til Bente hadde en kul i brystet, som viste seg å være brystkreft. Hos den tredje venninnen ble det oppdaget spredning etter ti år.
– Hun hadde hatt brystkreft tidligere, men denne gangen hadde hun fått spredning til det andre brystet.
Bente hadde ingen symptomer. Hun måtte gjennom en stor operasjon, men slapp både stråling og cellegift. Hun kom seg raskt etter dette.
– Jeg måtte mase om å få reise hjem fra sykehuset til slutt. Jeg syntes det var så fjollete at jeg skulle være i det flotte rommet alene. Jeg var ikke så mye der engang, formen var veldig fin.
Bente begynner å le litt, og forteller om den gangen hun ble etterlyst. Legen fra sykehuset ringte henne og lurte på hvor hun var. I det øyeblikket fikk hun massasje.
– Det var ganske flaut. Men jeg følte ikke at jeg hadde behov for å være der, og sårstellet tok jeg meg av selv. Men jeg tenkte jo ikke på at legen ville ha dyrkningssvar på alle prøvene før han sendte meg hjem. Så jeg var nok litt vel eplekjekk, sier hun med en latter.
Kreftvenninnene
Bente måtte flytte inn på sykehushotellet før hun fikk reise hjem. Begge venninnene hennes fikk behandling med stråling omtrent samtidig som hun var der. Brått var symøtene blitt byttet ut med kaffe i kafeen på Ullevål sykehus, der alle tre gjennomgikk behandling for kreft.
– Vi ble plutselig kreftvenninnene. Det ble så komisk – det er jo helt sprøtt at vi var der på samme tid. Men det var, på godt og vondt, fint å ha noen nære venninner der. Vi prøvde å støtte hverandre så godt vi kunne.
Det gikk bra med alle tre en god stund. Men ti år senere oppdaget Bente en kul på halsen. Da var bestevenninnen, som hadde fått konstatert brystkreft to ganger, veldig dårlig.
– Jeg satt på sengekanten ved siden av henne og fortalte om kulen jeg hadde oppdaget. Jeg hadde en ganske dårlig følelse. Den hadde vært der en stund uten at jeg hadde gjort noe med det, og hun ble så forbanna. Hun sa at jeg måtte gjøre noe med det, og kort tid etter døde hun, sier Bente alvorlig.
Hun legger til:
– Hun ville hatt bursdag i går. Hun skulle ha blitt 62 år.
Kreft i mandelen
De to hadde vært venninner siden barndommen.
– Det var veldig tøft. Jeg gikk helt i kjelleren – jeg klarte ikke å jobbe, fordi jeg bare gråt. Da ble jeg sykmeldt, og ettersom jeg fikk en ny kreftdiagnose, ballet det på seg. Jeg kom aldri tilbake på jobb, dessverre. Jeg savner jobben hver dag.
Kulen viste seg å være kreft i mandelen. Bente fikk behandling med stråling 34 dager i strekk, og flere runder med cellegift, før hun ble kreftfri. Mandelen kunne ikke opereres vekk, da det ville blitt for omfattende.
Bente er flink til å overtale og oppmuntre andre til å oppsøke lege og gå til kontroller, men hun er ikke så flink til å passe på seg selv.
– Er det ikke rart? Det er så lett å fortelle andre hva de skal gjøre. Men etter å ha fått kreft to ganger selv, og hatt flere nære venninner med kreft, er jeg blitt ganske obs på det. Jeg fikk skrekken, innrømmer hun.
– Synes du at det er urettferdig at du har fått kreft to ganger?
– Nei, jeg tror det er tilfeldig. Og så lenge begge krefttilfellene oppsto på grunn av HPV-viruset, vet jeg at det ikke er noe jeg kunne ha gjort annerledes. Det er godt å vite. Men livet har sine overraskelser – det er helt sikkert.
